På årets hittil varmeste dag ga skogen oss en forsmak på sommeren. Vi svettet, drakk vann, kastet stein, tok ganske mange poster på minidilten, prøvde å ikke tråkke på maur, slappet av i skyggen, beundret den intense, ferske grønnfargen og den knallblå himmelen, satte pris på det skjøre hvite i hvitveisen, smakte på våryr gaukesyre, møtte mange blide hunder og folk og bare VAR.
Stikkord: sti
Hvem var prinsen av Portugal?
Prinsen av Portugals vei. Den er vel i Portugal? Eller kanskje i Oslo sentrum, nær Portugals ambassade? Neida, den finnes ved Sarabråten, Østmarkas mest eksotiske sted. Men ingen vet hvorfor veien, eller stien som det er nå, heter Prinsen av Portugals vei. Det finnes ingen bevis på at en portugisisk prins noen gang har vært her.
«En prins fra Preussen er derimot synlig både i gjestebøker og fotoalbum,» står det i Even Saugstads Sarabråten – godset i skogen. «Prins Friedrich Karl von Preussen (1828-1885) var i Norge i juli 1874 og besøkte blant annet Heftye på Sarabråten. Noen dager før han kom hit, var han ifølge Kongsberg Adressetidende på reise gjennom Oppland, Telemark og Buskerud og ble blant annet tilbudt å delta i en bjørnejakt på Meheia.»
Siste kveld i april
Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Da skal skyggene danse
Vinden stryke deg over håret
Mosen dempe dine skritt
Siste kveld i april
Skal fuglene kvitre om kapp
Bekkene sildre mykt
Da skal sola synge
Og varme deg bare litt
Siste kveld i april
Da skal noe magisk skje
Du skal huske
At du er til
Kvitre, kvitre, pang, pang
For å klargjøre: Vi skyter ikke fugl. Vi tråkker ikke på maur engang, hvis vi kan unngå det.
Nei, denne kvelden sto i lydens tegn – både den vi kunne høre, og den vi kunne forestille oss.
VI hadde som mål å ta en eneste historisk post ved gamle Stormyr skytebane. På veien opp gikk vi med ørene på stilk – vi hørte på svarttrosten, bokfinken, kjøttmeisen, blåmeisen, rødstrupen og en hel gjeng andre.
Tredje påskedilt – på gamle tufter
Vi hadde ambisjoner om å ta post 16-20 i dag, men det ble en helt annen tur enn det vi hadde planlagt. Det ble en tidsreise i Østmarka tilbake vel 100-150 år, før drikkevannsrestriksjonene, før fraflyttingen, før naturen tok tilbake kulturlandskap, jorder, tufter og lyden av liv.
Vi var innom Øvre Bremsrud, Skogsbråtan, Høyås, Oslo Skiklubs hytte, Gullsmeden og noe vi ikke helt hva er, men som ligger rett ved post 17.
Kong Vinters siste krampetrekning
Noen ganger får vi (søstrene Pihl, de yngre, altså) oppdrag. Vi fungerer på en måte som detektiver, vi liker å sammenlikne oss med Joe og Frank Hardy (Frøken detektiv synes vi nemlig er litt kjedelig.) For å skryte litt: Vi har blant annet funnet ut av den endelige skjebnen til de tre bukkene Bruse på Bukkeberget, og vi har funnet hva som er på den andre siden av det bunnløse tjernet som heter Skraperud.
Omveien om Måsaplassen
Omveier blir til mens du går.
En sti lokker.
Vingeslag. Kvitring.
Knirking i en trestamme.
En solstråle.
Et vindkast.
Mer skal det ikke til.
Vi tok en omvei en onsdag i april.
Her er den.
En kjærlighetserklæring
Denne bokomtalen skrev vi om jubileumsboka til Østmarkas Venner i forbindelse med deres 50-årsjubileum i 2016. Boka kan bestilles på Østmarkas Venners nettside. God lesning!