Galleri

Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)

Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto.
«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?»  Les mer...

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg. Les mer...

Galleri

Blendet av mørket!

Iskalde novemberregndråper på øyevipper og nesetipper
Svoosj svoosj fra gummistøvlene og regnbuksene med plass til å vokse i
De går med lyset i pannen, som engler med våte vinger
De rister seg og stamper i bakken, tar sats
Flyr over en bekk, sort vann klukker i mykmørkt dyp
De har vingeslag som svartspetten, glidende, gledende

I mørket er oppover nedover
Bortover hitover
Barken er ru under fingrene
«Men skogen sover
ikke
Gjør den vel, pappa?  Les mer...

Galleri

Lutdalens første vers

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning.  Les mer...

Galleri

Kjær skog har mange navn

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass.  Les mer...

Galleri

Høstportretter

Stubbehotell i Nordmarka.

Høsten trenger ikke alltid noen forklaring eller store ord.
Her er noen høstbilder vi har tatt på forskjellige turer.

Har du et høstbilde du er spesielt glad i? Send det til oss på hei@søstrenepihl.no eller på facebook, så legger vi det ut på bloggen, i et innlegg vi har tenkt til å kalle “Høstgjester.” Velkommen 🙂

Galleri

Høstens kapittel

Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent. Sommerdisen synker til jorden, gjemmer seg blant halvfrosne blåbær og blir sakte borte. Luften er klar rundt ham. Vi puster inn, senker skuldrene, tankene sveiper til heten, tørken, svetten, solstrålene som krøllet huden sammen som et gammelt matpapir, puster ut, glemmer. Kjenner rimet som vil legge seg i halsen. Synet vårt blir klart. Gjennom hans blå blikk ser vi sommeren som har vært,  vinteren som kommer, og fargene som er.  Les mer...

Galleri

TØRKE

Øverste del av Ljanselva, fra Lutvann til Nøklevann, er ugjenkjennelig.

Vi hadde gått et godt stykke inn i skogen.
Det knaste under føttene våre da vi gikk.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen.
Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv.
Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.

Det er sånn tørke høres ut. 

Blåbærene er tørket inn.
Tyttebær finnes ikke.
Rognebærene er innskrumpede og brune.
Bladene på mange løvtrær er allerede gule og har falt.
Det er nesten ingen markblomster.
Det som vokser, er av svært beskjeden størrelse.
Selv brennesla henger med hodet.  Les mer...

Galleri

Eventyret om julitreet

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.»  Les mer...

Galleri

Hopphistorier fra Østmarka

Nå skal vi ta dere med på en reise. En reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk. Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp (og ned) på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett. Les mer...