Forsiktig går vi ned mot bekken i nærskogen vår. Stien er våt og gjørmete, og gjørma kaker seg under skoene til vi nesten ser ut som vi hører hjemme på 70-tallet. Regn, vann og gjørme gjør at vi mennesker tilegner oss en underlig gåteknikk vi ellers aldri bruker. Den er både lett hoppende og sprettende og nølende på samme tid, og iblant tar vi noen ekstra lange skritt og håper at grunnen vi lander på ikke skal være glatt, og for å forhindre fall har vi sett oss ut en klamregren eller en lenesten vi kan kaste oss over hvis vi føler at balansen forsvinner. Vi tar ikke tak i klamregrenen før vi tar skrittet ut i det ukjente, for da får vi en kalddusj fra tretoppene.
Stikkord: tre
Blåbær og blåklokker (og litt Ola Dilt)
Det er juli og ferie. Endelig. Senk skuldrene. Pust ut. Lukk øynene og kjenn duften av varm sommerskog.
Akkurat sånn var det i Skullerudåsen i dag. Det luktet tørre barnåler på myk sti. Selv myrene lot oss gå tørrskodd over. Vi fant årets første blåbær, og vi oppdaget at moltene snart er modne. Vi fant flekkmarihånd og blåklokker og mer til. Vi spiste lunsj i velkommen skygge, med en mild bris som blåste fluene bort fra brødskivene. Vi fant feriemodusen. For ordens skyld: Det ville ikke ødelegge feriemodusen om det kom litt regn. Det er veldig tørt nå. Ta hensyn!
Rytmen i en sosetur
Soseturer har en egen rytme. Et helt eget hjerteslag i bunnen, dypt og jevnt. Stødig som sveitsiske urverk og tyske tog. Over grunnrytmen kan du høre naturen improvisere. I dag hørte vi regnets rytme mot fjellet, mot mosen, mot blader, bark og hud. Vi hørte rytmen i vingeslag og fuglesang. De trillende tonene fra bekken. Og hjertene våre hoppet over et slag da vi så fisken som vaket i Skøyenpytten.
Pustehull
Når skogen trekker pusten mellom bygene
Når den rister av seg tunge dråper
Reiser seg, retter seg i ryggen
Strekker seg mot himmelen
Da må du gjøre likeså
Pust dypt
Og la smil og muskler mykne
I junilyset
Risholmen: Rododendronøya
Eldste søster Pihl av de eldre ble 87 år 20. mai. Hun ønsket seg en tur til Risholmen, ikke langt fra Fredrikstad. Det var slett ingen dårlig idé. Den lille øya er et eldorado for naturelskere. Rododendron i alle farger tar mesteparten av oppmerksomheten, men her finnes også uvanlige tresorter, mange mindre blomster, variert landskap med både strender og områder med forblåste furuer som minner om høyfjell.
Dilting i lysegrønn vårskog
Det er Ola Dilt-dagene! Vi har gledet oss lenge til dette, og dro ut tidlig lørdag morgen, så tidlig at vi bare traff en eneste person ved Ulsrudvann, så tidlig at fuglene såvidt hadde stått opp (nåja, så tidlig var det ikke), så tidlig at skyene ikke hadde skrudd på det lovede regnet, så tidlig at det knirket litt i leddene og øyelokkene fremdeles var gansketunge. Men det tok ikke lang tid før vi fikk øynene opp for våren. Skogen nærmest ropte SE SÅ GRØNN JEG ER! Og vi hørte. Og vi så. Og vi koste oss. Og vi fant alle fem postene.
Minidilt og diamanter
På årets hittil varmeste dag ga skogen oss en forsmak på sommeren. Vi svettet, drakk vann, kastet stein, tok ganske mange poster på minidilten, prøvde å ikke tråkke på maur, slappet av i skyggen, beundret den intense, ferske grønnfargen og den knallblå himmelen, satte pris på det skjøre hvite i hvitveisen, smakte på våryr gaukesyre, møtte mange blide hunder og folk og bare VAR.
Siste kveld i april
Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Da skal skyggene danse
Vinden stryke deg over håret
Mosen dempe dine skritt
Siste kveld i april
Skal fuglene kvitre om kapp
Bekkene sildre mykt
Da skal sola synge
Og varme deg bare litt
Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Du skal huske
At du er til
Kubb og kjærlighet
Navn: Graniel
Bosted: Granerløkka
Yrke: Student
«Vil dere ha et kaffebar?» spør Graniel.
Vi sitter på stedet vi kaller Granerløkka, like ved Bukkeberget, med medbrakt niste, men drikken har vi glemt hjemme. Graniel så nok at vi lette etter noe, der vi rotet i sekkene. VI fant sitteunderlag, kompass, kart, kvikklunsj… men ingen drikke, altså.
Tredje påskedilt – på gamle tufter
Vi hadde ambisjoner om å ta post 16-20 i dag, men det ble en helt annen tur enn det vi hadde planlagt. Det ble en tidsreise i Østmarka tilbake vel 100-150 år, før drikkevannsrestriksjonene, før fraflyttingen, før naturen tok tilbake kulturlandskap, jorder, tufter og lyden av liv.
Vi var innom Øvre Bremsrud, Skogsbråtan, Høyås, Oslo Skiklubs hytte, Gullsmeden og noe vi ikke helt hva er, men som ligger rett ved post 17.