Galleri

Den sanne historien om Møkkamann

Det var en gang en lykkelig mann. Han bodde langt og lenger enn langt inn i Østmarka, i dette lille, røde huset som fremdeles bærer navnet Dølerud. Her bodde mannen sammen med kona si, som han elsket over alt i verden. Hun var så vakker som blomsterenga om våren, som sommersola gjennom løvet, som det første snøfnugget på nesetippen og som varmen fra et bål. I mange år bodde de her på Dølerud. De hadde rent vann i brønnen, ved fra skogen, de dyrket litt bygg, havre og poteter, og de hadde hele tre kuer utpå jordet, og en hest som hjalp mannen i skogen. Om kvelden satt de på trammen med en kopp kaffe og hørte på fuglesangen, og mannen spilte de vakreste melodier på fløyte. De hadde ingen barn, mannen og kona, men de hadde hverandre.  Les mer...

Galleri

Nye turvenner finnes overalt!

Det er rart med det. Når en er mye på tur sammen med noen, går det ikke lang tid før en har funnet en egen rytme og faste rutiner. Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk. Vi fire som vanligvis går sammen, vi kjenner hverandres minste luner, vi vet hva den enkelte synes er interessant og morsomt. Vi stopper for å ta bilde eller spise en brødskive uten at det er behov for å spørre. Vår nye turvenn, Martin, med sine stødige steg, lune humor og blikk for de små tingene, gled rett inn – med et bittelite unntak: Da vi, uten ord, forsøkte å bestemme rekkefølgen vi skulle gå over kloppene. Noen tjuvstarter ble det. Mika er nemlig først over alle klopper. Den delen av regnestykket var lett. Les mer...

Galleri

Her er skrømtsomt!

Vi visste det ikke, der vi gikk, eller kanskje visste vi det innerst inne, men vårsola varmet og bena våre var fulle med spring og øynene lette etter hestehov og blåveis, og så glemte vi det, rett og slett. Vi glemte at vi var på vei inn i en annens rike. Vi glemte å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo da vi trådte inn mellom trærne. Vi skulle ha gjort det. Ingen varsellamper blinket.  Les mer...

Galleri

Kunsten å bli til is

Istapper i sol. Våre hjerter fryder seg.

Det er ikke sikkert at dere har oppdaget det (joda, det har dere), men vi er ganske gærne etter is. Alle typer is, men istapper især. Dette er hvorfor: 

Isen gjennom årstidene

Isen er en markør mellom årstider, både høst og vinter og vinter og vår. Vi jubler over den første isen, den som legger seg på vanndammene om høsten, tynn som sommerfuglvinger. Den første isen har en magnetisme i seg, den tiltrekker seg barnestøvler (og voksenstøvler også) og fremkaller gledeshyl når det knaser under foten. Åjada, vi har nok sett dere danse fra pytt til pytt på vei til jobb en tidlig høstmorgen.  Les mer...

Galleri

Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

Begynnelsen

Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt. Det lukter nybakt brød. Den brå overgangen fra en verden til en annen er påtagelig. Store, tykke, høye grantrær danner en mørk, magisk skog med markante dalsider. Og i midten finnes den som har skapt denne dalen, den som vi har kommet for å møte, på ordentlig, denne gang: Trolldalsbekken. Vi vet ikke engang om den har et navn, for bare deler av den er merket av på kartet. Men vi vet jo at den er der. Og vi vet at den begynner i myra i den bratte Trolldalen, som er som et øksehogg i fjellet. Vi vet at en arm kommer fra Skøyenputten. Lenger ned får den et annet navn: Bølerbekken.  Les mer...

Galleri

Møkkavær i godlune

Snøen hadde krympet. Bekken hadde fått en farge som minnet oss om whisky. 

Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.

Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum. 
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen. 
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme. 
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?). 
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao. 
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.» Les mer...

Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her.  Les mer...

Galleri

Blåsbortmandag på myra

I dag møtte vi ingen. Bare vinden og trær som knirket.

Det føltes nesten litt ulovlig å pakke sekken, snøre på oss støvlene og legge i vei ut i skogen på en mandag. Det føltes deilig å tenke på at de fleste andre vi kjenner var på jobb, mens vi var på vei mot en høy himmel og trær som beskyttet oss mot en isnende sno. 

Det føltes litt ulovlig å gå inn i skogen og vite at det nesten bare var oss her, at vi slapp morgenrush, eksos og stress. Det føltes deilig å høre ekkoet etter søndagsturene, etter latter og samtaler som en hvisken mellom trestammene. Vi undret oss over menneskenes higen etter å lage vindtunneler ved hjelp av høye hus med skarpe hjørner, tett i tett, busker der det burde vært trær, og ingen steder å gjemme seg. Bare trærne, erfarte vi i dag, kan ta imot en vindkule som det var en ball, omfavne den og løse den opp. Les mer...

Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.  Les mer...

Galleri

Den lengste natt, den lyseste tid

Reflekser som små stjerner viste vei. Det skulle noe til å gå seg bort.

Jeg hilser det guddommelige barn, den gyldne Solen som på ny fødes i dypet av mørket, lød vikingenes solsnuhilsen. 

Den lengste natten er forbi. Den var lys for oss. Vi hadde hodelykter, og hundre reflekser viste veien til St. Hansås. Selveste St. Hansaften var vi også her, i mange varmegrader, svetten rennende nedover ryggen, vannet i flaskene hadde allerede blitt lunkent.  Vinden kjølte oss litt, en øyenstikker satte seg på fjellet ved siden av oss for å nyte utsikten.  Les mer...