Galleri

Her er skrømtsomt!

Vi visste det ikke, der vi gikk, eller kanskje visste vi det innerst inne, men vårsola varmet og bena våre var fulle med spring og øynene lette etter hestehov og blåveis, og så glemte vi det, rett og slett. Vi glemte at vi var på vei inn i en annens rike. Vi glemte å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo da vi trådte inn mellom trærne. Vi skulle ha gjort det. Ingen varsellamper blinket.  Les mer...

Galleri

Kunsten å bli til is

Istapper i sol. Våre hjerter fryder seg.

Det er ikke sikkert at dere har oppdaget det (joda, det har dere), men vi er ganske gærne etter is. Alle typer is, men istapper især. Dette er hvorfor: 

Isen gjennom årstidene

Isen er en markør mellom årstider, både høst og vinter og vinter og vår. Vi jubler over den første isen, den som legger seg på vanndammene om høsten, tynn som sommerfuglvinger. Den første isen har en magnetisme i seg, den tiltrekker seg barnestøvler (og voksenstøvler også) og fremkaller gledeshyl når det knaser under foten. Åjada, vi har nok sett dere danse fra pytt til pytt på vei til jobb en tidlig høstmorgen.  Les mer...

Galleri

Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

Begynnelsen

Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt. Det lukter nybakt brød. Den brå overgangen fra en verden til en annen er påtagelig. Store, tykke, høye grantrær danner en mørk, magisk skog med markante dalsider. Og i midten finnes den som har skapt denne dalen, den som vi har kommet for å møte, på ordentlig, denne gang: Trolldalsbekken. Vi vet ikke engang om den har et navn, for bare deler av den er merket av på kartet. Men vi vet jo at den er der. Og vi vet at den begynner i myra i den bratte Trolldalen, som er som et øksehogg i fjellet. Vi vet at en arm kommer fra Skøyenputten. Lenger ned får den et annet navn: Bølerbekken.  Les mer...

Galleri

Møkkavær i godlune

Snøen hadde krympet. Bekken hadde fått en farge som minnet oss om whisky. 

Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.

Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum. 
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen. 
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme. 
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?). 
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao. 
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.» Les mer...

Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her.  Les mer...

Galleri

Blåsbortmandag på myra

I dag møtte vi ingen. Bare vinden og trær som knirket.

Det føltes nesten litt ulovlig å pakke sekken, snøre på oss støvlene og legge i vei ut i skogen på en mandag. Det føltes deilig å tenke på at de fleste andre vi kjenner var på jobb, mens vi var på vei mot en høy himmel og trær som beskyttet oss mot en isnende sno. 

Det føltes litt ulovlig å gå inn i skogen og vite at det nesten bare var oss her, at vi slapp morgenrush, eksos og stress. Det føltes deilig å høre ekkoet etter søndagsturene, etter latter og samtaler som en hvisken mellom trestammene. Vi undret oss over menneskenes higen etter å lage vindtunneler ved hjelp av høye hus med skarpe hjørner, tett i tett, busker der det burde vært trær, og ingen steder å gjemme seg. Bare trærne, erfarte vi i dag, kan ta imot en vindkule som det var en ball, omfavne den og løse den opp. Les mer...

Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.  Les mer...

Galleri

Den lengste natt, den lyseste tid

Reflekser som små stjerner viste vei. Det skulle noe til å gå seg bort.

Jeg hilser det guddommelige barn, den gyldne Solen som på ny fødes i dypet av mørket, lød vikingenes solsnuhilsen. 

Den lengste natten er forbi. Den var lys for oss. Vi hadde hodelykter, og hundre reflekser viste veien til St. Hansås. Selveste St. Hansaften var vi også her, i mange varmegrader, svetten rennende nedover ryggen, vannet i flaskene hadde allerede blitt lunkent.  Vinden kjølte oss litt, en øyenstikker satte seg på fjellet ved siden av oss for å nyte utsikten.  Les mer...

Galleri

Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)

Mange har sittet på denne tronen av stein. Det var visstnok noen i Bymiljøetaten som fant denne ved opprydning, og var klok nok til å sette den opp langs veikanten. Du finner omtrent midt mellom Rustadsaga og Katisa.

Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto.
«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?» 

Dette kjennetegner Østmarka, det kjennetegner samfunnet vårt – landskapet blir brukt, levd i, elsket, sørget, ledd i, og forlatt. Veier forsvinner hele tiden. De blir rett og slett glemt, som personlige effekter på støvete hittegodshyller.

Espen forstod en ting: Veien måtte dokumenteres. Han kjenner oss og vår kjærlighet for alt gammelt, særlig marka-gammelt, og inviterte oss med. «Ja, så kan vi ta en tur innom et par hoppbakker mens vi likevel er der,» smilte han. Vi tok en gledesdans, og tenkte at det ikke er så rart han er fascinert av hoppbakker, han heter jo Bratlie, bratt li, til etternavn, nesten et synonym for hoppbakke.

Det er rart, før var det hoppbakker omtrent overalt, små, store og mellomstore. I Oslo alene har det vært minst 350. Nå er det omkring et dusin. Vaklevorne trestillas ble revet ned for fote etter at ett raste midt under Bækkelagsrennet i 1960. 16 hoppere ble skadet, men deres skader grodde. Hoppsporten fikk en varig knekk. I tillegg ble tidtaking lov i langrenn samme år, etterfulgt av utstyrsrevolusjonen, hvis det går an å kalle den det. Spesialiseringen. Det ble bråstopp for solide turski som kunne brukes til alle former for skisport. Leken forsvant. 

Vår ble sommer og sommer ble høst før vi kom avgårde. Omriss av menneskeskapte byggverk kommer lettere til syne når blader har falt og blomstene har visnet. Denne søndagen fikk vi i tillegg selskap av frosten. Skogen var hvit, vakker og forførende. Vi var klare til å lære hva den skjulte. 

Kilder:
Espen Bratlie og Even Saugstad og deres utømmelige kunnskap.
Henriksen, Lise (2009), Skihytter og skiløping i Østmarka i «gamledager,» Nytt fra Østmarka nr 4/09.
Kirkebøen, Stein Erik (2016), Det har vært 350 hoppbakker i Oslo. Nå er det 15, Aftensposten, 5. februar
Saugstad, Even (2012), Østmarka fra A til Å, 2. utgave, Frie Fuglers Forlag

 

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr «å bade i skogsluft». Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog.  Les mer...