Søndag kveld var naturen stille. Ikke et vindpust. Ingen heseblesende skiløpere som la igjen en eim av svette og AXE. Ingen jubelskrik fra unger, ingen snøballer som fløy i lufta. Ingen hunder som tok tunnel mellom bena våre. Bare oss, og vi gikk stille på vakre opptråkkede stier for ikke å vekke trærne og dyrene som sov.
Vi la veien om Kajabru, og mens vi gikk spant vi denne historien om hvem Kaja var og hvorfor stedet kalles Kajabru: