Galleri

Vestmarka: Asdøljuvet

Asdøljuvet i Vestmarka, bratte, vakre, skumle, våte, frodige, fargerike Asdøljuvet skulle gi oss utfordringer før vi en gang hadde begynt å gå. Parkeringsplassen var stengt. Faktisk var den helt borte i veiarbeid, og det er ikke godt å si når det kommer til å bli parkeringsplass der igjen. Hvis det blir en i det hele tatt, da. Dermed måtte vi kjøre en smal, humpete og lang grusvei, som endte på toppen av juvet. Jaja, tenkte vi, da går vi vel juvet nedover, da. Les mer...

Galleri

Korpås-Olsen, Solåsen og Skullerudmosen

Dette er historien om Olaf Olsen, Ebba Holm og Ragna Dichvold, om kjærlighet til skogen og om frihetsfølelse.

Olaf Olsen, også kalt Korpås-Olsen eller Fugle-Olsen, levde siste siste leveår i ei hytte sør i Skullerudåsen. Det er et vakkert sted, hytta lå gjemt i en liten kløft, men rundt omkring er det ganske luftige skogsområder, og veien til Skullerudmosen er kort. Han bosatte seg først i Korpåsen, den utdannede preparanten (utstopperen), men måtte flytte fordi skogseieren på Skullerud gård syntes det ble for stor trafikk av uønskede gjester. Skogsjef Ole Messelt lot ham da bygge hytta på Skullerudåsen, og her ble han helårs-eneboer. Les mer...

Galleri

Dilting i lysegrønn vårskog

Det er Ola Dilt-dagene! Vi har gledet oss lenge til dette, og dro ut tidlig lørdag morgen, så tidlig at vi bare traff en eneste person ved Ulsrudvann, så tidlig at fuglene såvidt hadde stått opp (nåja, så tidlig var det ikke), så tidlig at skyene ikke hadde skrudd på det lovede regnet, så tidlig at det knirket litt i leddene og øyelokkene fremdeles var gansketunge. Men det tok ikke lang tid før vi fikk øynene opp for våren. Skogen nærmest ropte SE SÅ GRØNN JEG ER! Og vi hørte. Og vi så. Og vi koste oss. Og vi fant alle fem postene. Les mer...

Galleri

Minidilt og diamanter

På årets hittil varmeste dag ga skogen oss en forsmak på sommeren. Vi svettet, drakk vann, kastet stein, tok ganske mange poster på minidilten, prøvde å ikke tråkke på maur, slappet av i skyggen, beundret den intense, ferske grønnfargen og den knallblå himmelen, satte pris på det skjøre hvite i hvitveisen, smakte på våryr gaukesyre, møtte mange blide hunder og folk og bare VAR. Les mer...

Galleri

Hvem var prinsen av Portugal?

Prinsen av Portugals vei. Den er vel i Portugal? Eller kanskje i Oslo sentrum, nær Portugals ambassade? Neida, den finnes ved Sarabråten, Østmarkas mest eksotiske sted. Men ingen vet hvorfor veien, eller stien som det er nå, heter Prinsen av Portugals vei. Det finnes ingen bevis på at en portugisisk prins noen gang har vært her.

«En prins fra Preussen er derimot synlig både i gjestebøker og fotoalbum,» står det i Even Saugstads Sarabråten – godset i skogen. «Prins Friedrich Karl von Preussen (1828-1885) var i Norge i juli 1874 og besøkte blant annet Heftye på Sarabråten. Noen dager før han kom hit, var han ifølge Kongsberg Adressetidende på reise gjennom Oppland, Telemark og Buskerud og ble blant annet tilbudt å delta i en bjørnejakt på Meheia.» Les mer...

Galleri

Siste kveld i april

Fossen er så fin som potetmos, var det noen som sa en gang.

Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Da skal skyggene danse
Vinden stryke deg over håret
Mosen dempe dine skritt

Siste kveld i april
Skal fuglene kvitre om kapp
Bekkene sildre mykt
Da skal sola synge
Og varme deg bare litt

Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Du skal huske
At du er til

Galleri

Kvitre, kvitre, pang, pang

For å klargjøre: Vi skyter ikke fugl. Vi tråkker ikke på maur engang, hvis vi kan unngå det.

Nei, denne kvelden sto i lydens tegn – både den vi kunne høre, og den vi kunne forestille oss.

VI hadde som mål å ta en eneste historisk post ved gamle Stormyr skytebane. På veien opp gikk vi med ørene på stilk – vi hørte på svarttrosten, bokfinken, kjøttmeisen, blåmeisen, rødstrupen og en hel gjeng andre. Les mer...

Galleri

Kubb og kjærlighet

Navn: Graniel
Bosted: Granerløkka
Yrke: Student

«Vil dere ha et kaffebar?» spør Graniel.

Vi sitter på stedet vi kaller Granerløkka, like ved Bukkeberget, med medbrakt niste, men drikken har vi glemt hjemme. Graniel så nok at vi lette etter noe, der vi rotet i sekkene. VI fant sitteunderlag, kompass, kart, kvikklunsj… men ingen drikke, altså. Les mer...

Galleri

Hysj, kan du høre gresset gro?

«Vi frykter stillheten,» skrev Dagbladet om Erling Kagges bok Stillhet i støyens tid i oktober 2016, «fordi da må vi bli bedre kjent med oss selv.»

Det hadde holdt lenge med den setningen, men da hadde ikke journalisten kunnet skrive om at boka ble solgt til ti land på en uke, at vi mennesker blir urolige når det ikke skjer noe og at stillhet er skikkelig sunt, hun hadde heller ikke kunnet sitere filosofer og ei heller hadde hun fylt spalteplass. Les mer...

Galleri

Tredje påskedilt – på gamle tufter

Vi hadde ambisjoner om å ta post 16-20 i dag, men det ble en helt annen tur enn det vi hadde planlagt. Det ble en tidsreise i Østmarka tilbake vel 100-150 år, før drikkevannsrestriksjonene, før fraflyttingen, før naturen tok tilbake kulturlandskap, jorder, tufter og lyden av liv.

Vi var innom Øvre Bremsrud, Skogsbråtan, Høyås, Oslo Skiklubs hytte, Gullsmeden og noe vi ikke helt hva er, men som ligger rett ved post 17. Les mer...