Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her.  Les mer...

Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.  Les mer...

Galleri

Blendet av mørket!

Før turen hadde vi laget et kart over der vi trodde skatten ville befinne seg. En plastmappe beskyttet det mot regnet. Det er alltid lurt å ha noe å lete etter i mørket, et mål – selv om det ikke er sikkert at vi lykkes bestandig. Det er lærdom i det også.

Iskalde novemberregndråper på øyevipper og nesetipper
Svoosj svoosj fra gummistøvlene og regnbuksene med plass til å vokse i
De går med lyset i pannen, som engler med våte vinger
De rister seg og stamper i bakken, tar sats
Flyr over en bekk, sort vann klukker i mykmørkt dyp
De har vingeslag som svartspetten, glidende, gledende

I mørket er oppover nedover
Bortover hitover
Barken er ru under fingrene
«Men skogen sover
ikke
Gjør den vel, pappa? 

Vi hører den plaske
Vi kjenner den blåse
Vi krøller tærne rundt glatte røtter!
Og bjørkas øyne
passer på oss
så mørket ikke blender!»

I mørket er verden uendelig, grenseløs,
Skyggeløs og fri
De, med gjørme bak knærne, bærer lyset inni seg og hjemover
Til kakao med krem, mamma og tørre sokker
De skal bare
skal bare
hoppe i noen søledammer først
Lystrålen fra pannen tegner hjertets fryd mellom grantrærne. 

Ergo: Dra på tur med lommelykt eller hodelykt du også! Ta med store og små, til en liten eller en stor skog, denne gleden må deles! Skogen forvandler seg, og blir mystisk og spennende. Og om det regner gjør ikke det noe, for du ser ikke dråpene uansett. Hodelykter trenger ikke være dyre, de fås i sportsbutikker fra en hundrelapp omtrent. Vi har arvet våre, tror vi – vi husker ikke helt, noe som betyr at de har god holdbarhet og ikke lett går i stykker. God tur! Send oss gjerne fortellinger og bilder!

Galleri

Turorientering på truger

Ola Dilt-starten 18. mars
Tekst og bilder: Roger Pihl

Ola Dilt fikk en snodig start ettersom vinteren fortsatt hadde dyna liggende over marka. Ikke som en klam før-påskelig kriminell dyne, men en metertykk dyne med iskald snø toppet av et tynt lag skare. En slags vinterlig créme brûlée. Ski og truger var et like naturlig valg som tykke støvler, gamasjer, overtrekksbukser, polvotter og lub (LUB: For dem som har tjenestegjort i Forsvaret: Forkortelse for lang underbukse. Eller; bukse, vinter, under, lang, som den også kalles på indentaturspråk).

Men først, et lite hjertesukk: Jeg bor et sted der Ruter har lagt ned bussen som et ledd i byens kollektivtrafikksatsing og følgelig er bil det eneste praktiske alternativet. Ola Dilt er så populært at parkeringsplassen ved Ulsrudvannet ble alt for liten. Kaoset satte tålmodigheten og ryggeferdighetene på prøve og jeg mistenker at på en dag som denne, forbanner alle bilopprettere oppfinnelsen av ryggesensoren. Naturligvis kan det være fristende å foreslå at arrangementet blir lagt til parkeringsplassen ved Haraløkka i stedet, men den er ikke forbeholdt utfartsparkering lenger fordi den har blitt okkupert av fastboende på Bøler. Jeg har ingen løsning på utfordringen, jeg bare registrerer realitetene med et oppgitt sukk.

Været viste seg fra sin beste side og hvis dette var en forsmak på hvordan påsken skal bli i byen, syntes vi synd på alle som har betalt i dyre dommer for en hytte på fjellet. Himmelen blir ikke blåere enn dette. Himmelen blir ikke mer skyfri. I det hele tatt. Alt bekreftet av inntil flere kjøttmeiser.

Galleri

«Himmelrik!» sa Mika

Vi hilste på den største rotvelten vi vet om. Vi har døpt ham Vetle Rotmo.

I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:

Galleri

Vintertreff på Sarabråten

Dagens første vintervidunder var istappene på Bjerke.

Det var sol, det var snø, det var perfekte skiløyper, det var turtipp, det var skirenn, det var skuespill, det var grillings, det var burdagselskap (DNT 150 år – hurra!), det var kjentfolk både her og der, det var første organiserte vinteraktivitetsdag på Sarabråten på hundre år, det var rett og slett kjempegøy.

Vi håper at de dyktige arrangørene, Sarabråtens venner, Østmarkas venner, DNT Oslo og omegn, vil gjenta dette til neste år.

Galleri

Mysteriet Løvhøiden

Nordre Østensjø til venstre, søndre Østensjø til høyre. Bildet er tatt omkring 1910-20. Takk til Østensjø historielag for lån.

=&0=&

=&1=&

Regnet slo mot ruta en sen høstkveld i 2016. Katja laget en kopp te med sweet chili, tente lys i lykta i vinduskarmen og surret favorittpleddet godt rundt seg. Hun hadde lånt boka Bøler er stedet fra våre foreldre. Lokalhistorie er vår favoritthobby. Noen ganger dukker det opp overraskelser på steder vi trodde vi kjente ut og inn.

Det gjorde det også denne kvelden. I et kapittel som heter Våre gamle gårder og plasser av Amund Kveim, leste Katja følgende avsnitt:

Løvhøyden, eller Løvhaug, som den også har vært kalt, ligger noen hundre meter nordøst for Myrvold. Her bodde i 1865 husmannen Holm Hansen med familie. Det kan ikke ha vært mye jord her, men det var nok til at de kunne ha en ku, sette litt potet, og så litt korn. Her bodde i tillegg Ole Hansen fra Solør med sin familie. Ti år senere er plassen overtatt av svensken Johannes Andreassen, i 1891 August Olai Kristiansen, og ved århundreskiftet, Martin Hansen, som ikke må forveksles med husmannen med samme navn på naboplassen Holtet. Løvhøiden ble ikke skilt ut som eget bruk før i 1921.

Hjertet gjorde et hopp og tok salto med skru. En husmannsplass hun ikke hadde hørt om? En plass som skulle ha ligget like om hjørnet?

Løvhøiden (vi velger å skrive det på gamlemåten) fanget ikke bare oppmerksomheten, men den la også beslag på fantasien. Den ga oss ikke ro. Den hvisket til oss i nattemørket. Den ropte til oss over rushtrafikken. Vi bestemte oss for å finne ut alt vi kunne om plassen. Om vi hadde visst hva vi ga oss i kast med, hadde vi kanskje tenkt oss om. Sammen lette vi etter kart. Sammen tilbrakte vi time etter time, dag etter dag, uke etter uke, for å finne innføringer i gamle folketellinger og kirkebøker. Vi kontaktet arkivarer, forfattere, gravlundssjefer og lokalhistorikere ikke bare en gang, men mange ganger, hver gang med en ny innfallsvinkel, et nytt håp. Og for hvert svar vi fant, dukket det opp ti nye spørsmål.

=&2=&

Løvhøiden var plass under nordre Østensjø, en staselig middelaldergård ved vakre Østensjøvannet, eid av Østgaard-familien. Nordre Østensjø kom i skyggen av Søndre Østensjøs karismatiske eier, Halvor Tveter, som flyttet dit i 1837. Halvor Tveter overtok i 1868 nordre Østensjø, etter at Halvor Larssønn Østgård måtte selge gården på tvangsauksjon. Fra 1869 kan vi se Løvhøiden i Østensjøs regnskapsbøker.

Da Halvor Tveter overtok søndre Østensjø begynte han med en gang med store forbedringer. Han var dyktig med hendene, kunne smi, snekre og tømre. Fra 1845 utvidet han gården. I 1853 gikk han til anskaffelse av en stasjonær dampmaskin som ble brukt til tresking og hakkelseskjæring. Han var en av de første i Norge som dyrket kålrabi i store kvanta. I tillegg hadde han mange offentlige verv, og satt blant annet i fattigkommisjonen og var medlem av bygningskommisjonen for Østre Aker kirke. Hans kone Nikoline, kalt Mor Tveter, sørget for at både husmenn, ansatte og fremmede fikk måltider på gården.

Hans sønn Haakon overtok begge Østensjøgårdene i 1875 etter å ha forvaltet Bygdøy Kongsgård. Han fulgte i sin fars fotspor, både landbruksmessig og politisk. Han ble utdannet ved Landbrukshøyskolen på Ås. Han var, blant annet, åtte år ordfører i Aker, og representerte Akershus på Stortinget. Østensjø fortsatte å være et mønsterbruk under hans ledelse, helt til han døde 86 år gammel i 1930.

=&3=&

Hvor lå Løvhøiden? Akkurat hvor? Det var det første spørsmålet vi stilte. Når vi ser på gamle kart, har Løvhøiden ligget omtrent der lekeplassen på toppen av Tveteråsen er i dag. Noen kart vi har funnet oppgir Løvhøiden som plass, andre kun som lade/uthus, og på noen går det kun en sti forbi stedet uten at noen bygninger er tegnet inn.

På flyfoto fra 1937 og 1947 er det tydelig en stor, ryddet jordflekk eller åkerlapp der. Kan denne ha tilhørt Løvhøiden? Vi trodde det, men vi kunne ikke se noen hus på disse bildene. Kanskje plassen var borte da?

Borettslaget Tveteråsen ble bygget i 1969, og før dette ble helt sikkert eventuelle hus eller uthus revet. Men navnet henger igjen – på det nyeste Østmarkakartet står det Lauvhøgda der Løvhøiden lå.

Mer finner vi ikke ut, før vi plutselig får uventet hjelp: Yngvar Kittilsen, en nabo med røtter fra området, kommenterer følgende på blogginnlegget vårt «Historien om Haraløkka» 10. desember 2017: «Vi brukte å sparke fotball på «tunet» der når jeg var guttunge og vokste opp i Sarabråtveien, da sto grunnmuren etter våningshuset der fortsatt, rett foran der som Sauro senere hadde butikk. Vi kalte det Lauvhøgda.»

=&4=&

Første gang vi finner Løvhøiden nevnt er i folketellingen av 1865. Vi lette lenge og vel for å finne den, men skjønte etter hvert at den står under feil navn, Lørhøiden. Det er fort gjort å forveksle en v og en r i tydningen av snirklete håndskrift. Det var kun én bygning på Løvhøiden i 1865, og det bodde to familier her. Holm Hansen sto som husfader, hans yrke var husmand med jord. Han ble født i Ski i 1823. Hans kone het Helene Hansdatter, hun ble født i 1816, også i Ski. De hadde en sønn, Julius Holmsen (18). I tillegg var det et betalingsbarn her, Thorrald Kristoffersen, f 1858 i Aker.

Den andre familien som bodde på Løvhøiden i 1865 var ekteparet Ole Hansen og Marte Jacobsdatter fra Solør. De hadde tre sønner og en datter, Håkon (12), Martin (6), Axel (3) og Julie (10). Ole var dagarbeider, sannsynligvis på en av de store gårdene i nærheten.

Den første som pirret nysgjerrigheten vår var betalingsbarnet Thorrald. Hvordan hadde han havnet her? Hvorfor måtte foreldrene sette ham bort? Hvordan gikk det med ham?

Fattigdommen i Norge var stor på 1800-tallet. En av kommunenes viktigste oppgaver var å forsøke å ta seg av de fattige. I 1863 kom en ny fattiglov, og den delte de fattige inn i tre kategorier: Den første var foreldreløse barn og sinnsyke, den andre gamle, syke og vanføre, og den tredje friske folk. Den tredje kategorien inkluderte barn som var forlatt av foreldrene eller som måtte «skilles fra disse på grunn av deres slette levned,» enker med barn, ugifte kvinner med barn og forlatte koner med barn.

Vi tok utgangspunkt i at Thorrald var i den tredje kategorien, men å finne detaljer om saken hans viste seg å være umulig. Fattigvesenets arkiver er enorme, og selv om mye er bevart har enda mer gått tapt. Dessuten kunne barn frem til 1892 settes bort som pleiebarn eller fosterbarn på privat initiativ, uten at det ble rapportert til kommunen. I folketellingen av 1865 finner vi derfor barn med benevnelser som betalingsbarn, lægdebarn, fattigbarn, fosterbarn eller fattigpleiebarn. De som tok inn betalingsbarn gjorde ofte dette fordi de måtte spe på inntekten og fordi de trengte ekstra arbeidskraft.

Heldigvis viste tilfeldighetene seg som våre venner. Vi lykkes å finne Thorralds dåp i kirkeboka fra Kråkstad i Ski. Han har altså samme hjemsted som Holm Hansen og hans familie. Thorvald, som han egentlig het, ble døpt hjemme, og ble da sannsynligvis vurdert som svakelig og med liten sjanse til å overleve.

Men Thorvald klarer seg. Han jobber hardt, først som tjener, så som husmann. Han får først syv barn med sin første kone, svenske Johanne, så to til med sin neste, og da han dør er han ikke bare gammel, men også selveier. Han har fått kjøpe Midtsembraaten i Ski.

=&5=&

Vi klarte ikke å finne et eksakt årstall for byggingen av Løvhøiden, for det fantes ingen plan- og bygningsetat den gangen, ingen registre, ingen krav til utfylling av skjemaer i tre eksemplarer. Vi kan tenke oss at plassen ble etablert på 1850 eller 60-tallet, samtidig med mange andre plasser i Østmarka på den tiden. De spratt opp som paddehatter.

Jens Bjørneboe skildret samfunnet som det var i 1848 presist i boken «Drømmen og hjulet» fra 1964:

«Selv i det avsidesliggende og isolerte Enebakk hørte man nu ekkoet fra den storm som hadde rystet Europa. Gnisten var sprunget i Paris i begynnelsen av året, hadde fenget i det voldsomme luftdraget, og var gått som en kjempebrann ut fra Frankrike, hadde feiet over Italia, opp nordover til Østerrike, Ungarn, Prøyssen og videre utover verden. Religion, lov og rett, seder og skikker, livsanskuelser og samfunnsformer, – alt var blitt brannskadet og smeltet om i den glødende smeltedigelen som Europa var blitt. Telegraf, jernbaner, dampskip gjorde avstandene små og fikk ilden til å bre seg med fryktinngytende hastighet. Alt i alt var det to, tre nye tanker som nu hadde grepet tak i verden og endevendte den.» 

=&6=&

I Norge så vi resultatet av denne brannen i Marcus Thranes bevegelse: Arbeider-Foreningerne. Marcus Thrane ville ha stemmerett for alle menn: På 1850-tallet var det bare menn med eiendom som kunne stemme. Han ville også ha bedre forhold for husmenn og arbeidere. Han brukte grunnlovens paragraf om ytringsfrihet og ga seg selv «en eneste oppgave: Å etterstrebe større samsvar mellom Grunnloven og den politiske praksis» (Ringvej s 16). Fra 1848 og i løpet av de tre påfølgende år fikk Arbeider-Foreningerne 30.000 medlemmer.

Hvordan ble kravene tatt imot av «øvrigheta?» Jo, Marcus Thrane-bevegelsen ble brutalt slått ned. Foreningene ble kalt forbryterske. Men med etterpåklokskapens klare blikk ser vi at de 30.000 bare ville delta i demokratiet som hadde blitt lovet dem i 1814. Thrane og over hundre av hans støttespillere ble arrestert 7. juli 1851. Først i 1855 fikk de sin dom, og mange kaller det et justismord: Thrane fikk fire år i tukthuset. Han slapp ut etter tre. Retten gjorde det klinkende klart at verken arbeidere eller husmenn hadde noe de skulle ha sagt i Norge. Faktisk fikk de ikke stemmerett før i 1898.

Da vi leste dette begynte vi å lure: Satte Marcus Thrane spor også i Østensjø-området? Vi skrev til forfatteren av boken om Marcus Thrane, Mona Ringvej, og hun satte oss på sporet ved å vise oss skannede eksemplarer av Arbeider-Foreningernes Blad på Nasjonalbiblioteket.

På Rustad gård, 1. juni 1850, ble Rustad arbeiderforening etablert. Vi kan godt tro at husmennene fra Østensjø gård ble medlemmer her. Foreningen ble stiftet av E. Pedersen «etter Opfordring,» og allerede på det andre møtet ble det innskrevet 36 medlemmer. Rustad arbeiderforening fortsatte å ha møter på forskjellige gårder og husmannsplasser det neste året, E. Pedersen stilte som foredragsholder flere ganger og det virket som det var ganske harmonisk. Men da Thrane ble arrestert skapte det bølger også her.

I Arbeider-Foreningernes Blad fra 2. august sto det: «Søndagen den 3die August kl. 3 holdes Møde på Dahl, da en vigtig Sag vil blive bragt paa Bane.» Dette ble et møte hvor vi godt kunne ha tenkt oss å være flue på veggen. 16. august ble det rapportert: «Formanden ser sig paa Grund af Medlemmernes Uefterrettelighed, nødt til at opphøre med Besørgelsen af Bladet, og ønsker af samme Aarsag at aftræde. Han anmoder derfor Medlemmene om at møte paa Dahl Søndagen den 24de August, hvor han vil aflegge Regnskab for det hele.»

Det sto ikke mer om Rustad arbeiderforening etter dette. Thrane dro til USA med sin familie da han slapp ut av tukthuset, og arbeiderbevegelsen hadde mistet sin leder. De hadde oppnådd lite konkret, men en statlig kommisjon ble i hvert fall satt ned. Den hadde som mandat å undersøke husmennenes kår og foreslå lovendringer. Dessverre besto kommisjonen av en sorenskiver, en fullmektig i finansdepartementet, en prest og to storbønder. To medlemmer mente blant annet at husmennenes fattigdom var uungåelig på grunn av overbefolkning og husmennenes egen lettsindighet. Et annet medlem mente at økonomisk vekst i virkeligheten hadde styrket husmennenes stilling, og at grunnen til at de var misfornøyde nå var at de hadde høyere forventninger enn før. Ingen av medlemmene ønsket inngrep i forholdet mellom husmann og bonde. Dette ville nemlig gå på bekostning av kontraktsfriheten og eiendomsretten. Husmenn skulle forbli eiendomsløse.

I 1851 ble husmannsloven vedtatt i Stortinget. Den gjorde som forventet ingen stor forskjell for husmennene, men to bestemmelser ble lovfestet: Husmenn hadde rett på feste av rydningsplasser på livstid, som i praksis betydde at husmennene ikke trengte å flytte så ofte som før, og det lå en mulighet for å ilegge ekstra skatt til bønder som ga så dårlige kontrakter at husmannen måtte belaste fattigvesenet.

Flere forbedringer i lovverket for husmenn ble ikke gjort før 1917, selv om husmannssaken var et tilbakevendende tema.

=&7=&

5. september 1860 ble den staselige Østre Aker kirke vigslet av selveste prins Oscar II (etterpå dro han til Sarabråten for å besøke Heftye, det kan dere lese om i Even Saugstads bok Godset i skogen), og husmennene på Løvhøiden fikk ny kirke. Før måtte de dra helt til Oslo, altså Gamlebyen, for å døpe sine barn, bli konfirmert, gifte seg eller begrave familiemedlemmer. Østre Aker, bygget på Ulven gårds grunn, ruvet i Akersdalen med sitt 42 meter høye tårn, og klokkene kunne høres langveis fra. Dette betydde kortere reisevei, men det betydde ikke at husmennene gikk oftere i kirka. De gikk dit bare når de måtte. Søndag var en dag de stort sett jobbet på egen plass, de hadde verken tid eller krefter til å bruke hele dagen i gudstjeneste. Dessuten var gudstjenestene et sted hvor rikfolk viste frem sine nye klær og flotte karjoler og kanskje også ny hårsveis etter moten i Paris – husmennene hadde ingen naturlig plass her.

I den enorme, gulmalte safen på det gamle kirkekontoret i Østre Aker fant vi menighetens jubileumsbok fra 1935. Bare se på beskrivelsen av Østre Akers første sokneprest, Hans Gÿnther Magelssen:

Magelssen var født i Kristiania 10. juni 1806 som sønn av farvermester Christian Magelssen. Farvermesteren hadde i sine to ekteskap i alt tolv barn, av hvilke to ble prester og en blev gift med en biskop. Barna hos «farveren i Grensen» var bekjent for sitt prektige utseende, høie, mørke og vakre, og Hans Gÿnther var visst den vakreste av guttene. (…) En gammel mann på Vestlandet som hadde «lest» for Magelssen sa om ham: «En vakker mann, forferdelig snild og forferdelig mørk, forferdelig flink til å gå og ivrig for å få vei over fjellet.» Her i Østre Aker erindres han også som en snild og god mann, trofast og pliktoppfyllende. Han var meget glad i musikk, spilte selv vakker fløite, og fruen spilte gitar. I hjemmet var han lys og vennlig og urokkelig likevektig. Hans store barneflokk var ham inderlig hengiven. 

Ja, Magelssen var nok en prektig mann, grønnfingret var han også, men brydde han seg om de fattiges kår? Det står det ingenting om noe sted. Derimot står det at hans livsmotto var «Den lever best som godt er gjemt,» så vår mistanke om at han ikke var noen revolusjonær prest er nok korrekt.

Østre Akers andre sokneprest var en motstander av Marcus Thrane – selveste Honoratus Halling. Han mente akkurat det motsatte av hva Thrane og Arbeider-Foreningerne sto for – han manet til saktmodig utholdenhet i livets byrder i påvente av et bedre liv – etter døden. «Han rekker så høit op at det er en ære for alle de andre sogneprester å ha stått i samme embede som han,» skrev Østre Aker menighetsråd i sin jubileumsbok. Halling var kanskje en av de første prestene i Norge som ville være prest for alle samfunnslag:

Fra radikalt hold blev det sagt at Halling ville være prest både for fattig og rik, og det gikk ikke an å tjene to herrer. Dette stemte allikevel ikke med den almindelige mening. Halling vant mange venner blandt de rike, og blandt småfolk var han næsten forgudet, hans tilnavn ble «Fattigmanns venn.» Det navn vant han ved hele sin virksomhet. Han fant stadig vei til å hjelpe de trengende, og så fulgte der alltid solskinn og glede med hans livlige, lyse skikkelse. 

Om Halling nådde frem til husmennene på Løvhøiden, vet vi ikke. Da han kom til Østre Aker i 1874 var han 56 år gammel, og hadde blant annet rukket å stifte Enerhaugens samfund og Spareskillingsbanken, samt å starte et barnehjem. Men kanskje han satt på trammen på Løvhøiden en ettermiddag om våren, sola hadde endelig begynt å varme, og kanskje han fikk kaffe i et blikk-krus? Kanskje han siterte et vers eller to fra Bibelen? Kanskje hørte han en versjon av arbeider-poeten Arne Paasche Aasens dikt «Høy skal i hus?»

Ola Norigar’n dro høy i hus – skjønt det var kjerketi’,
for han tenkte: Det er tørt nå. Blir det regn, så er det ille.
Men for dette fikk han klander av den strenge kona si:
«Du skal helligholde kviledagen,» gneldra hu Mathilde.

«Det er sant det,» svarte Ola. «En bør holde Herrens bud.
Hvis han ser meg nå, så trur jeg han er mer enn vel fornøyet.
Heller sitter jeg på høylasset og tenker på min Gud
enn jeg sitter under prekestol’n og engster meg for høyet.» 

=&8=&

Folketellingen for Løvhøiden 1865 røpet også at attenåringen Julius Holmsen var dagarbeider på Abildsø gård. Abildsø var, og er, en stor og rik gård, det var 30 hjemmehørende personer der, Julius inkludert. Julius sov neppe der, siden det var så kort vei hjem til Løvhøiden.

På Abildsø dyrket de hvete, rug, bygg, havre og poteter. De har 11 hester, 52 kuer, 5 får og 6 griser. De hadde nok å henge fingrene i.

For arbeiderne var året tydelig inndelt i to perioder. Sommertid, hvor mye skjedde og gården yret med liv, gikk fra vårflyttedag 14. april til høstflyttedag 14. oktober. Fra oktober til april senket stillheten seg. Vår og sommer var det ofte jobb å få på de store gårdene, men på vinteren var det stusslig og vanskelig for mange. Det var derfor mange husmenn hadde biinntekt som å binde sopelimer, smi eller jobbe som skomakere, for eksempel.

Hvor lenge Julius Holmsen jobbet på Abildsø vet vi ikke. Men en stor forandring skjedde i livet hans i  26. februar 1869: Da dør faren, Holm. Han ble begravet fra Østre Aker kapell, det som senere ble Sæter kapell. I dag kjenner vi det som Nordstrand kirke.

Det finnes mange eksempler på husmannsfamilier som mister sin forsørger. De må som regel flytte fra husmannsplassen, og de havner i fattigvesenets hender. Da vi fant Holm Hansens navn i Østre Akers kirkebok, sto det ikke husmand, men arbeidsmand, som yrke. Det sto også at Fattigkassen betalte for begravelsen. Han hadde sannsynligvis gitt opp husmannsforpliktelsene da han ble syk og forsto at han ikke kunne oppfylle dem.

Vi forsøkte å finne gravferdsprotokollen for å finne ut om det sto mer der, men den finnes ikke lenger. Gravferdsetaten har kun en bok fra dette tidsrommet, og der står det forbausende få begravelser fra 1860- og 70-tallet.

Dødsanmeldelsesprotokollen gjorde oss ikke så mye klokere. Den bekreftet dødsdato og bosted som Ulfsrud. Løvhøiden var ikke nevnt, men det står at han ikke etterlot seg noe av verdi. I hvert fall ikke noe som var verdt å protokollføre.

I de fem årene etter 1869 er det uklart hva Julius og moren gjorde for å tjene til livets opphold. Vi fant ingen spor etter dem. Men etter hvert sto lykken Julius bi. 1. desember 1874 blir han ansatt i NSB.

Husmenn og husmannssønner var en av de viktigste gruppene for rekrutteringen til jernbanen. Husmannsvesenet hadde nådd sitt høydepunkt i landet omkring 1850, selv om det tvert imot ble flere plasser i Østmarka på 1850- og 60-tallet. I 1865 var det 65 000 husmenn her til lands.

Jernbanen vokste, og trengte mange hender. De ville ha folk i ung alder. Dette hadde både med opplæring og med pensjonskassene å gjøre. Pensjonskassene ville nemlig bare unntaksvis ta opp folk over tredve år. Drømmen om jernbanen må ha lokket mange husmannssønner, ikke bare Julius. Yrker i industri og ved vei- og jernbaneanlegg var bedre betalt og betydde et ganske betydelig sosialt avansement. En hvilken som helst stilling i jernbanen var bedre betalt enn å være husmann. For Julius betydde jobben i jernbanen en trygg og sikker arbeidsplass, med muligheter til forfremmelse.

I folketellingen 1885 bodde Julius i Platougade 16. Hans yrke var pakhusformand ved Jernbanen, og han bodde sammen med sin hustru Britta fra Sverige, sin sønn Hagbarth (10), og sin datter Ida Marie (2). I tillegg bodde hans mor her, registrert ved navn Anne Helene Hansen. Hun hadde vært enke i mange år nå, og det var Julius sin plikt  å ta seg av henne, som eneste sønn.

Allerede året etter døde moren hans av blodkreft på byens sykehus. Hun ble begravd 20. april fra Grønland kirke, 70 år gammel.

I 1887 begynte Jernbanen å gi ut Norsk Jernbanekalender. Det er en unik kilde til informasjon, og det er takket være Anne Marit Skattum, bibliotekaren på Jernbanemuseet på Hamar, at vi i det hele tatt fant ut at denne kalenderen ble trykket. Her fant vi Julius sin fødselsdato, ikke bare årstall, som i folketellingene. Han ble født 17. mars, og hadde i 1887 vært ansatt i tretten år. Hans yrkestittel var formand, og han tjente 80 kr. i måneden, og navnet hans var notert som Hans Julius Holmsen.

Norsk Jernbanekalender røpet også at dette var et spesielt sted å jobbe. I 1ste distrikt og Hovedbanen fantes to foreninger innen personalet: Jernbanens forening og Jernbanens bruksforening. Vi vet ikke om Julius var medlem av noen av disse, men sjansen er stor for at han var det. Jernbanens forening hadde ca. 170 medlemmer, og hadde bibliotek og orkester for arbeiderne. Forbrugsforeningen hadde ca. 300 medlemmer, og hadde som formål å skaffe medlemmene gode og billige varer. Innkjøp og utsalg av varer foregikk to ganger i måneden, og det var kun kontant salg.

Vi kan følge hele den aktive yrkeskarrieren til Julius i Norsk Jernbanekalender. I hele sin tid som ansatt var han pakhusformand, og lønna hans økte jevnt og trutt. Mens selv om han lyktes på jobb, var privatlivet tøft.

I 1890 døde kona til Julius. Vi kan ikke tyde skriften i kirkeboka, men det ser ut som hun døde av endocarditis, en betennelse i hjertet. Hun ble begravd fra Grønland kirke 11. juli, en lys og mild sommerdag.

Julius giftet seg snart igjen, denne gangen med Helene fra Østre Aker. I 1898 døde sønnen Hagbarth på sykehuset i Halden. Dødsårsaken var sannsynligvis lungebetennelse, og han ble behandlet av Dr. Tandberg. Hagbarth var blikkenslagersvenn. Blikkenslagere jobbet i stor grad ute på folks tak, en kald og forblåst jobb særlig på vinterstid. Og lungebetennelse var dødelig på den tida – antibiotika var ennå ikke tilgjengelig. Vi lurte på om Julius var tilstede da Hagbarth døde, om han fikk holde ham i hånden, om han fikk si farvel.

I folketellingen av 1900 bodde Julius fremdeles i Platousgade 16. Han var fremdeles pakhusformand, men denne gang sto arbeidssted som Hovedbanen i stedet for Jernbanen. Han bodde her sammen med sin hustru Helene, sin datter Magnhild (26) som var syerske egen regning, Ida (16) og Thorvald (13).

I 1910 døde kona Helene av seterus nephritis, en alvorlig infeksjon i nyrene. Diagnosen hadde spørsmålstegn bak. Hun døde på Rikshospitalet, og Julius ble enkemann for annen gang. Vi kan ikke forestille oss hvordan det må ha vært å miste to ektefeller og en sønn. Dessverre var det ikke uvanlig. Vi har en følelse av at Julius var en tøffing, men kveldene må ha blitt lange i Platousgade noen ganger, særlig når mørketida kom, og huset var stille. Når du bor sammen med noen trenger de ikke si så mye for å holde deg med selskap, det holder med de hverdagslige lydene de lager. Stillheten kan bli ruvende og klam og uendelig stor.

I folketellingen 1910 bodde Julius alene i Platousgade 16. Han hadde en leilighet i tredje etasje med to værelser i bakbygningen. Han betalte 20 kroner i måneden i husleie, og hans leilighet var blant de dyreste i gården. I 1910 bodde det nemlig 113 personer fordelt på 25 leiligheter i Platousgade 16. Julius var den eneste som jobbet i jernbanen. Blant andre yrker finner vi gasværksarbeider, bagersvend, wisergut, tjenestepige, løsarbeider, værkstedarbeider, strykerske, vaskepike, vognsmed, torvekone, dekerske, sliberiarbeider, arbeiderske apa chocoladefabrik, pakkerske paa chocoladefabrik, kjørekarl, ekspeditrise, tomteformann, smedlærling, skoarbeider, hovslager, kularbeider, stenhuger, rørlægerjelper, vaskekone, sykepleierske, bryggearbeider, æskearbeiderske, typograflærling og paraplysyerske. Tre får fattighjelp. Alt i alt er Platousgade 16 et godt eksempel på livet i Kristiania i 1910. Det frydet oss spesielt at det er kvinner i arbeid, og at deres yrkestitler kom så tydelig frem. I kirkebøker og på gravstener er ikke kvinners yrkesliv like viktig, da er de hustruer, koner, døtre eller søstre.

Vi fikk tilsendt et avisutklipp fra 1914 fra bibliotekaren på Jernbanemuseet: Et avisutklipp som blant annet sier: «Formand Julius Holmsen feiret 1. desember sitt 40-årsjubileum, og tok samme dag avskjed fra jernbanens tjeneste.» Julius var blitt pensjonist. Han fikk et sølvur og en spaserstokk med sølvhåndtak.

Etter at han pensjonerte seg flyttet han til Høyenhall. Her bodde han til sin død i 1930, og han ble begravet fra Østre Aker kirke. Graven er slettet nå, men vi har vært der. Julius sin grav lå litt ned i bakken fra kirken, med utsikt mot Tveten gård, jordene på Nordre Fjellhus, og det som skulle bli Tveita.

=&9=&

Holm Hansen døde i 1869. Julius fikk jobb på jernbanen i 1874. I arbeidslistene fra Østensjø gård sto Ole Løvhøiden ført opp som husmann. Vi gjettet at dette er den samme Ole som bodde der i 1865, og som da var dagarbeider. Det ville være en naturlig overgang.

I folketellingen 1875 bodde det åtte personer på Løvhøiden. Det var Johannes Andreassen, og kona Mathilde Karolina Andersdatter fra Sverige. Johannes hadde yrkestittel husmann med jord. De hadde seks barn. Den eldste het Anders (16) og var dagarbeider på Østensjø gård, og var også nevnt i folketellingen der. I tillegg hadde de Sofie (14), Amalie Teodora (9), Karl August (7), Hermand (5) og Karolina. Familien hadde ei ku, og de dyrket litt havre og poteter.

Yngstedatteren Karolina ble født i Vaaler sokn i samme år som folketellingen. Derfor gjettet vi, med ganske stor trygghet, på at familien ganske akkurat hadde flyttet til Løvhøiden. Det stemte overens med arbeidslistene fra Østensjø gård – der står Johannes oppført fra september 1875.

I 1874 ble Løvhøiden taksert. Det tok oss to ransakinger av byarkivet og svært mange spørsmål til arkivar Øystein Eike før vi fant branntakstene for Østensjø gård. Branntakstene er skrevet i tykke, brune bøker med papir som knirker, og håndskriften er liten, bitteliten og omtrent helt uforståelig. Vi måtte ha hjelp fra digitalarkivets brukerforum for å forstå hva det sto på de fem linjene takstmannen hadde viet Løvhøiden. Papir var verdifullt og skulle ikke sløses med.

Paa pladsen Løvhøiden
Vaaningshus opført af Tømmer tækket med Bord og Steen 12 2/3 Alen lang 9 Alen bred og 3 3/4 Alen høi, indeholder 2 værelser og 2 Kjøkken med Skorsteen samt over Loft, har 3 Fag Vinduer og 5 døre hvorunder Grundmuuren for 5 spdler og Kakelovnen for 5 Spdlr og 1 Confur for 5 Spd. Taxt 200.
Udhuus opført deels af Tømmer, deels af bordklædt Bindingsværk, tækket med Bord 16 Alen langt 7 1/3 Alen bredt og 4 3/4 Alen høit indeholder Fjøs, Lade og Love har 3 døre. Takst 50. 

Takket være denne lille innføringen kan vi forestille oss hvordan Johannes, Mathilde og de seks barna hadde det på Løvhøiden. Da vi konverterte målene fant vi at våningshuset ikke var større enn 45 m2. Tenk det, åtte personer på så liten plass!

Låven var ikke så stor den heller, bare 46 m2. Her var det såvidt plass til ei ku, noen verktøy og redskaper og den lille avlingen jorda ga.

Ved en tilfeldighet leste vi om at Riksantikvaren hadde fredet en en husmannsplass på Hedmarken: En tvestue med to kjøkken, to stuer, to innganger og to kjellere. Likheten til Løvhøiden var slående, bortsett fra kjelleren passer den med beskrivelsen til ei tvestue. Slike stuer var uvanlige, stort sett ble den akershusiske modellen brukt, ei stue med to eller tre rom og inngang på langsiden. Tvestuene ble bygget fra 1850, da ble de regnet som en mer effektiv måte å huse arbeiderfamilier på.

Den samlede verdien på de to bygningene var 250 Spesidaler. Per november 2017 er det kr. 57.500. Det tyder på at husene sannsynligvis var i ganske god stand – vi har funnet husmannsplasser med verdi mindre enn ei ku.

I 1887 ble Løvhøiden taksert igjen, denne gangen ble verdien satt til 1430 kroner. Taksten viste at huset har blitt bygget om, det hadde nå en kjeller og større loft.

=&10=&

I 1891 bodde det seks personer på Løvhøiden. Det var husmann August Olai Kristiansen og hans kone Karen Vilhelmsen fra Trygstad. De hadde tre barn, Johan Thorvald (17), som hjalp sin far med jordbruget, Hanna Theakara (13) og Anna Kathinka (11). I tillegg bodde dattersønnen Thorleif Olaf Andreasen der. Han var to år gammel, og ble forsørget av «tellefonarbeider A Rødset.»

August Olai var fra gården Strønes i Trøgstad – om det var nordre eller søndre har vi ikke klart å finne ut. Han ble døpt i Trøgstad kirke, en stenkirke fra middelalderen med utsyn til Øyeren. Ved kirka krysset to veier, veien fra Askim til Høland og fra Mysen til Båstad. Det skapte arbeidsplasser – ei kornmølle ble etablert her rett før August Olai ble født, og kanskje var det her han fikk sin første jobb.

Han kom til Aker med sin kone Karen og tre barn en gang mellom 1872 og 1874, og ble husmann på Myrvold, naboplassen til Løvhøiden. Barna het Gunhild Marie, Kristian Wilhelm og Gunda Bolette. Johan Thorvald ble sannsynligvis født på Myrvold i 1874. På Myrvold hadde de to kuer, og dyrket bygg, havre og et par tønner poteter.

Da barna var store nok til å flytte hjemmefra, og August Olai og Karen sannsynligvis ble for gamle til å ha husmennsforpliktelser på Løvhøiden, fikk han seg jobb som kjørekarl for en melforretning på Vålerenga. De bodde i Danmarksgade 23, et lite trehus som nå er revet.

Senere flyttet de til Sørligata 2, og ble nesten naboer med Julius Holmsen i Platousgade. Huset står ennå, det er en okermalt bygård i fire etasjer akkurat der Sørligata tar en sving. Vi har en liten drøm om at August Olai og Julius møttes over en kaffe ved kjøkkenbordet og mimret om gamle dager på Løvhøiden.

=&11=&

I 1900 bodde det kun tre personer på Løvhøiden, i følge folketellingen. Det er Martin Hansen, husmann og jordbrugende, hans kone Anne Marie og deres sønn Alf på to år. Martin hadde vokst opp på på Slora under Manglerud gård, rett ved Østensjøvannet. Faren hans, Hans Larsen, var også husmann. Martins kone Anne Marie var fra Enebakk.

De ble ikke boende på Løvhøiden lenge. I følge grunnboka fikk de allerede 7. november 1902 sjansen til å kjøpe naboplassen, Bjerkelund, under Ulsrud. De ble selveiere, og fri fra husmannsforpliktelsene. Fra 1900 ble flere og flere husmenn selveiere eller flyttet fra plassene i Østmarka – i 1920 var det omtrent ingen igjen. Østmarka var blitt øde og stille.

I folketellingen 1910 bodde den lille familien på Bjerkelund fremdeles – Martin er steinpukker, og sønnen Alf er møbelsnekker hos Ole Lund på Skovli et et par hundre meter unna. Martin Hansen dør 4. september 1914, av kreft i leveren. Alf overtok eiendommen. Han ble senere veivokter og kommunefunksjonær, og døde i 1958.

Vår nabo Yngvar Kittilsen kunne fortelle at Alf og hans kone Dagmar var nære omgangsvenner og naboer som var faste gjester i både bursdager og konfirmasjoner under hans oppvekst. Etter Alfs død flyttet Dagmars bror Johan inn hos henne på Bjerkelund. Dagmar døde i 1971.

I folketellingen 1910 finnes ikke Løvhøiden. Den er borte. Vi finner den heldigvis i branntakstene fra 1911 – da står våningshuset, men er i så dårlig stand at det ikke engang får en takst. Sannsynligvis ble det revet kort tid etterpå. På kart fra 1912 står det ikke noe våningshus der, men låven er avmerket. Sannsynligvis sto huset tomt etter at Martin, Anne Marie og Alf flyttet til Bjerkelund.

=&12=&

I 1921 dukket Løvhøiden opp igjen. Denne gangen ble eiendommen fradelt Østensjø gård. I panteregisteret var det en detaljert forklaring av grensene, og Løvhøiden fikk gårds- og bruksnummer 147/32. Beskrivelsen nevner blant annet nordre grense langs en bratt fjellskrent, og sydgrense fra Braatenveien til nærmeste grøft. Her var det om å gjøre å være lokalkjent. Nevnte grøft er borte for lenge siden.

Vi klarte ikke å finne ut hvem som overtok eiendommen, for det sto ingen navn på kjøper i panteregisteret. Hva ville vel en oppkjøper med eiendommen uansett? Bygge villaer?

Det skulle vise seg at gårds- og bruksnummer 147/32 ikke var så lett å finne igjen etter 1921. Ikke noe ble bygget der. Ikke noe ble revet. Vi fant ingen referanser til det noe sted. Etter å ha snudd Oslo byarkiv omtrent på hodet for tredje gang, fant vi ved hjelp av skarpsindige arkivarer uten høydeskrekk (de måtte nemlig klatre ganske høyt for å finne det vi lette etter) følgende vedtak fra Oslo kommune 4. mars 1965, i en tykk, blå bok med stive permer som skrek da vi åpnet dem:

Formannskapet gjorde i samsvar hermed følgende vedtak: 

  1. Oslo kommune kjøper av Borghild Tveter m. fl. eiendommene gnr. 145 bnr. 2, gnr. 147 bnr. 31 og gnr. 147 bnr. 32 for en pris av kr. 6,50 pr m2. I tillegg til kjøpesummen betaler Oslo kommune alle overdragelsesomkostninger, herunder tariffmessig salgsprovisjon. 

Av dette tolket vi det som at selv om Løvhøiden ble utskilt som eget bruk i 1921, ble den aldri solgt til noen. Tveter-familien på Østensjø gård beholdt den, med eget gårds- og bruksnummer, til de valgte å selge til kommunen i 1965.

=&13=&

Løvhøidens åkre er nå Tveteråsen borettslag – blokker og rekkehus med små hager og lekeplasser og verandaer med blomsterkasser. Her løper folk til t-banen om morgenen med kaffen skvulpende i termokoppen, her fyker barna forbi på sparkesykkel (og noen voksne også), her blir noen forelska, her festes og danses det, her lekes det gjemsel og boksen går, her klasker fotballer mot vinduer i ny og ne. Her høres både myk og rå latter, her triller salte tårer under romantiske filmer, her åpnes bunnløse hull i hjertet når noen dør. Her leves mange liv, for her bor det folk – akkurat som de gjorde da den lille husmannsplassen sto der for litt over hundre år siden. Mye er med andre ord ved det samme, selv om den lille tvestua ved navn Løvhøiden for lengst er borte.

Har du informasjon om eller bilder av Løvhøiden? Del gjerne med oss på hei@søstrenepihl.no!

=&14=&

Galleri

Til Sarabråten i fakkelskinn

Vi hørte latter og blide stemmer nedi bakken. Og der sto ikke mindre enn 11 lag og foreninger – i skjønn forening, for å si det slik. Det var Østensjø historielag, Norsk Folkehjelp, Oppsal Orientering/Ola Dilt, Bølerspeiderne, Bymiljøetaten, Østmarkas Venner, Sarabråtens venner, Nøklevann Ro- og padleklubb, Skiforeningen, Turistforeningen Oslo og Omegn og Frie Fuglers Forlag.

Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.

I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje.