Trolldalen – Søstrene Pihl, de yngre

Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

3. mars 20194. mars 2019Posted in Østmarka, Turer, UkategorisertTagged Bølerbekken, Mikroeventyr, Østmarka, Trolldalen6 Comments

Begynnelsen

Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt. Det lukter nybakt brød. Den brå overgangen fra en verden til en annen er påtagelig. Store, tykke, høye grantrær danner en mørk, magisk skog med markante dalsider. Og i midten finnes den som har skapt denne dalen, den som vi har kommet for å møte, på ordentlig, denne gang: Trolldalsbekken. Vi vet ikke engang om den har et navn, for bare deler av den er merket av på kartet. Men vi vet jo at den er der. Og vi vet at den begynner i myra i den bratte Trolldalen, som er som et øksehogg i fjellet. Vi vet at en arm kommer fra Skøyenputten. Lenger ned får den et annet navn: Bølerbekken. Les mer...

Møkkavær i godlune

12. februar 201912. februar 2019Posted in Østmarka, TurerTagged Østmarka, Skøyenputten, Trolldalen2 Comments

Snøen hadde krympet. Bekken hadde fått en farge som minnet oss om whisky.

Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.

Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum.
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen.
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme.
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?).
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao.
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.» Les mer...

Kjær skog har mange navn

28. oktober 2018Posted in Østmarka, TurerTagged nærskogen, Oslomarka, Østmarka, Skøyenputten, Solbergvann, Trolldalen4 Comments

Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass.

I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.

Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten.

Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det.

Brodding i vitenskapens navn: Det va’kke glatt i det hele tatt!

29. mars 201829. mars 2018Posted in Østmarka, TurerTagged brodder, Dryppet, nærskogen, Oslomarka, Østmarka, Skullerudåsen, Trolldalen6 Comments

Her hadde vi et håp om is – ikke ante vi at dette var det mest isete det skulle bli i dag.

I håp om at vårsola hadde tatt godt tak og gjort godt opptråkka stier såpeglatte, inviterte vi våre følgere til broddetur. Det er første gang vi har invitert markatravere på den måten, det var kort varsel og det er påskeferie, så forhåpningene var ikke veldig høye om at noen skulle komme. Men det gjorde det! Erik kom, og søstrene Magnhild og Anne-Marie kom. Tøffe folk!

Vi hadde store planer om teste brodder i vitenskapens navn. Ivrige sammenliknet vi broddene våre ved begynnelsen av turen. Vi på våre trofaste Yaktrax Pro, Erik på fjellstøe Snowline Chainsen Pro med pigger i høykarbonstål, Magnhild på Nordic Grip Running, og Anne-Marie på dagens store mysterium – de var navnløse! Katja undersøkte dem nøye, men det eneste som sto på dem var «Made in Taiwan.»

Vi lo litt og tenkte «hva vet de vel om brodder i Taiwan,» men i etterpåklokskapens lys ser vi bedre: Taiwan er en øy, en stor øy, 394km lang og 144km på det bredeste, og to tredjedeler av den er fjellområder. Det høyeste punktet er Yushan, 3952 meter over havet, verdens fjerde høyeste fjell på ei øy. Galdhøpiggen med sine 2469 m.o.h. kan gå å legge seg.

Mika (5) ledet an oppover bakkene – uten brodder, men med, som han poengterte, fint mønster.