Galleri

Den lengste natt, den lyseste tid

Reflekser som små stjerner viste vei. Det skulle noe til å gå seg bort.

Jeg hilser det guddommelige barn, den gyldne Solen som på ny fødes i dypet av mørket, lød vikingenes solsnuhilsen. 

Den lengste natten er forbi. Den var lys for oss. Vi hadde hodelykter, og hundre reflekser viste veien til St. Hansås. Selveste St. Hansaften var vi også her, i mange varmegrader, svetten rennende nedover ryggen, vannet i flaskene hadde allerede blitt lunkent.  Vinden kjølte oss litt, en øyenstikker satte seg på fjellet ved siden av oss for å nyte utsikten.  Les mer...

Galleri

Kjærligheten på St. Hansås

Stien til St. Hansås fra Rustadsaga.

=&0=&

Beina var så lette i dag, det var som å fly nedover bakkene fra Skogsbråten. Maren hadde allerede sanket urter og blomster til sin mor, som skulle lage mikstur mot gikta som plaget henne sånn. Hun hadde pyntet den lille stua med blomster både inne og ute. Blåklokker, prestekrager, alt hun kunne finne. Hun hadde vært nede ved Elvåga og hentet vann. Det var ekstra virkningsfullt i dag, det rene vannet som rant nordover. Hun hadde slått magisk gress til kua. Hun ble gjennomsvett, men hun fikk fred i sjelen av slikt arbeid. 

Hun løp forbi Ødegården, bort til Katisa ved Nøklevann, hun kunne liksom ikke bli sliten i dag. Først da hun slo inn på stien mot Fjeldstad roet hun pusten og det som kjentes som maur i bena. Det kriblet. Hun måtte smile. Latteren boblet i henne da hun balanserte over et fallent tre ved Fjeldstadmåsan. I kveld, tenkte hun. I kveld skulle det skje. 

Moren hennes Maren, Inger, hadde fortalt mange ganger om da hun traff sin utkårede. Det skjedde på St. Hansaften, ved bålet hadde hun møtt det blå blikket til Halvor, magen hadde slått krøll på seg og hjertet hadde hoppet ut av brystet. Maren kunne ikke huske så mye av Halvor, han døde på arbeid i skogen da hun bare var åtte. Men hun husket klemmer med  søtlig lukt av tobakk, hun husket nattasangen han alltid sang, og hun husket øynene som alltid smilte, uansett hvor sliten han måtte ha vært. Han rakk å kjøpe huset  på Skogsbråten til sin lille familie før han ble borte. Og de klarer seg, Inger og Maren, med litt hjelp fra fattigkassa, de klarer seg fint selv om finkjolen er lappet på albuene. Maren bærer navnet Halvorsdatter med en stolt kneis i nakken. 

Hun vinket bare da hun gikk forbi Fjeldstad. Mor Ingeborg vinket tilbake, hun satt på trammen og pusset støvlene til han Jens. Maren var sikker på at eldstesønn på Fjeldstad, Kristian, allerede var oppe ved bålet. Kanskje Halvor fra Hullet også. Sankthansnatten var de unges natt. Håpets natt. En natt som kunne avgjøre fremtiden. 

Maren stoppet et øyeblikk i utkanten av festplassen. Hun så all veden som hadde blitt samlet og stablet til det som ville bli det største bålet i Aker. Hun så utsikten mot Kristiania og langt der borte blinket det i vannet i fjorden. Og så så hun bare Kristian og Halvor, som satt og pratet, finstasen var allerede på. De la ikke merke til henne da hun satte seg i nærheten og rettet på skjørtet. 

 

=&1=&

Juninettene blir aldri ordentlig mørke. Det yret av liv på St. Hansås. Tjenestepiker fra storgårdene, dagarbeidere, noen skogsarbeidere, fattiglemmer, husmenn og familier, hele Østmarka var samlet rundt flammene som strakte seg mot spede stjerner på himmelen. Vel, ikke storbøndene, da. De satt hjemme på verandaene sine og drakk fin vin som de for en gangs skyld selv helte i glassene, for tjenestepikene hadde fått fri. Natten visket ut skiller mellom fattig og rik, mellom mann og kvinne, mellom denne verden og underverdenen. Stemmer hevet og senket seg i sang og samtale. 

Maren satt ved bålet og forsøkte å møte sin utkåredes øyne. Hun satt ganske stille. Hun hadde fått et glass øl av en hun ikke kjente, hun hadde tatt imot med takk. Det var godt å ha noe å holde seg fast i. For snart begynte dansen. Hun kunne høre fela bli stemt. Å, som hun håpet å bli buden til dans av Kristian eller Halvor. Hun hadde øvd seg hjemme, hun kunne alle trinnene, til og med noen ekstra, nymotens trinn som ei venninne fra byen hadde lært henne. 

Der! Der så hun Halvor! Hun forsøkte å møte blikket hans, be om en dans med tankene. Men han så ikke henne. Og før hun visste ordet av det, svingte han seg i dansen med ei tjenestepike fra Skullerud. Hun hadde lange, mørke fletter og store, mørke øyne som reflekterte flammene. Kanskje hun er ei hulder, tenkte Maren. 

Der! Der så hun Kristian! Han kom mot henne! Kriblingen i beina begynte igjen, hun rettet på skjørtet for hundrede gang, så forventningsfullt opp med sitt vakreste smil – men han var borte. Røsket avgårde i dansen av den eldste av Katisa-jentene. Hun var jo ikke konfirmert, engang! Men det er klart, tenkte hun i et øyeblikk av misunnelse, han vil heller ha ei jente fra en god familie! Hele syv kuer hadde de på Katisa. Og på Skogsbråten hadde de ingenting. Bare gode minner, og en fremtid som så mørkere ut for hver time som gikk. 

=&2=&

Maren sovnet til slutt ved bålet, da det bare var glør igjen. Ingen hadde budt henne til dans. Men noen hadde tilbudt henne mer øl, og hun hadde tatt imot. Hun våknet kald, med duggdråper i håret og med stiv nakke. Hun kjente restene av ølet banke i panna. Hun satte seg møysommelig opp, og så at noen hadde gitt henne en skjorte til pute. Verken Halvor eller Kristian var der, bare raringen Andreas fra Høyås, skjorteløs. 

«Nå, er du våken, Maren,» sa han. «Jeg lovte mor di å slå følge med deg hjem. Bålet er slukket nå. Vi kan trygt gå fra det.»
Maren sa ingenting. Hun ristet skjorten til Andreas for å rette ut de verste krøllene. Ut falt en sankthansblomst.
«Jeg la den der,» sa Andreas. «Tenkte kanskje du ville drømme om din tilkomne, for både Kristian og Halvor mistet sine unge hjerter til noen andre i går kveld. Du kan ikke håpe på dem.»
«Jeg drømte ingen verdens ting, Andreas,» sa Maren. «Det er som grå tåke. Jeg kan visst ikke gjøre en eneste ting riktig.»
«Ikke gi opp håpet, Maren,» sa Andreas. «En dag treffer du ham nok, han du virkelig elsker. Ja, se der! En øyenstikker!»
«Det betyr vel ingenting,» sukket Maren og reiste seg for å gå. Men øyenstikkeren satte seg på skulderen hennes. Vingene skimret i gull, og den så på henne med rolige øyne. Andreas smilte.
«Håpet har kommet,» sa han og lo. «Øyenstikkeren har to par vinger fordi den skal kunne bære en Guds engel på sin rygg. Du har akkurat blitt velsignet, kjære Maren.» Han slo armen om de tynne skuldrene hennes. «Det skal ratt gå deg vel, skal du se.» 

PS: Personene i denne historien har levd, de bodde i Østmarka i 1865. Maren bodde på Skogsbråten, og Kristian og Halvor bodde henholdsvis på Fjeldstad og Hullet. De hadde faktisk syv kuer på Katisa på den tida. Historien, derimot, er oppdiktet.

Galleri

Nyttårsaften på frierføtter

Utsikten fra St. Hansåsen når det snør.

Det er det Herrens år 1871, på selveste nyttårsaften. Martin Jensen Fjelstad er blitt enogtyve, og han synes det er på tide nå. Han har planlagt det, i alle fall litt, hun vil kanskje ha blomster, tenker han brått, men det er jo midt på vinteren. Men han vet om et sted med vakre isroser. Kanskje han kan ta henne med dit.

Tidligere på dagen hadde han stått oppe på St. Hansåsen og tittet utover. Det snødde, så han kunne ikke se langt i det hele tatt. Han drømte seg tilbake til sommerfesten de hadde hatt der på selveste St. Hansaften året før. Det var da han hadde virkelig sett Karen for første gang. Karen fra Katisa. Hun hadde mørkt hår, stort smil, og når hun gikk så det ikke ut som om føttene berørte bakken. Hun hadde ledd og danset med sin svigerbror, hans storebror, Kristian. Kristian var sju år eldre og verdensvant, selv om han ikke noensinne hadde reist lenger enn til Kristiania for å selge sopelimer. De var barn av skogen alle sammen.

Martin smilte for seg selv. Selv den smågale fattiglemmen Mari Jørgensdatter hadde vært på St. Hansfesten. Hun nærmet seg nitti, men Hans, husfader på Katisa og far til Karen, hadde nærmest bært henne opp bakkene. Mari hadde smilt tannløst og blidt hele kvelden, bortsett fra da hun hadde avbrutt dagdrømmen hans om Karen ved å nappe ham i ermet. «Få ut fingeren, gutt,» hvisket hun. «Hvis ikke spør noen andre henne først! Og jeg vil gjerne i et bryllup før jeg dør!» Så hadde hun vugget videre til trekkspillet og fela.

Han ser på trærne som er kledt i hvitt. Han skulle så gjerne gitt Karen en ring som glitret som snøen. Men det kan han ikke. Han har bare et håp om at hun vil si ja. Forrige nyttårsaften satt han nemlig og stirret på vannet i ei bøtte, og Karens ansikt dukket opp. Andreas Hansen på Høyås hadde anbefalt ham å gjøre det, han sa at hvis du ser Karen, er det henne du skal gifte deg med. Han kan sånne ting, Andreas, han hjelper til når dyr eller ting har blitt borte, han kan lege sår, han kan til og med se inn i fremtida. Martin synes dog han er en underlig skrue.

Han snur og går nedover til Fjelstad. Han kommer inn til lukt av mat og den jevne lyden av morens rokk. Faren legger siste hånd på et par støvler – han bruker vinteren på å reparere omtrent alle sko fra alle husmannsplassene rundt omkring.

«Er det Skogsbråten-paret?» spurte Martin.

«Ja,» smilte faren. «Vil du låne det i kveld? Det kommer ikke til å slutte å snø, vet du. Du kan trenge dem.»

Når mørket faller på er Martin allerede klar. Han har lånt farens finjakke og bror Kristians skjorte, og med støvlene fra Skogsbråten på beina og en lykt i hånda legger han i vei mot Katisa. Stien har han gått hundrevis av ganger før. Først over myra og så nedover gjennom skaret. Over ham er himmelen er fremdeles grå. Han hadde håpet han kunne se stjernene i natt. Da hadde han kunnet plukke molter til Karen når høsten kommer, men overskyet himmel på nyttårsaften betyr et dårlig år for moltene.

På myra tråkker han nesten igjennom et myrhull. «Kanskje jeg skal snu,» tenker han. «Kanskje dette er en dum idé. Kanskje jeg bare skal dra hjem og feire det nye året sammen med mor og far og la alt bli ved det gamle… nei,» sukker han. «Nå har jeg kommet så langt.»

Det lyser i vinduene på Katisa når han nærmer seg. Han stanser et øyeblikk. Blåser ut lykta. Putter hendene i lomma og kjenner noe rundt. En flettering av lær. Det må være faren som har laget den.

Og plutselig står han der, Martin Jensen Fjelstad. Utenfor døra til Karen på Katisa. Han løfter hånda for å banke på.

Tusen takk til Østensjø historielag for lån av bilder.
Personene i denne lille historien har eksistert, og Martin og Karen giftet seg, som dere ser av bildet – men hvordan frieriet foregikk er oppdiktet.
Alle de tre barna på Fjelstad fant seg ektefeller fra Katisa – derfor har stien mellom de to plassene blitt kalt frierstien.