Galleri

Kjær skog har mange navn

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass.  Les mer...

Galleri

Whiskyorientering

Håkon og Martin, barndomsvenner, kamerater forever, i stillhet i skogen. Søndag morgen, tiende juni. Lufta dirret av heten. Fuglene var stille, de hadde mistet futten etter en måned uten livgivende regn. Skogen var knusktørr, plantene ville vokse, men fikk det ikke til. Granbaret knaste under føttene deres der de gikk. De fleste hadde kastet seg uti nærmeste vann og blitt der til de hadde fått svømmehud mellom tærne, men gutta var på langtur. Dypere og dypere inn i Østmarka.  Les mer...

Galleri

Signekallen på Lutvangen

Det er 1. mai, og med flagg i sekken dro vi avgårde for å utforske et annerledes, nå (i stor grad) utdødd yrke: Signekall. 

På sett og vis drev han med velsignelser, han Ola. For husfolk i Østmarka var han det nærmeste de kom en doktor og dyrlege. 

Olof Ohlsson, het han, han ble født i 1811 (selv om det i kirkeboka står 1808) og var fra Värmland i Sverige. Han flyttet til Norge i 1845 etter å ha fått en dom for tyveri. I Kristiania møtte han Lovise Charlotte Guldbrandsdatter fra Ryen. Sammen flyttet de ut i Østmarka, bort fra byens trange leiligheter og fabrikkenes evige støy. I Østmarka var lufta frisk, selv om livet nok var hardt. Først bodde de flere år på Dølerud. Så på Dalbak. Til slutt bodde de på Lutvangen, dagens turmål. Syv barn fikk de, og fire av dem bodde sammen med dem på Lutvangen. I tillegg bodde Olas bror Lars på Hullet ved Rustadsaga, og han hadde også en halvbror, Brede, som var eneboer i Haukåsen.  Les mer...

Galleri

“Himmelrik!” sa Mika

Vi hilste på den største rotvelten vi vet om. Vi har døpt ham Vetle Rotmo.

I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:

Galleri

Reisen til juletreet

Natta var mørk og tåka lå tykk i skogen. Lyset fra hodelyktene våre hang liksom fast i det grå, det ble liggende igjen og skimre som kråkesølv etter at vi hadde gått forbi. Gradestokken hadde holdt seg stødig under null de siste dagene, og pusten vår, som vi hadde blitt vant til å se som en varm geysir av luft fra munnen, ble spist opp av tåka og gjorde den tykkere. Det var bare fem dager til jul. Vi skulle finne juletreet og henge kuler på – en hver. Og hvis vi var ekstra heldige, skulle vi spille på Solveigs istapper. Les mer...