Galleri

Vadested

Vi kan ikke lenger holde hender
Ikke lede hverandre over sleipe stener

Vi kan ikke lenger støtte hverandre
over iskalde bekkefar, gjennom 
vann som trenger inn i sjelen og gjør sokkene våte

Vi kan ikke lenger lene oss på hverandre
over vadestedene

Men

Gi meg ordene dine
så finner jeg trøst

Gi meg smilet ditt
så ser jeg ditt fotefar
og kan følge etter Les mer...

Galleri

Dagen som ikke finnes

Allerede før vi dro hjemmefra begynte det å snø. 
Små, lette fnugg som danset igjennom lufta. 

Det var som om alle dagene gjennom uka hadde forberedt seg på dette. Minusgradene hadde kommet krypende, endelig. Flere kveldsturer hadde vi gått og beundret stjernene og en månesigd som var så skarp at vi skar oss på den. 

Denne lørdagen, det er dagen som ikke finnes. 29. februar. En konstruert dag, for å få en kalender fra gamle dager til å gå opp. Les mer...

Galleri

Grønne vinterskoglyder

Midt i bakken opp til favorittåsen vår stoppet vi. Spisset ørene. Hva var det vi hørte? En rusten, malmfull klang. Kunne det være… kunne det være kirkeklokker? Helt hit? Klokka hadde rukket å bli ti, og det var søndag. Vinden kom fra vest, 4 meter i sekundet. 

«Hvorfor hører vi kirkeklokkene her?» spurte Mika. «Her er det jo ingen kirke, her er det bare trær. Og is som knaker og braker på vanndammene!»  Les mer...

Galleri

Heftyes snarvei – ikke Heftyes likevel?

En novemberdag i 2016. Mika var 4 år. Det regnet. Store, kalde dråper rant ned i nakken og nedover ryggen, men Mika lot seg ikke stoppe. Han la i vei over glatte steiner og sleip gjørme, han ville gå denne snarveien, selv om den egentlig var den lengste veien til det grantreet vi håpet ville holde mesteparten av regnet unna matpakkene våre.  Les mer...

Galleri

Et ønske fra vinterskogen

En sjelden hodelyktselfie – med salige impulstursmil.

Lørdag kveld. Skogen var full av spor etter mennesker og dyr, men nå var det stille. Snøen dempet både trinnene og stemmene våre, og lyset fra hodelyktene forvandlet snøfnuggene i lufta til stjerner. Det var bare en time siden vi hadde bestemt oss for at vi måtte ut. 

Alle impulsturer har en oppskrift, selv om en ikke skulle tro det. Oppskriften er enkel, blant de enkleste som finnes. Og kanskje også blant de vanskeligste, for det er litt som å beskrive en følelse. Alle ord blir for små, for kronglete, eller beskriver ikke det du forsøker å si.  Les mer...

Galleri

Østmarkas fagforening

Det var en varm søndag i juni i det herrens år 1850. Klokkene ringte fra gudstjeneste, men inne i Østmarka kunne ingen høre dem. Arbeidsfolket dro ikke i gudstjeneste med mindre de skulle døpe sine barn. Nei, de jobbet hver søndag. Da stelte de sine egne dyr, jobbet på sine egne jorder, tilbrakte tid med sin egen familie. Men kveldsbønnen ba de sammen, med slitne hender hvilende på en fillete Bibel de med all sannsynlighet ikke kunne lese. Et stearinlys blafret i vinduskarmen.  Les mer...

Galleri

Sommerfugler i magen

Så du en gjeng på seks som småløp rundt i Maridalen lørdag 29. juni, tilsynelatende helt uten mål og mening eller med blikket stivt festet i veikanten, kan du bare slappe helt av, det var bare oss. Vi var på sommerfugltur, og vi hadde gledet oss lenge! Igjen hadde vi selskap av fineste Martin Kvist, blogger på fantastiskemarka.no. Han har et spesielt godt øye til sommerfugler, særlig blåvingene, og kan identifisere de fleste kun ved å kaste et blikk på dem.  Les mer...

Galleri

Midtsommerblomst-quiz

Det er Sankthans, og vi har ikke feiret med bål. Nei, vi gikk en tur langs en meget populær rute, nemlig Rustadsaga-Ødegården, for å finne ut hvilke blomster som blomstrer nå. Kvelden var lys og vakker, og vi tok bilder av de fleste vi så – og nå tenkte vi at vi kunne teste deres kunnskap også, kjære lesere. 

Det er en enkel quiz. Først kommer bildet. Så kommer svaret rett under. Les mer...

Galleri

Kveldsmat med utsikt: En impulstur

Impulsturer er ofte de beste turene. Det finnes ingen forventninger til dem, for de var ikke planlagt. De kommer brått på, de tar deg med storm, eller med fullmåne, med solnedgang i rødt gull, med frostmorgen, med varme eller munnen full av mygg. Det er umulig å vite, og det føles befriende. 

Denne ettermiddagen kriblet det under fotsålene. Det har vi lært er et typisk tegn på lengsel, og vi vet å ta det alvorlig. Vi så på klokka. Vi så på himmelen. Skyene stavet et ubeskjedent KOM UT.  Les mer...