En vakker junidag bestemte vi oss for å finne Møkkamann for å trøste ham, oppmuntre ham og gi ham en klem. Vi gikk stien som han så mange ganger har gått, den inn til Dølerud.
Stikkord: Østmarka
Nye turvenner finnes overalt!
Det er rart med det. Når en er mye på tur sammen med noen, går det ikke lang tid før en har funnet en egen rytme og faste rutiner. Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk.
Her er skrømtsomt!
Vi begynte på en sti som var vill og vakker og fikk oss til å føle oss velkommen. Men som sagt, vi hadde glemt å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo. Og da smalt døra igjen.
Kunsten å bli til is
Det er ikke sikkert at dere har oppdaget det (joda, det har dere), men vi er ganske gærne etter is. Alle typer is, men istapper især. Dette er hvorfor.
Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken
Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt.
Møkkavær i godlune
Gjør det noe at det er møkkavær en helg? Gjør det egentlig det? Det var spørsmålet vi ville finne svar på.
Sporsafari i vinterskogen
Så mye vet vi etter å ha ferdes i skogen siden vi var små: Dyra ser oss oftere enn vi ser dem. Føler du at du blir sett på noen ganger? Du har nok helt rett. Snøen gir oss en mulighet, dog ikke i sanntid, til å ta litt igjen.
Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)
Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. «Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?»