Galleri

Møkkavær i godlune

Snøen hadde krympet. Bekken hadde fått en farge som minnet oss om whisky. 

Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.

Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum. 
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen. 
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme. 
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?). 
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao. 
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.» Les mer...

Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her.  Les mer...

Galleri

Blåsbortmandag på myra

I dag møtte vi ingen. Bare vinden og trær som knirket.

Det føltes nesten litt ulovlig å pakke sekken, snøre på oss støvlene og legge i vei ut i skogen på en mandag. Det føltes deilig å tenke på at de fleste andre vi kjenner var på jobb, mens vi var på vei mot en høy himmel og trær som beskyttet oss mot en isnende sno. 

Det føltes litt ulovlig å gå inn i skogen og vite at det nesten bare var oss her, at vi slapp morgenrush, eksos og stress. Det føltes deilig å høre ekkoet etter søndagsturene, etter latter og samtaler som en hvisken mellom trestammene. Vi undret oss over menneskenes higen etter å lage vindtunneler ved hjelp av høye hus med skarpe hjørner, tett i tett, busker der det burde vært trær, og ingen steder å gjemme seg. Bare trærne, erfarte vi i dag, kan ta imot en vindkule som det var en ball, omfavne den og løse den opp. Les mer...

Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.  Les mer...

Galleri

Den lengste natt, den lyseste tid

Reflekser som små stjerner viste vei. Det skulle noe til å gå seg bort.

Jeg hilser det guddommelige barn, den gyldne Solen som på ny fødes i dypet av mørket, lød vikingenes solsnuhilsen. 

Den lengste natten er forbi. Den var lys for oss. Vi hadde hodelykter, og hundre reflekser viste veien til St. Hansås. Selveste St. Hansaften var vi også her, i mange varmegrader, svetten rennende nedover ryggen, vannet i flaskene hadde allerede blitt lunkent.  Vinden kjølte oss litt, en øyenstikker satte seg på fjellet ved siden av oss for å nyte utsikten.  Les mer...

Galleri

Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)

Mange har sittet på denne tronen av stein. Det var visstnok noen i Bymiljøetaten som fant denne ved opprydning, og var klok nok til å sette den opp langs veikanten. Du finner omtrent midt mellom Rustadsaga og Katisa.

Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto.
«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?» 

Dette kjennetegner Østmarka, det kjennetegner samfunnet vårt – landskapet blir brukt, levd i, elsket, sørget, ledd i, og forlatt. Veier forsvinner hele tiden. De blir rett og slett glemt, som personlige effekter på støvete hittegodshyller.

Espen forstod en ting: Veien måtte dokumenteres. Han kjenner oss og vår kjærlighet for alt gammelt, særlig marka-gammelt, og inviterte oss med. «Ja, så kan vi ta en tur innom et par hoppbakker mens vi likevel er der,» smilte han. Vi tok en gledesdans, og tenkte at det ikke er så rart han er fascinert av hoppbakker, han heter jo Bratlie, bratt li, til etternavn, nesten et synonym for hoppbakke.

Det er rart, før var det hoppbakker omtrent overalt, små, store og mellomstore. I Oslo alene har det vært minst 350. Nå er det omkring et dusin. Vaklevorne trestillas ble revet ned for fote etter at ett raste midt under Bækkelagsrennet i 1960. 16 hoppere ble skadet, men deres skader grodde. Hoppsporten fikk en varig knekk. I tillegg ble tidtaking lov i langrenn samme år, etterfulgt av utstyrsrevolusjonen, hvis det går an å kalle den det. Spesialiseringen. Det ble bråstopp for solide turski som kunne brukes til alle former for skisport. Leken forsvant. 

Vår ble sommer og sommer ble høst før vi kom avgårde. Omriss av menneskeskapte byggverk kommer lettere til syne når blader har falt og blomstene har visnet. Denne søndagen fikk vi i tillegg selskap av frosten. Skogen var hvit, vakker og forførende. Vi var klare til å lære hva den skjulte. 

Kilder:
Espen Bratlie og Even Saugstad og deres utømmelige kunnskap.
Henriksen, Lise (2009), Skihytter og skiløping i Østmarka i «gamledager,» Nytt fra Østmarka nr 4/09.
Kirkebøen, Stein Erik (2016), Det har vært 350 hoppbakker i Oslo. Nå er det 15, Aftensposten, 5. februar
Saugstad, Even (2012), Østmarka fra A til Å, 2. utgave, Frie Fuglers Forlag

 

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr “å bade i skogsluft”. Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog.  Les mer...

Galleri

Blendet av mørket!

Før turen hadde vi laget et kart over der vi trodde skatten ville befinne seg. En plastmappe beskyttet det mot regnet. Det er alltid lurt å ha noe å lete etter i mørket, et mål – selv om det ikke er sikkert at vi lykkes bestandig. Det er lærdom i det også.

Iskalde novemberregndråper på øyevipper og nesetipper
Svoosj svoosj fra gummistøvlene og regnbuksene med plass til å vokse i
De går med lyset i pannen, som engler med våte vinger
De rister seg og stamper i bakken, tar sats
Flyr over en bekk, sort vann klukker i mykmørkt dyp
De har vingeslag som svartspetten, glidende, gledende

I mørket er oppover nedover
Bortover hitover
Barken er ru under fingrene
«Men skogen sover
ikke
Gjør den vel, pappa? 

Vi hører den plaske
Vi kjenner den blåse
Vi krøller tærne rundt glatte røtter!
Og bjørkas øyne
passer på oss
så mørket ikke blender!»

I mørket er verden uendelig, grenseløs,
Skyggeløs og fri
De, med gjørme bak knærne, bærer lyset inni seg og hjemover
Til kakao med krem, mamma og tørre sokker
De skal bare
skal bare
hoppe i noen søledammer først
Lystrålen fra pannen tegner hjertets fryd mellom grantrærne. 

Ergo: Dra på tur med lommelykt eller hodelykt du også! Ta med store og små, til en liten eller en stor skog, denne gleden må deles! Skogen forvandler seg, og blir mystisk og spennende. Og om det regner gjør ikke det noe, for du ser ikke dråpene uansett. Hodelykter trenger ikke være dyre, de fås i sportsbutikker fra en hundrelapp omtrent. Vi har arvet våre, tror vi – vi husker ikke helt, noe som betyr at de har god holdbarhet og ikke lett går i stykker. God tur! Send oss gjerne fortellinger og bilder!

Galleri

Lutdalens første vers

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Galleri

Kjær skog har mange navn

Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass. 

I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet. 

Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten. 

Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det.