Galleri

Heftyes snarvei – ikke Heftyes likevel?

En novemberdag i 2016. Mika var 4 år. Det regnet. Store, kalde dråper rant ned i nakken og nedover ryggen, men Mika lot seg ikke stoppe. Han la i vei over glatte steiner og sleip gjørme, han ville gå denne snarveien, selv om den egentlig var den lengste veien til det grantreet vi håpet ville holde mesteparten av regnet unna matpakkene våre.  Les mer...

Galleri

Vintertreff på Sarabråten

Dagens første vintervidunder var istappene på Bjerke.

Det var sol, det var snø, det var perfekte skiløyper, det var turtipp, det var skirenn, det var skuespill, det var grillings, det var burdagselskap (DNT 150 år – hurra!), det var kjentfolk både her og der, det var første organiserte vinteraktivitetsdag på Sarabråten på hundre år, det var rett og slett kjempegøy.

Vi håper at de dyktige arrangørene, Sarabråtens venner, Østmarkas venner, DNT Oslo og omegn, vil gjenta dette til neste år.

Galleri

Østmarkas største istapper?

På stier kun få hadde gått, gikk vi, og møtte ingen. Til venstre bak trærne er tyskernes anlegg i fjellet under Østmarksetra.

Det kalde, klare været lokket oss ut. I dag hadde vi ikke som mål å suse ned bakker med en svisjende lyd og planker på bena, nei, vi skulle finne vinterens største under (i følge Mika, 5 år): Istapper. Vi skulle være istappjegere, og hadde som mål å finne små, mellomstore og mange istapper – og kanskje noen skikkelig STORE.

For å gjøre det, gikk vi naturstien fra Folkehjelpshytta ved Ulsruvann medsols. Medsols er egentlig baklengs, men vi liker den best sånn. Vi hadde med oss varm saft på termos, brødskiver med brunost og en liten sjokoladebit fra farmor Lilli Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre. Istappjegere vet å kose seg.

Hvor er de største istappene du vet om i Østmarka? Del det med oss i kommentarfeltet!

 

Galleri

Nøklevannsbekkene

Ulsrudvannsbekken: OK. Dette er egentlig juks, for Ulsrudvannsbekken renner ikke ned til Nøklevannet. Men den er den første bekken jeg kommer til, og mange ganger har jeg lekt olebrummfinnepåleken akkurat her med døtrene Pihl da de var yngre. Ellers er jeg så gammel at jeg lekte ved bekken før Beverlia ble bygget ut. Da Sarabråtveien gikk ned fra Ulsrud gård og det var om å gjøre å klare å sykle helt opp til Ulsrudvannet uten å gå av sykkelen. Det er lett nok i dag, med 21 gir forover, men den gangen hadde jeg bare ett. De andre 20 kunne jeg ikke engang drømme om, for det var ikke mer enn tre gir å spare til. Den gangen rant bekken ned Beverlia der den forente seg med bekken fra Skøyenputten og rant bortover sletta i retning Bøler, og langt der borte et sted forente den seg med bekken fra Bølerkulpen før trioen trillet ned til Østensjøvannet. Vel, det gjør de for alt jeg vet fortsatt, men nå ligger de i tilfelle i rør. Jeg husker godt da de bygget veien og la ned rørene. En gutt i klassen min ville ha oss til å tro at han hadde krabbet hele veien bort til Bøler i rørene og kommet opp i toalettet hos en dame i tolvte etasje. Jeg tror ikke han klarte å overbevise noen andre enn seg selv.

Tekst og foto: Roger Pihl.

Hvor mange ganger har jeg gått rundt Nøklevann? Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er omtrent én gang i uka i femti år. Det blir i tilfelle 2600 ganger. 21 580 kilometer. Vel, det skal sies at jeg noen ganger har syklet. Og én gang gått på skøyter, da isen lå tjukk på veien. Nesten hver gang har jeg tenkt at jeg burde fotografere disse bekkene som renner ned til vannet, for de er jo så fine!

Alle som har gått rundt vannet én gang, har i hvert fall stoppet opp ved Sarabråtfossen for å sjekke vannføringen. Men selv om dette er dronningen av bekkene, byr turen rundt på en masse andre bekker. Dette er en hyllest til dem, uten at jeg på noen måte vil utpeke noen framfor andre. Hver bekk har sin egenart.

Jeg begynner nesten alltid turen på Haraløkka og går vannet medsols. Da kommer gjærbaksten på Rustadsaga på et tidspunkt der jeg har fortjent den. Og jeg har fortsatt et stykke tilbake til bilen for å synke maten. Mange sier turen rundt Nøklevann er Østmarkas A4-løype. Mulig det, men jeg det er ikke mange andre løyper som kan by på så mye mer enn denne.

Galleri

Til Sarabråten i fakkelskinn

Vi hørte latter og blide stemmer nedi bakken. Og der sto ikke mindre enn 11 lag og foreninger – i skjønn forening, for å si det slik. Det var Østensjø historielag, Norsk Folkehjelp, Oppsal Orientering/Ola Dilt, Bølerspeiderne, Bymiljøetaten, Østmarkas Venner, Sarabråtens venner, Nøklevann Ro- og padleklubb, Skiforeningen, Turistforeningen Oslo og Omegn og Frie Fuglers Forlag.

Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.

I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje.

Galleri

Godset i skogen

Sarabråten ca. 1865. Foto: Heftyefamiliens album/Sarabråtens venner

Først publisert 22. nov 2016.
Tekst: Sara Pihl

Noen få kilometer inn i Østmarka, ved Nøklevanns bredder, ligger Sarabråten. Her ferdes hundrevis av mennesker hver eneste uke. Noen suser forbi løpende, på ski eller på sykkel, men jeg pleier alltid å stoppe. Spise matpakka. Nyte utsikten. Kjenne på roen. Tenke. Jeg kjenner dette stedets historie. Jeg er oppkalt etter det. Men for dere som ikke har vært her før: Det er da uvanlig å se grunnmuren til et så stort hus midt i skogen? Er det ikke det, da? Hvordan henger dette sammen?

«På Sarabråten var landets elite innen kunst og samfunnsliv samlet for 150 år siden og Thomas Heftye (1822-1886), eier av Sarabråten, sørget – ved hjelp av sine kontakter – for å bygge opp landet etter tida under Danmark,» sier Even Saugstad, Østmarkanerd og forfatter av den nye boka Sarabråten – godset i skogen.

Norge var på vei til å bli en selvstendig stat med egne penger, egen historie og kultur. Heftye var en av Oslos, kanskje landets, rikeste og mest innflytelsesrike menn. Han var moderne: Han fotograferte omtrent alle sine gjester, og gjestfriheten var stor i sperrestua på Sarabråten. Stua var tegnet av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, som også tegnet mange av Oslos signalbygg.

«Listen over de mange kongelige som besøkte Sarabråten er helt utrolig,» sier Even. «Men det er vel egentlig bredden og mengden av kjendiser som fascinerer mest. Når jeg har gått igjennom gjesteboka og tydet underskriftene til de besøkende har jeg funnet artikler om nesten 3 av 4 av stedets gjester.»

16. juni 1865 hadde Heftye herrelag, med besøk av en grosserer, en brigadelege, en industrieier, en tobakksfabrikkeier, en regjeringsadvokat, en høyesterettsadvokat, en litteraturhistoriker, en teolog, en godseier, en jurist og riksherold og en kongelig fullmektig.

Kronprins Oscar II besøkte Sarabråten første gang i 1860. Han skrev i gjesteboken 13. september. 5. september hadde han vigslet Østre Aker kirke og kirkegård. Vigslingsgudstjenesten kom han en halvtime for sent til, for det var så bratt opp til kirka, hestene ble slitne. Kanskje dro han rett til Sarabråten etterpå?

Langs denne veien reiste de, altså, pleier jeg å tenke når jeg begir meg innover i skogen. Fine damer i store skjørter og med paraplyer. Herrer med høye hatter og vandrestaver, stive snipper. Eliten. De tok som regel toget, eller trainet, som de sa, til Bryn stasjon, og reiste derfra med karjol. Hvilken kontrast til i dag!

«Sarabråten har alltid vært aktuelt og ligget som en god bokidé i mitt hode,» sier Even. «Men vi – det vil si Sarabråtens venner – har det siste året fått godt kontakt med Thomas Heftyes oldebarn, Christine Heftye, som har stilt gjestebøker og fotoalbum til rådighet. Dette er viktige kilder til boka. Nedtappingen har også satt området på kartet og gjør at Sarabråten har kommet enda mer fram i folks bevissthet.»

Even var på Sarabråten for første gang rundt 1968, hundre år etter at Heftye startet den Norske Turistforening sammen med Aasmund Olavsson Vinje.

«Jeg hadde begynt i speider’n på Oppsal og speidergruppa hadde årlig akekonkurranse her inne,» smiler han. «Jeg husker ennå at det kom melding om at Kuskeboligen var brent ned i 1971. Jeg var på tunet der flere ganger før den tid, men var aldri bortom bygningen og tittet gjennom vinduene. Det angrer jeg på i dag.»

Selv om Even har hatt tilgang på flere nye kilder er det fremdeles ting han ikke vet.

«Mye kan fortsatt avdekkes om dette spennende stedet,» sier han. «Mange er for eksempel opptatt av hvor det ble av hjulbåten Sara og jeg har et eget kapittel i boka som heter nettopp Jakten på Sara. Og ingen vet om den virkelig ble senket og ligger på Nøklevanns bunn, eller om den havnet på St. Hansbålet.»

«Noe annet jeg aldri greide å få helt rede på i arbeidet med boka, var hvor det ble av den store dragestilvillaen og når den ble revet. En mengde kilder, særlig i aviser, forteller at huset ble solgt og forsøkt solgt og planlagt revet og kjøpt av ulike grupperinger, men ingenting er helt klart her. At et så stort laftet tømmerhus kan forsvinne i en tid hvor helt sikkert bygningsmaterialer var ettertraktet, er ganske merkelig.»

«Nok en liten gåte er hvorvidt kong Olav (den gangen var han kronprins) noen gang deltok i Sarabråtrennet. Kun en skriftlig kilde påstår det, men det blir ikke bekreftet av avisomtaler eller annet. Jeg skulle gjerne ha skrudd tida tilbake og spurt gamlekongen selv! Men noen av disse spørsmålene får vi kanskje svar på – og kan bringe i neste utgave av boka?»

Evens bok er omfattende. Nesten 200 sider som omhandler blant annet Sarabråtens opprinnelse, tiden under Heftyefamilien, husmannsplasser og naboer og Sarabråten i dag. At større forlag ikke har plukket opp denne historien er ganske utrolig. Sarabråten var med på å forme Norge. Og nå er det vårt ansvar å forme Sarabråten for fremtiden.

«Min drøm for Sarabråten i fremtiden er at Sarabråtens venner i samarbeid med Bymiljøetaten får ryddet opp og tynnet ut vegetasjon best mulig rundt ruinene, og kanskje folk kan få se hesjer på tunet om noen år? Noe håp om at noen av bygningene skal settes opp igjen har jeg ikke,» sier Even. «Jeg håper at folks interesse for stedet fortsatt vil være høy i årene fremover og at vi i Sarabråtens venner får noen gode dugnader og kulturaktiviteter der inne de neste årene.»

Even er en ildsjel. Han forstår hvor viktig marka er for Oslofolk. Hvor mye det betyr for vår fysiske og mentale helse å ha skogen lett tilgjengelig. Hvor viktig det er for barn (og voksne) å kunne klatre i trær, lære om naturen, puste frisk luft og ikke minst gå på trolljakt:

«Mitt neste bokprosjekt er en bok om mystikk og overtro i Oslomarka,» sier han. Dette er et tema jeg har holdt foredrag om flere ganger da jeg var vertskap på Sandbakken. Det startet med ønske om å gjøre noe ekstra på fredag den 13. Så har jeg etterhvert samlet ulike historier om tusser og troll, huldra og andre overnaturlige skapninger folk har fortalt at de har truffet på i Østmarka og Oslomarka forøvrig.»

En liten kommentar til slutt:

Sarabråten er mer enn bare Thomas Heftye. Det er også Thomas Heftye junior, som overtok. Det er Sarabråtrennet, Østmarkas Holmenkollrenn. Det er innlagt vann før de fleste hadde det. Det er speiderarbeid og det er krigshistorie. Alt står i Evens bok.

Boken er en perfekt julegave til alle historie- og friluftsinteresserte. Kjøp den i bokhandlene eller på Frie Fuglers forlag sin nettside: frie-fugler.no