Bli med oss på tur!
Iskalde novemberregndråper på øyevipper og nesetipper
Svoosj svoosj fra gummistøvlene og regnbuksene med plass til å vokse i
De går med lyset i pannen, som engler med våte vinger
De rister seg og stamper i bakken, tar sats
Flyr over en bekk, sort vann klukker i mykmørkt dyp
De har vingeslag som svartspetten, glidende, gledende
I mørket er oppover nedover
Bortover hitover
Barken er ru under fingrene
«Men skogen sover
ikke
Gjør den vel, pappa?
Ola Dilt-starten 18. mars
Tekst og bilder: Roger Pihl
Ola Dilt fikk en snodig start ettersom vinteren fortsatt hadde dyna liggende over marka. Ikke som en klam før-påskelig kriminell dyne, men en metertykk dyne med iskald snø toppet av et tynt lag skare. En slags vinterlig créme brûlée. Ski og truger var et like naturlig valg som tykke støvler, gamasjer, overtrekksbukser, polvotter og lub (LUB: For dem som har tjenestegjort i Forsvaret: Forkortelse for lang underbukse. Eller; bukse, vinter, under, lang, som den også kalles på indentaturspråk).
I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:
Det var sol, det var snø, det var perfekte skiløyper, det var turtipp, det var skirenn, det var skuespill, det var grillings, det var burdagselskap (DNT 150 år – hurra!), det var kjentfolk både her og der, det var første organiserte vinteraktivitetsdag på Sarabråten på hundre år, det var rett og slett kjempegøy.
Vi håper at de dyktige arrangørene, Sarabråtens venner, Østmarkas venner, DNT Oslo og omegn, vil gjenta dette til neste år.
Et portrett av en husmannsplass og menneskene som bodde der.
Preludium
Regnet slo mot ruta en sen høstkveld i 2016. Katja laget en kopp te med sweet chili, tente lys i lykta i vinduskarmen og surret favorittpleddet godt rundt seg. Hun hadde lånt boka Bøler er stedet fra våre foreldre. Lokalhistorie er vår favoritthobby. Noen ganger dukker det opp overraskelser på steder vi trodde vi kjente ut og inn.
Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.
I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje.