Bli med oss på tur!
Impulsturer er ofte de beste turene. Det finnes ingen forventninger til dem, for de var ikke planlagt. De kommer brått på, de tar deg med storm, eller med fullmåne, med solnedgang i rødt gull, med frostmorgen, med varme eller munnen full av mygg. Det er umulig å vite, og det føles befriende.
Denne ettermiddagen kriblet det under fotsålene. Det har vi lært er et typisk tegn på lengsel, og vi vet å ta det alvorlig. Vi så på klokka. Vi så på himmelen. Skyene stavet et ubeskjedent KOM UT.
Det er ikke sikkert at dere har oppdaget det (joda, det har dere), men vi er ganske gærne etter is. Alle typer is, men istapper især. Dette er hvorfor:
Isen gjennom årstidene
Isen er en markør mellom årstider, både høst og vinter og vinter og vår. Vi jubler over den første isen, den som legger seg på vanndammene om høsten, tynn som sommerfuglvinger. Den første isen har en magnetisme i seg, den tiltrekker seg barnestøvler (og voksenstøvler også) og fremkaller gledeshyl når det knaser under foten. Åjada, vi har nok sett dere danse fra pytt til pytt på vei til jobb en tidlig høstmorgen.
Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.
Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum.
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen.
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme.
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?).
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao.
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.»
Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass.
I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.
Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten.
Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det.
Håkon og Martin, barndomsvenner, kamerater forever, i stillhet i skogen. Søndag morgen, tiende juni. Lufta dirret av heten. Fuglene var stille, de hadde mistet futten etter en måned uten livgivende regn. Skogen var knusktørr, plantene ville vokse, men fikk det ikke til. Granbaret knaste under føttene deres der de gikk. De fleste hadde kastet seg uti nærmeste vann og blitt der til de hadde fått svømmehud mellom tærne, men gutta var på langtur. Dypere og dypere inn i Østmarka.
Det hadde lagt sin turglede, sin tid, sin tillit, i våre hender.
Det hele begynte med det sedvanlige «Hva ønsker du deg til bursdagen din da, Håkon?» Og der svaret vanligvis er «ingen verdens ting,» kom svaret: «Whiskyorientering. Jeg vet ikke hva det er, men det høres kult ut!»
Ikke før de sto ved utkanten av skogen visste de hva de skulle. Åtte poster over to dager. En liten smaksprøve av whisky på hver post, med vurderingsskjema, i tillegg til tre til fem generelle spørsmål som måtte besvares. En rute de aldri hadde gått før. Og hengekøyer lånt av den snille østmarkatraveren Erik Hopka. Ukjent terreng på alle måter. Gutta var vant til telt.
Søndagens rute gikk slik: Fra Eftasåsen til Skøyenputten, Solbergvann, Rundtjern, over åsen til Lutvangen, opp til Kroktjern og tunellen, opp til Haukåsen, så til Djevelens prekestol, ned til Fri-Elvåga for et bad, langs stien på østsiden, over demningen, langs stien på vestsiden ved Dalbak og Bestemoråsen til Gullsmeden, opp på Høyås og Karl den 12. vei, ned til El Paso og Skytten, langs østsiden av Sør-Elvåga forbi Sør-Skytten og ned til Eriksvann. De fikk akkurat det de hadde bedt om: En tøff tur. Heldigvis er juninettene lange og lyse, og gutta har lengre bein en oss.
Alle foto: Håkon von Hirsch og Martin Svenning.
På mandag skulle de gå fra Eriksvann til Spinneren for å finne Spinnerenbautaen, så til Milorghulen ved Smalvann, til Dryppet, til utsikten ved Fjeldstadbakken, så over St. Hansås og hjem, hvor vi ventet med middag som de nesten var for slitne til å spise.
Ei heller hadde de funnet alle postene den andre dagen, regnet som kom på søndagskvelden fortsatte utover mandagen, tunge dråper som trengte inn mellom nakke og jakkekrave. Men det gjorde ingenting. For de var på tur. 3,5 mil med myke stier, steile, sta skrenter, sang og latter i en skog som gjennomgikk en forvandling fra halvdød til full av adrenalin og voksesmerter. Og hva er vel bedre enn det?
PS: For de som er nysgjerrige: Whiskyene som ble testet var stort sett single malt – en blended slapp igjennom nettet: Monkey Shoulder. Single malt var Balvenie, Glenlivet, Jura, Scapa, Penderyn og en til vi ikke husker navnet på 🙂
Det er 1. mai, og med flagg i sekken dro vi avgårde for å utforske et annerledes, nå (i stor grad) utdødd yrke: Signekall.
På sett og vis drev han med velsignelser, han Ola. For husfolk i Østmarka var han det nærmeste de kom en doktor og dyrlege.
Olof Ohlsson, het han, han ble født i 1811 (selv om det i kirkeboka står 1808) og var fra Värmland i Sverige. Han flyttet til Norge i 1845 etter å ha fått en dom for tyveri. I Kristiania møtte han Lovise Charlotte Guldbrandsdatter fra Ryen. Sammen flyttet de ut i Østmarka, bort fra byens trange leiligheter og fabrikkenes evige støy. I Østmarka var lufta frisk, selv om livet nok var hardt. Først bodde de flere år på Dølerud. Så på Dalbak. Til slutt bodde de på Lutvangen, dagens turmål. Syv barn fikk de, og fire av dem bodde sammen med dem på Lutvangen. I tillegg bodde Olas bror Lars på Hullet ved Rustadsaga, og han hadde også en halvbror, Brede, som var eneboer i Haukåsen.
Even Saugstad har fortalt mange historier om Ola i boka «Mystikk og Overtro i Oslomarka.»
I boka «Oslo-Marka» fra 1939 har Ole T. Messelt skrevet:
Av nedlagte plasser finnes i Østmarka mange, hvor det sees spor efter bebyggelse, og hvor et eler annet tun-tre ennå står og sørger i ensomheten, og ved sitt bladdryss og ved nye skudd forsøker å dekke over og trekke glemselens slør over de tufter som fostret skogens folk, hvor sorgen og gleden vandret til hope.
Litt sønnenfor Lutvannet finnes tomter efter noen hus som visstnok, om de hadde stått, kunne holdt mål med de nuværende små eneboliger hva angår høide under taket og kvadratinnhold. Disse sistnevntes komfort på andre måter bragte sikkert ikke Ola Vangen og husstanden noe følelig savn. De var ikke forvente efter ophold tidligere i Dølerud og Dalbak.
I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:
Natta var mørk og tåka lå tykk i skogen. Lyset fra hodelyktene våre hang liksom fast i det grå, det ble liggende igjen og skimre som kråkesølv etter at vi hadde gått forbi. Gradestokken hadde holdt seg stødig under null de siste dagene, og pusten vår, som vi hadde blitt vant til å se som en varm geysir av luft fra munnen, ble spist opp av tåka og gjorde den tykkere. Det var bare fem dager til jul. Vi skulle finne juletreet og henge kuler på – en hver. Og hvis vi var ekstra heldige, skulle vi spille på Solveigs istapper.
Skogen er full av overtro, særlig rundt juletider. Og det er ikke så rart, for i mørket viskes skillet mellom verdener ut. Alle katter er grå. Alle skygger levende. Det gikk kaldt nedover ryggen på oss der vi gikk, og vi vurderte å synge en julesang tostemt for å bringe noe kjent og kjært inn i natten.
«Men skogen er også full av liv – de eviggrønne trærne, einer, gran og furu, symboliserer livskraft og håp. Ikke minst, når de blir tatt inn i hus, beskytter de mot daudinger og onde makter. Vikingene trodde at vettene bodde i greinene, og tok greinene i hus så vettene ikke skulle fryse.»
Vi snudde oss mot stemmen. Det var skogvokteren selv. Du har kanskje truffet ham noen ganger, han er en av dem som går uten en lyd, uten å sette spor etter seg. Han har en svart, hengiven hund med øyne som lyser gult i mørket. Og når du blunker er han borte.
Vi funderte på hvor viktige trær er. For oss er de symbol på liv, på ro, på luft og på pust, de holder skogen sammen, rot mot rot. De er klatrestativer og dumphusker, de er død og de er gjenfødelse. Vi har våre favorittrær som vi sjekker med jevne mellomrom – navn har de også. Men juletreet, som vi nærmet oss sakte men sikkert, det er bare juletreet. Og det deler vi med mange. Det er en fryd i det. Nye kuler kommer til. Gamle faller av.
Trærne hadde en annen betydning før i tida – de hadde magiske egenskaper. I jula skulle furu og bjerk brennes, men til sammen skulle du ha sju typer ved. Furua symboliserte overflod og vekst, og bjørka gode idéer til nye prosjekter, i tillegg til beskyttelse mot negative tanker og følelser. Mot onde makter beskyttet hegg, rogn, einer, geitved og tystbast. Ask ga mot og trygghet, eik visdom, styrke og helbredelse. Pi(h)l styrket kreativiteten, intuisjonen og klarsyntheten, osp ga universell medfølelse og forståelse, misteltein ga visjoner og tilbakeblikk på tidligere liv. Når de syv tresortene brant i stua, ville trærnes energi komme ut og gi av sin kraft til alle som var tilstede – men bare hvis veden hadde blitt sanket i nymåne, og helst før bladene hadde falt.
Vi sanket ingen ved i dag. Men vi hang, ærbødig, en rød kule og en sølvkongle på juletreet. Så fulgte vi stien til Solveigs istapper. Solveig er Hellerudhuldra sjøl – vi traff henne en gang vandrende over isen på Solbergvann. Hun har et bredt smil, er lett å snakke med og er rapp på foten. Halen har hun gjemt godt. Katjas sønn Mika husker istappene hennes fra i fjor vinter – «Solveig pusser dem hver dag,» sa han. «De må få vokse i fred.»
Med Solveigs pusseklut i minne spilte vi melodien som varsler julefred for både underjordiske og oss travle mennesker. Toner skjøre og klare som iskrystaller klang mellom trestammene.
Mitt hjerte alltid vanker.
God jul.