Det er rart med det. Når en er mye på tur sammen med noen, går det ikke lang tid før en har funnet en egen rytme og faste rutiner. Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk. Vi fire som vanligvis går sammen, vi kjenner hverandres minste luner, vi vet hva den enkelte synes er interessant og morsomt. Vi stopper for å ta bilde eller spise en brødskive uten at det er behov for å spørre. Vår nye turvenn, Martin, med sine stødige steg, lune humor og blikk for de små tingene, gled rett inn – med et bittelite unntak: Da vi, uten ord, forsøkte å bestemme rekkefølgen vi skulle gå over kloppene. Noen tjuvstarter ble det. Mika er nemlig først over alle klopper. Den delen av regnestykket var lett.
Stikkord: Skullerudåsen
Kjærlighetsbrev til Skullerudåsen
I varmen inne på Rustadsaga, med dugg på vinduene, satt vi og spiste skolebolle, tittet på kartet og spurte oss selv: Hvorfor går vi denne turen over Skullerudåsen så ofte? Hvorfor i alle dager trives vi så godt her? Hva er det som drar i oss som usynlige tråder? Hvem tar oss i armen, pirker oss på skulderen og hvisker «kom?»
Vi trodde svaret skulle bli enkelt. Der tok vi grundig feil.
Brodding i vitenskapens navn: Det va’kke glatt i det hele tatt!
I håp om at vårsola hadde tatt godt tak og gjort godt opptråkka stier såpeglatte, inviterte vi våre følgere til broddetur. Det er første gang vi har invitert markatravere på den måten, det var kort varsel og det er påskeferie, så forhåpningene var ikke veldig høye om at noen skulle komme. Men det gjorde det! Erik kom, og søstrene Magnhild og Anne-Marie kom. Tøffe folk!
Vi hadde store planer om teste brodder i vitenskapens navn. Ivrige sammenliknet vi broddene våre ved begynnelsen av turen. Vi på våre trofaste Yaktrax Pro, Erik på fjellstøe Snowline Chainsen Pro med pigger i høykarbonstål, Magnhild på Nordic Grip Running, og Anne-Marie på dagens store mysterium – de var navnløse! Katja undersøkte dem nøye, men det eneste som sto på dem var «Made in Taiwan.»
Vi lo litt og tenkte «hva vet de vel om brodder i Taiwan,» men i etterpåklokskapens lys ser vi bedre: Taiwan er en øy, en stor øy, 394km lang og 144km på det bredeste, og to tredjedeler av den er fjellområder. Det høyeste punktet er Yushan, 3952 meter over havet, verdens fjerde høyeste fjell på ei øy. Galdhøpiggen med sine 2469 m.o.h. kan gå å legge seg.
Mika (5) ledet an oppover bakkene – uten brodder, men med, som han poengterte, fint mønster.
Vinterhistorier
Legg sammen følgende ingredienser:
- Tre jenter som har kjent hverandre siden de var små
- Litt over gjennomsnittet god fantasi
- Østmarka i vinterskrud
- Skullerudåsen, favorittåsen
Hva får du da? Jo, du får vinterhistorier. De står i bildetekstene. Kos deg med dem.
Det ventede, det forventede og det uventede
Desember har kommet til skogen. Det var ventet. Temperaturen har krøpet under null og et tynt snølag dekker bakken og har lagt seg som et lett teppe over kalde kvister. Noen har allerede prøvd skøyteisen. Vi har prøvd broddene. Du kan vel si at det også var ventet.
Skullerudåsen på lørdag: En forventing om overskyet vær på samtlige vær-apper, TV-kanaler og i aviser. Mange holdt seg nok hjemme, for det var kaldt, og det var stille, så stille. Iblant dukket en lav sol frem, brøt seg igjennom skylaget med et krafttak for å skinne på skogen akkurat der, akkurat da.
Er det ikke rart at de uventede, små tingene får deg til å smile? Som de bleklyse strålene som varmet nesetippen. Som den store leonbergeren Eskil og hans hyggelige eier. Som den navnløse Grand danois’en på Karismyr, grå i skjegget, som lente seg inntil for å få varme og kos og hadde ømhet i blikket, en forståelse av å ha møtt et dyrekjært menneske. Som samtalene med folk du har møtt før, men ikke kjenner ordentlig, men nå, nå ser du latteren i blikket og du hører engasjementet i stemmen. En regnskur av underkjølt regn som kilte deg i nakken og ga deg krøller i håret, for lua, den hadde du jo glemt hjemme.
Du kan ikke grue deg til det uventede, for du vet jo ikke at det kommer. Men du kan finne glede i det, og du kan ta fram øyeblikkene når du akkurat har mistet bussen en regnværsdag.
Å vente, derimot, er en kunst. Særlig hvis du ikke vet akkurat hva du venter på. Du kan lese deg til å se på internett at vinteren er kald og snøen er hvit, men skarpheten i luften, istapper på frostgrått fjell, snøfnugg i vippene, og snøballvondt på låret må leves. Du kan vite at du skal få en lillesøster men ingenting kan forberede deg på den lille klumpen som ligger i krybba og ser på deg med blå øyne som sier at hun nok har kjent deg før du kjente henne.
Og så er det forventningen, da. Den vanskeligste av dem alle. For den kan være både god og vond, og magen kan være fylt med både sommerfugler og spisse istapper og tannhjul fra en motor som ikke vil virke før forventningen er oppfylt. Først da faller ting på plass, en varme kan spre seg, en lettelse, eller det helt motsatte, et synkende hjerte, en knugende hånd om lungene slik at pusten blir grunn og hivende.
Skogen gir oss ro og styrke til å takle venting og forventning, og den gir oss alltid det uventede.
God adventstid, kjære lesere. Nyt åpne myrer, istapper, frostmagi og lav sol. Det er godt for sjela og ventenervene.