Håkon og Martin, barndomsvenner, kamerater forever, i stillhet i skogen. Søndag morgen, tiende juni. Lufta dirret av heten. Fuglene var stille, de hadde mistet futten etter en måned uten livgivende regn. Skogen var knusktørr, plantene ville vokse, men fikk det ikke til. Granbaret knaste under føttene deres der de gikk. De fleste hadde kastet seg uti nærmeste vann og blitt der til de hadde fått svømmehud mellom tærne, men gutta var på langtur. Dypere og dypere inn i Østmarka.
Stikkord: orientering
Korpås-Olsen, Solåsen og Skullerudmosen
Dette er historien om Olaf Olsen, Ebba Holm og Ragna Dichvold, om kjærlighet til skogen og om frihetsfølelse.
Olaf Olsen, også kalt Korpås-Olsen eller Fugle-Olsen, levde siste siste leveår i ei hytte sør i Skullerudåsen. Det er et vakkert sted, hytta lå gjemt i en liten kløft, men rundt omkring er det ganske luftige skogsområder, og veien til Skullerudmosen er kort. Han bosatte seg først i Korpåsen, den utdannede preparanten (utstopperen), men måtte flytte fordi skogseieren på Skullerud gård syntes det ble for stor trafikk av uønskede gjester. Skogsjef Ole Messelt lot ham da bygge hytta på Skullerudåsen, og her ble han helårs-eneboer.
Dilting i lysegrønn vårskog
Det er Ola Dilt-dagene! Vi har gledet oss lenge til dette, og dro ut tidlig lørdag morgen, så tidlig at vi bare traff en eneste person ved Ulsrudvann, så tidlig at fuglene såvidt hadde stått opp (nåja, så tidlig var det ikke), så tidlig at skyene ikke hadde skrudd på det lovede regnet, så tidlig at det knirket litt i leddene og øyelokkene fremdeles var gansketunge. Men det tok ikke lang tid før vi fikk øynene opp for våren. Skogen nærmest ropte SE SÅ GRØNN JEG ER! Og vi hørte. Og vi så. Og vi koste oss. Og vi fant alle fem postene.
Minidilt og diamanter
På årets hittil varmeste dag ga skogen oss en forsmak på sommeren. Vi svettet, drakk vann, kastet stein, tok ganske mange poster på minidilten, prøvde å ikke tråkke på maur, slappet av i skyggen, beundret den intense, ferske grønnfargen og den knallblå himmelen, satte pris på det skjøre hvite i hvitveisen, smakte på våryr gaukesyre, møtte mange blide hunder og folk og bare VAR.
Kvitre, kvitre, pang, pang
For å klargjøre: Vi skyter ikke fugl. Vi tråkker ikke på maur engang, hvis vi kan unngå det.
Nei, denne kvelden sto i lydens tegn – både den vi kunne høre, og den vi kunne forestille oss.
VI hadde som mål å ta en eneste historisk post ved gamle Stormyr skytebane. På veien opp gikk vi med ørene på stilk – vi hørte på svarttrosten, bokfinken, kjøttmeisen, blåmeisen, rødstrupen og en hel gjeng andre.
Tredje påskedilt – på gamle tufter
Vi hadde ambisjoner om å ta post 16-20 i dag, men det ble en helt annen tur enn det vi hadde planlagt. Det ble en tidsreise i Østmarka tilbake vel 100-150 år, før drikkevannsrestriksjonene, før fraflyttingen, før naturen tok tilbake kulturlandskap, jorder, tufter og lyden av liv.
Vi var innom Øvre Bremsrud, Skogsbråtan, Høyås, Oslo Skiklubs hytte, Gullsmeden og noe vi ikke helt hva er, men som ligger rett ved post 17.
Første påskedilt
Vi har klødd i fingra (og beina) etter å starte Ola Dilt «på ordentlig.»
Vi vet jo at mange allerede har kommet langt, det beviser diltestiene som begynner å titte frem når vi nærmer oss post. Like fullt er dilting hyggelig, moro og utfordrende – særlig hvis du også har tid til å se litt på den flotte naturen du vandrer i. Da blir postene en ren bonus.
Sesongstart: Ola Dilt 2017
Diltemaurene kom ut av dvalen i dag.
De kom til Østmarksetra på sykkel, til fots, i biler.
De sto pent i kø for å kjøpe konvolutten med årets kart, de nesten røsket til seg arket med åpningspostene og løp ut på Bukkeberget som våryre kalver.
Vi så alle typer diltere i dag.
Veterandiltere med hatt og goretexstøvler som de går med uansett vær, uansett årstid.
Nybegynnerdiltere med knirkende nytt utstyr og nølende blikk.
Hipsterdiltere.
Hjulbeinte diltere.
Familiediltere.
Kompasskursdiltere.
GPS-diltere.
Diltere i shorts.
Tilfeldige diltere, som bare fulgte med strømmen.
Blant annet.