Galleri

Kjærlighetsbrev til Skullerudåsen

I varmen inne på Rustadsaga, med dugg på vinduene, satt vi og spiste skolebolle, tittet på kartet og spurte oss selv: Hvorfor går vi denne turen over Skullerudåsen så ofte? Hvorfor i alle dager trives vi så godt her? Hva er det som drar i oss som usynlige tråder? Hvem tar oss i armen, pirker oss på skulderen og hvisker «kom?»

Vi trodde svaret skulle bli enkelt. Der tok vi grundig feil.  Les mer...

Galleri

Nøklevannsbekkene

Ulsrudvannsbekken: OK. Dette er egentlig juks, for Ulsrudvannsbekken renner ikke ned til Nøklevannet. Men den er den første bekken jeg kommer til, og mange ganger har jeg lekt olebrummfinnepåleken akkurat her med døtrene Pihl da de var yngre. Ellers er jeg så gammel at jeg lekte ved bekken før Beverlia ble bygget ut. Da Sarabråtveien gikk ned fra Ulsrud gård og det var om å gjøre å klare å sykle helt opp til Ulsrudvannet uten å gå av sykkelen. Det er lett nok i dag, med 21 gir forover, men den gangen hadde jeg bare ett. De andre 20 kunne jeg ikke engang drømme om, for det var ikke mer enn tre gir å spare til. Den gangen rant bekken ned Beverlia der den forente seg med bekken fra Skøyenputten og rant bortover sletta i retning Bøler, og langt der borte et sted forente den seg med bekken fra Bølerkulpen før trioen trillet ned til Østensjøvannet. Vel, det gjør de for alt jeg vet fortsatt, men nå ligger de i tilfelle i rør. Jeg husker godt da de bygget veien og la ned rørene. En gutt i klassen min ville ha oss til å tro at han hadde krabbet hele veien bort til Bøler i rørene og kommet opp i toalettet hos en dame i tolvte etasje. Jeg tror ikke han klarte å overbevise noen andre enn seg selv.

Tekst og foto: Roger Pihl.

Hvor mange ganger har jeg gått rundt Nøklevann? Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er omtrent én gang i uka i femti år. Det blir i tilfelle 2600 ganger. 21 580 kilometer. Vel, det skal sies at jeg noen ganger har syklet. Og én gang gått på skøyter, da isen lå tjukk på veien. Nesten hver gang har jeg tenkt at jeg burde fotografere disse bekkene som renner ned til vannet, for de er jo så fine!

Alle som har gått rundt vannet én gang, har i hvert fall stoppet opp ved Sarabråtfossen for å sjekke vannføringen. Men selv om dette er dronningen av bekkene, byr turen rundt på en masse andre bekker. Dette er en hyllest til dem, uten at jeg på noen måte vil utpeke noen framfor andre. Hver bekk har sin egenart.

Jeg begynner nesten alltid turen på Haraløkka og går vannet medsols. Da kommer gjærbaksten på Rustadsaga på et tidspunkt der jeg har fortjent den. Og jeg har fortsatt et stykke tilbake til bilen for å synke maten. Mange sier turen rundt Nøklevann er Østmarkas A4-løype. Mulig det, men jeg det er ikke mange andre løyper som kan by på så mye mer enn denne.

Galleri

Husmannshumor: Hølet, Pisserud og Dritut

Nesten hele turfølget i sjeldent ordnede former.

Å være husmann var ingen spøk. De sto nederst på den sosiale rangstigen bortsett fra de fattigste fattige, de leide jorda de bygde på, de jobbet døgnet rundt for lite eller ingenting, de hadde ikke stemmerett fordi de var eiendomsløse, de bodde i små hus som vi i dag kaller romantiske og fine men som ikke hadde strøm, ikke vann eller isolasjon. Det startet livet som tjenere og endte som fattiglemmer. Likevel spøkte de, altså. Likevel lo de. Det var kanskje en overlevelsestaktikk. Levende bevis på husmennenes humor finner vi navnene de ga plassene de bodde på. Under Skullerud gård lå tre som på folkemunne kaltes Hølet, Pisserud og Dritut. Under Langerud gård et lite stykke unna lå plassene Lopperud og Luserud. Langs en liten del av Ljanselva gikk vi på jakt etter rester – og lærte en hel masse annet også – blant annet om ei sag.