Galleri

Midtsommerblomst-quiz

Det er Sankthans, og vi har ikke feiret med bål. Nei, vi gikk en tur langs en meget populær rute, nemlig Rustadsaga-Ødegården, for å finne ut hvilke blomster som blomstrer nå. Kvelden var lys og vakker, og vi tok bilder av de fleste vi så – og nå tenkte vi at vi kunne teste deres kunnskap også, kjære lesere. 

Det er en enkel quiz. Først kommer bildet. Så kommer svaret rett under. Les mer...

Galleri

Lutdalens første vers

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Galleri

Kjær skog har mange navn

Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass. 

I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet. 

Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten. 

Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det. 

Galleri

Høstens kapittel

Ulsrudvannsbekken. Foto: Roger Pihl

Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent. Sommerdisen synker til jorden, gjemmer seg blant halvfrosne blåbær og blir sakte borte. Luften er klar rundt ham. Vi puster inn, senker skuldrene, tankene sveiper til heten, tørken, svetten, solstrålene som krøllet huden sammen som et gammelt matpapir, puster ut, glemmer. Kjenner rimet som vil legge seg i halsen. Synet vårt blir klart. Gjennom hans blå blikk ser vi sommeren som har vært,  vinteren som kommer, og fargene som er. 

Et øyeblikk tror vi han vil tilby oss det vi ønsker, en hurtig barfrost, løv som knaser og blir til støv under støvlene en solsøndag, en horisont med is i kantene, et bål med innebygget røykvender. Og kanskje får vi det, men først har han gitt oss kastevinder, piskende regn, kvasse dråper som sniker seg inn under skjortekraven, mykt regn som diamanter på øyevippene, mysende, hvite skyer i sylskarp morgensol, og illrøde og lilla solnedganger. Han har gitt oss floker i håret som balsam ikke ville få bukt med. Han har frosset svetten på huden vår. Vi har sett at blikket ikke bare er blått, men har også glimt av sinna rødoransje, for sommeren ga ham en skog som var altfor stille, en skog i uorden. Han må rydde. Han har kastet store trær i bakken. Han har fylt vann i tørre bekkefar. Nå gjør han planter og dyrs øyelokk tunge, og rister løvet av grenene. 

«Aksepter meg,» sier han til oss og setter solstrålene i spiss vinkel.
«Aksepter dere selv,» fortsetter han, og øynene har fått en jevn, skarp blåfarge som vi myser mot. «Vi vandrer sammen uansett, og vinteren er i hælene våre.» 

Han har et smilehull i høyre kinn, og dype smilerynker rundt øynene. Vi ser det når han går forbi. Vi legger termosen i sekken og følger etter, hjelper til med å synge skogen i søvn og stolte skriver vi ferdig denne høstens kapittel. Hvem han er neste år, hvilke øyne vi ser ham med etter neste sommer, kan bare tiden gi oss svar på. Imens skal vi leve i hans blå blikk, vi skal ha tynne ullsokker i støvlene og vi skal ikke fryse, for det er nok å kjenne ham nå. 

Galleri

TØRKE

Øverste del av Ljanselva, fra Lutvann til Nøklevann, er ugjenkjennelig.

Vi hadde gått et godt stykke inn i skogen.
Det knaste under føttene våre da vi gikk.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen.
Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv.
Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.

Det er sånn tørke høres ut. 

Blåbærene er tørket inn.
Tyttebær finnes ikke.
Rognebærene er innskrumpede og brune.
Bladene på mange løvtrær er allerede gule og har falt.
Det er nesten ingen markblomster.
Det som vokser, er av svært beskjeden størrelse.
Selv brennesla henger med hodet. 

Det er sånn tørke ser ut. 

Vi tok en tur langs det uttørrede elveleiet i kjølige, steile, trolske Lutdalen, som vanligvis er svært fuktig. Landskapet er ganske annerledes når ingen bekker klukker.

Galleri

Eventyret om julitreet

Skogen var så tørr, så tørr.

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.» 

Det finnes alltid håp. 

Håpet lå i stien som gikk forbi det lille furutreet, og i menneskene som suste forbi som skygger over skogbunnen. Trærnes tidsregning er ikke som vår, den er som stiens, som mosens og steinens – de forhaster seg ikke. Trærnes kommunikasjon er heller ikke som vår, de er knyttet sammen i et nettverk i bakken, et sammensurium av røtter og sopptråder som kan fortelle historier, trøste når noen er syke, advare mot fare, klemme rundt hverandre. 

Det lille furutreet vil alltid huske den dagen håpet ble tent, dengang det forsto at dets skjebne var en annen enn søsknenes. Et menneske stoppet og SÅ på det. Blikket var grønt som sensommeren, og øyeblikket varte bare et hjerteslag. Men så kom mennesket tilbake da snøen hadde begynt å falle, og satte en stjerne i toppen av treet. En annen kom med en engel, en tredje med et hjerte. Neste vinter kom noen med pepperkaker, noen med kongler av sølv og glitter, de stoppet og drakk kakao og spiste matpakke og… det lille furutreet var lykkelig. Og slik gikk årene. En vårstorm skylte nesten treet bort, men da kom menneskene og støttet det opp med steiner. Det lille furutreet hadde blitt et symbol på håpet. Et bilde på at alt er mulig. 

Så kom den kalde, lange vinteren, lengre enn noen kunne huske. Snøen holdt treets røtter varme, og menneskene holdt om hjertet dets med latter og hjemmelagde dekorasjoner. Etterpå fulgte en kort og eksplosiv vår, med regn og intense farger. Men så brant solen bort skyene, fordampet myrene, snurpet sammen blåbærene så de liknet rosiner,  og gjorde løvtrærnes blader brune. Alle var tørste. Ingen fikk vann. Det lille furutreet så bort på sine søsken, deres barnåler hadde begynt å falle av. De led. Røttene skrumpet inn og tørket ut. Noen ganger kunne de lukte brent skog, og føle de stille ropene om hjelp – men de kunne ingenting gjøre. De kjente igjen den skumle historien de hadde blitt fortalt som barn og ikke trodd på – først kommer den lange vinteren, etterfulgt den varme  og tørre sommeren, så brann, og så… død. 

I utkanten av skogen sto et tårn. Fra tårnet kunne du se byen hvor menneskene bor, men du kunne også se skogen. I dette tårnet bodde det en helt vanlig gutt. Han var glad i sykling og biler og t-baner, men aller mest var han glad i skogen. Han kunne kjenne på seg at trærne og buskene, mosen, fuglene, dyrene, insektene, ja alle, var tørste og hadde det vondt. En kveld fikk han ikke sove. Han tenkte på at han snart skulle begynne på skolen, og  han gruet seg nok litt. Plutselig banket noen på tårnvinduet hans. Det var en liten spurv. 

«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme.
Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven.
«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han. 

Ikke glem, kjære leser, at barn har en helt spesiell kommunikasjon med naturen. Det falt gutten naturlig å snakke med en spurv, like naturlig som å snakke med et annet menneske. 

Gutten lå våken hele natten. Han forsto at han ikke kunne vanne en hel skog alene. Men kanskje han kunne gi håp til resten av skogen? Ved frokostbordet neste dag sa han til mammaen sin: «Mamma, vi må vanne juletreet! Hvis ikke dør det!»
«Det har du jammen rett i!» sa mammaen hans, og tenkte på all den gleden juletreet hadde gitt henne gjennom mange år. Sporenstreks fylte hun mange flasker med vann, så mange hun kunne bære, og så dro de avgårde. 

Barnålene knaste under føttene deres der de gikk. Myrullen, som vanligvis står så rank, var redusert til ull. Solen stekte skuldre og nesetipp. De måtte ta mange pauser, men skogen ga dem skygge og styrke til å gå videre. 

For dette visste gutten: Han kunne ikke redde hele skogen, men han kunne vanne håpet og gi det grobunn. Og de han ikke visste, var at juletreet, det lille furutreet, holdt hele skogen sammen der det sto i bergsprekken. Det var knutepunktet. Og når det kjente at kjølig vann ble helt over røttene, når det så det kjærlige blikket til den lille gutten, hvinte det av fryd og sendte det videre til alle rundt seg, som igjen sendte det videre, og videre, og videre. 

«Nå heter du Julitreet,» sa gutten og strøk det over barken. «For du er viktig sommer som vinter. I morgen kommer noen andre for å vanne deg, jeg skal spørre dem som går på stien.» 

Og det skjedde.
Det finnes alltid håp. 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. 

Galleri

Kjærligheten på St. Hansås

Stien til St. Hansås fra Rustadsaga.

=&0=&

Beina var så lette i dag, det var som å fly nedover bakkene fra Skogsbråten. Maren hadde allerede sanket urter og blomster til sin mor, som skulle lage mikstur mot gikta som plaget henne sånn. Hun hadde pyntet den lille stua med blomster både inne og ute. Blåklokker, prestekrager, alt hun kunne finne. Hun hadde vært nede ved Elvåga og hentet vann. Det var ekstra virkningsfullt i dag, det rene vannet som rant nordover. Hun hadde slått magisk gress til kua. Hun ble gjennomsvett, men hun fikk fred i sjelen av slikt arbeid. 

Hun løp forbi Ødegården, bort til Katisa ved Nøklevann, hun kunne liksom ikke bli sliten i dag. Først da hun slo inn på stien mot Fjeldstad roet hun pusten og det som kjentes som maur i bena. Det kriblet. Hun måtte smile. Latteren boblet i henne da hun balanserte over et fallent tre ved Fjeldstadmåsan. I kveld, tenkte hun. I kveld skulle det skje. 

Moren hennes Maren, Inger, hadde fortalt mange ganger om da hun traff sin utkårede. Det skjedde på St. Hansaften, ved bålet hadde hun møtt det blå blikket til Halvor, magen hadde slått krøll på seg og hjertet hadde hoppet ut av brystet. Maren kunne ikke huske så mye av Halvor, han døde på arbeid i skogen da hun bare var åtte. Men hun husket klemmer med  søtlig lukt av tobakk, hun husket nattasangen han alltid sang, og hun husket øynene som alltid smilte, uansett hvor sliten han måtte ha vært. Han rakk å kjøpe huset  på Skogsbråten til sin lille familie før han ble borte. Og de klarer seg, Inger og Maren, med litt hjelp fra fattigkassa, de klarer seg fint selv om finkjolen er lappet på albuene. Maren bærer navnet Halvorsdatter med en stolt kneis i nakken. 

Hun vinket bare da hun gikk forbi Fjeldstad. Mor Ingeborg vinket tilbake, hun satt på trammen og pusset støvlene til han Jens. Maren var sikker på at eldstesønn på Fjeldstad, Kristian, allerede var oppe ved bålet. Kanskje Halvor fra Hullet også. Sankthansnatten var de unges natt. Håpets natt. En natt som kunne avgjøre fremtiden. 

Maren stoppet et øyeblikk i utkanten av festplassen. Hun så all veden som hadde blitt samlet og stablet til det som ville bli det største bålet i Aker. Hun så utsikten mot Kristiania og langt der borte blinket det i vannet i fjorden. Og så så hun bare Kristian og Halvor, som satt og pratet, finstasen var allerede på. De la ikke merke til henne da hun satte seg i nærheten og rettet på skjørtet. 

 

=&1=&

Juninettene blir aldri ordentlig mørke. Det yret av liv på St. Hansås. Tjenestepiker fra storgårdene, dagarbeidere, noen skogsarbeidere, fattiglemmer, husmenn og familier, hele Østmarka var samlet rundt flammene som strakte seg mot spede stjerner på himmelen. Vel, ikke storbøndene, da. De satt hjemme på verandaene sine og drakk fin vin som de for en gangs skyld selv helte i glassene, for tjenestepikene hadde fått fri. Natten visket ut skiller mellom fattig og rik, mellom mann og kvinne, mellom denne verden og underverdenen. Stemmer hevet og senket seg i sang og samtale. 

Maren satt ved bålet og forsøkte å møte sin utkåredes øyne. Hun satt ganske stille. Hun hadde fått et glass øl av en hun ikke kjente, hun hadde tatt imot med takk. Det var godt å ha noe å holde seg fast i. For snart begynte dansen. Hun kunne høre fela bli stemt. Å, som hun håpet å bli buden til dans av Kristian eller Halvor. Hun hadde øvd seg hjemme, hun kunne alle trinnene, til og med noen ekstra, nymotens trinn som ei venninne fra byen hadde lært henne. 

Der! Der så hun Halvor! Hun forsøkte å møte blikket hans, be om en dans med tankene. Men han så ikke henne. Og før hun visste ordet av det, svingte han seg i dansen med ei tjenestepike fra Skullerud. Hun hadde lange, mørke fletter og store, mørke øyne som reflekterte flammene. Kanskje hun er ei hulder, tenkte Maren. 

Der! Der så hun Kristian! Han kom mot henne! Kriblingen i beina begynte igjen, hun rettet på skjørtet for hundrede gang, så forventningsfullt opp med sitt vakreste smil – men han var borte. Røsket avgårde i dansen av den eldste av Katisa-jentene. Hun var jo ikke konfirmert, engang! Men det er klart, tenkte hun i et øyeblikk av misunnelse, han vil heller ha ei jente fra en god familie! Hele syv kuer hadde de på Katisa. Og på Skogsbråten hadde de ingenting. Bare gode minner, og en fremtid som så mørkere ut for hver time som gikk. 

=&2=&

Maren sovnet til slutt ved bålet, da det bare var glør igjen. Ingen hadde budt henne til dans. Men noen hadde tilbudt henne mer øl, og hun hadde tatt imot. Hun våknet kald, med duggdråper i håret og med stiv nakke. Hun kjente restene av ølet banke i panna. Hun satte seg møysommelig opp, og så at noen hadde gitt henne en skjorte til pute. Verken Halvor eller Kristian var der, bare raringen Andreas fra Høyås, skjorteløs. 

«Nå, er du våken, Maren,» sa han. «Jeg lovte mor di å slå følge med deg hjem. Bålet er slukket nå. Vi kan trygt gå fra det.»
Maren sa ingenting. Hun ristet skjorten til Andreas for å rette ut de verste krøllene. Ut falt en sankthansblomst.
«Jeg la den der,» sa Andreas. «Tenkte kanskje du ville drømme om din tilkomne, for både Kristian og Halvor mistet sine unge hjerter til noen andre i går kveld. Du kan ikke håpe på dem.»
«Jeg drømte ingen verdens ting, Andreas,» sa Maren. «Det er som grå tåke. Jeg kan visst ikke gjøre en eneste ting riktig.»
«Ikke gi opp håpet, Maren,» sa Andreas. «En dag treffer du ham nok, han du virkelig elsker. Ja, se der! En øyenstikker!»
«Det betyr vel ingenting,» sukket Maren og reiste seg for å gå. Men øyenstikkeren satte seg på skulderen hennes. Vingene skimret i gull, og den så på henne med rolige øyne. Andreas smilte.
«Håpet har kommet,» sa han og lo. «Øyenstikkeren har to par vinger fordi den skal kunne bære en Guds engel på sin rygg. Du har akkurat blitt velsignet, kjære Maren.» Han slo armen om de tynne skuldrene hennes. «Det skal ratt gå deg vel, skal du se.» 

PS: Personene i denne historien har levd, de bodde i Østmarka i 1865. Maren bodde på Skogsbråten, og Kristian og Halvor bodde henholdsvis på Fjeldstad og Hullet. De hadde faktisk syv kuer på Katisa på den tida. Historien, derimot, er oppdiktet.

Galleri

Whiskyorientering

Her leses instruksjonene. Det er ganske strenge regler i whiskyorientering. Deriblant regelen for ALLE turer i marka – sporløs ferdsel. Fotspor er lov, da.

Håkon og Martin, barndomsvenner, kamerater forever, i stillhet i skogen. Søndag morgen, tiende juni. Lufta dirret av heten. Fuglene var stille, de hadde mistet futten etter en måned uten livgivende regn. Skogen var knusktørr, plantene ville vokse, men fikk det ikke til. Granbaret knaste under føttene deres der de gikk. De fleste hadde kastet seg uti nærmeste vann og blitt der til de hadde fått svømmehud mellom tærne, men gutta var på langtur. Dypere og dypere inn i Østmarka. 

Det hadde lagt sin turglede, sin tid, sin tillit, i våre hender. 

Det hele begynte med det sedvanlige «Hva ønsker du deg til bursdagen din da, Håkon?» Og der svaret vanligvis er «ingen verdens ting,» kom svaret: «Whiskyorientering. Jeg vet ikke hva det er, men det høres kult ut!» 

Ikke før de sto ved utkanten av skogen visste de hva de skulle. Åtte poster over to dager. En liten smaksprøve av whisky på hver post, med vurderingsskjema, i tillegg til tre til fem generelle spørsmål som måtte besvares. En rute de aldri hadde gått før. Og hengekøyer lånt av den snille østmarkatraveren Erik Hopka. Ukjent terreng på alle måter. Gutta var vant til telt. 

Søndagens rute gikk slik: Fra Eftasåsen til Skøyenputten, Solbergvann, Rundtjern, over åsen til Lutvangen, opp til Kroktjern og tunellen, opp til Haukåsen, så til Djevelens prekestol, ned til Fri-Elvåga for et bad, langs stien på østsiden, over demningen, langs stien på vestsiden ved Dalbak og Bestemoråsen til Gullsmeden, opp på Høyås og Karl den 12. vei, ned til El Paso og Skytten, langs østsiden av Sør-Elvåga forbi Sør-Skytten og ned til Eriksvann. De fikk akkurat det de hadde bedt om: En tøff tur. Heldigvis er juninettene lange og lyse, og gutta har lengre bein en oss. 

Alle foto: Håkon von Hirsch og Martin Svenning.

På mandag skulle de gå fra Eriksvann til Spinneren for å finne Spinnerenbautaen, så til Milorghulen ved Smalvann, til Dryppet, til utsikten ved Fjeldstadbakken, så over St. Hansås og hjem, hvor vi ventet med middag som de nesten var for slitne til å spise. 

Ei heller hadde de funnet alle postene den andre dagen, regnet som kom på søndagskvelden fortsatte utover mandagen, tunge dråper som trengte inn mellom nakke og jakkekrave. Men det gjorde ingenting. For de var på tur. 3,5 mil med myke stier, steile, sta skrenter, sang og latter i en skog som gjennomgikk en forvandling fra halvdød til full av adrenalin og voksesmerter. Og hva er vel bedre enn det? 

PS: For de som er nysgjerrige: Whiskyene som ble testet var stort sett single malt – en blended slapp igjennom nettet: Monkey Shoulder. Single malt var Balvenie, Glenlivet, Jura, Scapa, Penderyn og en til vi ikke husker navnet på 🙂

Galleri

Mikroeventyr: Bølerbekken

…mellom Østensjøveien og Eterveien
Tekst og foto: Roger Pihl

Alt skal være så voldsomt, nå for tiden. Ting kan liksom ikke bli stort nok, ekstremt nok, brutalt nok, sinnsykt nok eller hva-vet-jeg nok. Nå holder det ikke å ha vært på Mount Everest, du må minst ha vært på de fem høyeste toppene på hvert kontinent, og helst ved hjelp av hoppestokk eller etthjulssykkel. Slikt gjør naturlig nok folk misfornøyde med livene sine og får dem til å lengte etter noe de egentlig ikke trenger å lengte etter.

Arne Paasche-Aasen formulerte dette utmerket i diktet «De nære ting.» Han skriver i første vers at «Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted» og avslutter med «Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lære deg elske de nære ting.»

Bølerbekken er en sånn nær ting. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har kjørt opp eller ned Eterveien, men det skulle ikke forbause meg om det er flere hundre, eller endog tusen. Men aldri, ikke før her om dagen, har jeg tenkt tanken på hva som skjer med Bølerbekken mellom Eterveien og Østensjøveien. Derfor bestemte jeg meg for å finne det ut, og selv om noen sikkert har satt sine føtter der før meg, har de ikke vært mange. En av dem har satt opp en fuglekasse, men det mistenker jeg har blitt gjort om vinteren.

Jeg startet fra Østensjøveien og hadde ikke gått mer enn et par-tre meter før krattskogen tok overhånd. Det gror godt i dette området, og hvor ugjennomtrengelig terrenget blir utpå sommeren, tør jeg ikke tenke på. En god konkurrent til regnskogen i Brasil, tenkte jeg, og ropte på machete. I mangel av solid jungelkniv ble det kryping og klatring og andre gymnastiske øvelser som kun kan karakteriseres som C-moment.

Etter hvert som jeg kjempet meg innover i vår lokale jungel nådde lyden av vannfall meg, men det tok et stykke tid å komme fram til foten av fossen. Her var terrenget en smule mer åpent, akkurat nok til at det ble plass til meg og kameraet. Og solen takket på vegne av naturen ved å legge passe lekkert lys på vannet som strømmet ned fjellsiden. Hvor høy fossen kunne være? Fem meter? Terrenget rundt var bløtt, gjørmete og glatt, men utfordringer i passelige doser har vi ingenting i mot.

Jeg ble en times tid ved fossen, først og fremst til glede for meg selv, fordi jeg hadde oppdaget en foss jeg aldri hadde sett tidligere – og jeg kom til Oppsal som ettåring i 1956. Det var med andre ord, på tide. Dernest var det til glede for de lokale mygg, ettersom jeg har en blodtype de setter stor pris på. Det gjør Blodbanken også, men forskjellen er at jeg får en Mummi-kopp av Blodbanken hver gang de tapper meg. Og til sist; forhåpentlig også til glede for deg som leser dette og ser på bildene. Er det ikke en fin foss?

For å vende tilbake til overskriften: Hvorfor strebe etter de høyeste, bratteste og mest utilgjengelige deler av verden når de små eventyrene venter like utenfor døren? Mikroeventyrene? De vi kan ta en formiddag eller ettermiddag og som vi kan vende tilbake til på ulike tider av året for å se forandringene?

Hermed er oppfordringen om å oppleve et mikroventyr overbragt: Sjekk Bølerbekken mellom Østensjøveien og Eterveien.

Galleri

Rene fyrverkeriet!

Mika ledet an på dagens første omvei, og hvitveisen likte det de så.

For oss er ingenting bedre enn en 17. mai i en skog som roper se meg! hør meg! kjenn meg! smak meg! det er vår! Intenst grønn med kilende solstråler gjennom bladverket, fuglesang, bris som stryker deg over huden, en brusende elv og gaukesyre som får deg til å fryse på ryggen av fryd. Når den i tillegg avslører sin fortid i stein møysommelig bygget av menneskehender, ja da er dagen komplett. 

Turen bar til Maridalen, til Skarselva og kruttverket. Det ble bløtkake, det ble jordbær, og det ble eventyr. 

Historien om Skar kruttverk

I den mangfoldige, levende, industrielle Maridalen ble Skar kruttverk anlagt i 1854. Det lå, som navnet tilsier, på Skar gårds grunn, og de første årene var det et privat kruttverk. Hva en privatperson skulle med et kruttverk står det lite om, men kanskje var han glad i fyrverkeri. Og kanskje skulle han selge til det militære. Og kanskje var han klok, for kun få år senere, i 1862-63, ble kruttverket kjøpt opp av staten. Landmilitæretaten kjøpte bygningene, vannfallet og 20 dekar land for 8000 spd, og anla Skar leir på andre siden av elva fra kruttverket.

Det var svartkrutt som ble laget her, laget av svovel, trekull og salpeter. De lagde også patronhylser og håndvåpen her. Men kruttet var viktigst, og det ble levert på flere måter: Tønnevis, eller ferdig ladet i patroner og karduser.

Men kruttverkets historie ble kortvarig. Utviklingen tok det igjen. Krutt med nitroglyserin ble funnet opp, et røyksvakt krutt som ikke tiltrakk seg fuktighet på samme måte. Av forurensningsgrunner, og også av strategiske grunner, kunne ikke dette kruttet produseres i Maridalen. Menn og maskiner, ja hele produksjonen, ble flyttet til Raufoss.

Så i 1898 ble det på nytt stille langs elva. Skar leir var uten militær virksomhet. I 1905 leide Forsvaret ut leiren til Lindern pleiehjem for epileptiske, fra 1910 ble det brukt til ski- og sommerøvelser for militære skoler, fra 1930 øvingsplass for automobilkorpset. Da krigen kom tok tyskerne over Skar leir og videreutviklet den. De oppførte flere bygninger til vedlikehold av luftvernskyts. Luftforsvaret tok over etter krigen, kommunen kjøpte det i 2007.

Eventyret om de fire konger

Nede i bakken fra staselige Nes gård står fire eiketrær tett inntil hverandre, grenene vender utover fra midten, i harmoni. Disse fire er godt kjent, ganske sikkert familie, og de har sett kruttverket komme og gå. Maridalens venner har målt høyde og bredde og omkrets, og kommet til at de er omtrent 400 år gamle. Disse fire vekker fantasien. For det første er eiketrær uvanlige i Maridalen. Tallet fire ble i gamle dager sett på som et symbol på verden, jorden, grunnleggelse og stiftelse, og de fire elementene, ild, luft, jord og vann. Og selv om trærne ikke står på en høyde eller slette, sier sagnet at en konge skal være begravet under dem. Noen har sagt fire konger. Noen har kalt eikene «de fire brødre.»

Vi tenkte som så: Hva om alt er sant?

De 400 årene tar oss tilbake til tida før den industrielle revolusjon, lenge før turbiner og møllehjul og kruttverk, til tida da Maridalen var rullende, frodige jorder. Christian 4 satt på tronen i Danmark-Norge. Han var stadig på besøk i landet, faktisk flere ganger enn alle de andre unionskongene til sammen. Under hans regjeringstid, i 1628, ble det opprettet en egen norsk hær – som riktignok ikke ble aktiv før i 1641. Det første stedet soldater ble rekruttert var fra Maridalen. Bondesønner stilte stolt opp for Norge. Men noen murret. Hvorfor skulle de stille opp for denne grådige kongen som hadde tapt så mange penger og så mye land i krig? Hvorfor skulle de gi sine liv for denne maktsyke, utenlandske adelsmannen som krevde deres siste daler i skatt?

Det var sankthans 1642 og bålet brant under stjernehimmelen ved Margaretakirken. Hæren var samlet til en frikveld sammen med dalens beboere. Midt i dansen trådte han inn i lyset fra flammene, høy og fager, med blondt hår og skjegg med fletter i.
«Jeg er Eirik, arving etter Håkon 6 Magnusson,» sa han. «Jeg er Norges rettmessige konge. Kjemp med meg for et fritt Norge, fritt fra tyrannen Christian 4 og hans bunnløse grådighet.»

Frem i lyset trådte så hans tre brødre, de var hans speilbilde, de hadde blå øyne som det lyste oppriktighet av. Der og da ble brødrene kalt «de fire konger,» ja faktisk hjerter, spar, ruter og kløver. Hæren, Norges lille, utrente, forsiktige hær, lovet å følge dem der og da. For sankthansnatten var magisk, urter sanket denne natten hadde legende egenskaper, gress slått på sankthansnatten styrket buskapen, og den nye kongen som nå trådte frem kunne med sikkerhet bringe fattige, brukne Norge tilbake til frihet og uavhengighet.

I et helt år trente hæren. Flere soldater kom til, for ryktet spredte seg om Eirik, Norges nye konge, og hans tre brødre. Maridalen hadde mat nok til dem alle. Maridalen hadde ly til dem alle. Og planen var å drive kongen av Danmark-Norge hjem til Danmark med halen mellom beina neste gang han satte fot på norsk jord.

Tredje pinsedag 1643 samlet storbøndene og kongsemnet Eirik og brødrene hans seg i Margaretakirka. De var klare til avreise, klare til kamp. Ved alterringen knelte de fire brødrene foran Kristus og foran presten og mottok brød og vin og velsignelse for oppdraget. Eirik kom ikke lenger enn til trappa utenfor kirken før han segnet om. Brødrene knelte ved hans side, og mens giften herjet i deres blod tok de hverandres hender og holdt.

Bonden på Nes valgte et sted med utsikt over vannet, og kirketjeneren gravde fire like store, like dype, graver. Brødrenes blå øyne var for alltid lukket, Norges ekte kongerekke var brutt. Men da siste salme var sunget over deres navn, tittet solen frem og himmelen ble blå. Bøndene i Maridalen plantet en eik på hver grav, og de står der ennå, like fagre som brødrene var, og like fulle av håp.

Takk til Maridalens Venners fine nettside for informasjon.