Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her.  Les mer...

Galleri

Kaja på brua

Kan du tenke deg en vakrere vinter?

Søndag kveld var naturen stille. Ikke et vindpust. Ingen heseblesende skiløpere som la igjen en eim av svette og AXE. Ingen jubelskrik fra unger, ingen snøballer som fløy i lufta. Ingen hunder som tok tunnel mellom bena våre. Bare oss, og vi gikk stille på vakre opptråkkede stier for ikke å vekke trærne og dyrene som sov.

Vi la veien om Kajabru, og mens vi gikk spant vi denne historien om hvem Kaja var og hvorfor stedet kalles Kajabru:

Det var krigstid, og det var knapt om alt. Tyskerne med sitt skarpe tonefall og sine bestemte miner kunne sees støtt og stadig på vei til Østmarksetra. Kaja fikk vondt i magen når hun så dem, og om natten drømte hun at de banket på til familiens lille hus i skogkanten og tok brødrene hennes, for hun visste at de drev med ting om natten som hun ikke skulle vite om.

Hun var tryggest i skogen, trygg der hun kjente hvert eneste tre og hadde gått hver eneste sti. Skogen var hennes forråd, hun kom hjem med urter og bær og sopp og alt skogen kunne gi. En dag hadde hun kommet hjem med sot på føttene, det var sommer, hun gikk barbeint, for hvem hadde vel råd til sko. Da hadde faren hennes fått en rynke i panna, og bedt henne ta ham med til stedet hvor hun hadde tråkket i soten. Og det bar over Bukkeberget og til den myke glenna ved bekken. Hun sa ikke at dette var hennes favorittsted, hennes hvilested, for her vokste hvitveisen tykt som et teppe om våren, her fant hun blåbær og tyttebær og rognebær. Hun sa ingenting til faren, hun bare så på at han rotet rundt i bakken med en kjepp og mumlet for seg selv. Han gikk bort til bekken og så tankefullt på det sprudlende vannet.

«Løp og hent brødrene dine, Kaja,» sa han. «Vi skal nok få det til.»

Da Kaja og de to storebrødrene kom, hadde faren allerede begynt hogsten. Nye, ferske, ranke trær hadde han hogd, og det skar Kaja i hjertet. Men hun sa fremdeles ingenting, bare satte i gang da faren ba henne om å jevne ut bakken. En raus tømmerstokk ble midtpunktet. En annen stokk ble lagt langs bakken.

«Vi bygger ei kullmile,» sa faren. Kaja kunne høre på stemmen hans at han var fornøyd. «Det har vært ei kullmile her før, for lenge sia. Dem trenger kull i byen og alle steder nå, hvis vi kan selge trekull kan vi spe på inntekta litt, og varme vårt eget hus også. Så Kaja, dette blir din jobb. Du liker deg jo her ute uansett.»

Kaja ble en mester i å dekke veden med granbar, og så spa en fot med jord over det hele. Hun var sterk, og det var ikke noe problem å trekke ut den vannrette tømmerstokken og tenne på mila med en fakkel hun hadde laget av never. Brødrene hennes hadde bygget ei lita hytte ikke langt fra kullmila, og her hvilte hun når hun kunne. Bålet i mila måtte brenne jevnt og langsomt, og hun måtte stake hull i jorda hvis ilden trengte mer luft, eller tette igjen hvis det brant for mye. Hun likte ensomheten i skogen. Hun likte å se elgen lunte forbi. Hun likte reven og ekornene, hun likte blomstene og bærene. Men hun likte ikke denne jobben. Hun forsto at den var viktig for familien og for landet, og hun var stolt over å kunne hjelpe, men hun likte ikke å høre brødrenes økser mot sart ved. Hun likte ikke at hennes yndlingsplass fikk færre og færre trær. Og en dag gikk hun igjennom mila.

Det var bare et øyeblikks uoppmerksomhet. Hun visste at det kunne skje, men hun hadde ikke trodd det skulle skje henne, hun var jo så lett til beins. Det var ikke første gang hun måtte gå oppå mila for å regulere den. Kaja satt bom fast.

«Nå dør jeg,» tenkte hun. «Fillern at jeg skal dø i ei forbasket kullmile.» Men før hun rakk å tenke noe mer, kjente hun at noen røsket i henne, dro henne bort og kastet henne i bekken. Hun fikk vann i nesa og kunne ikke puste. Hun vred seg for å unnslippe to sterke armer. Brått fikk hun hodet over vann.

«Pust,» hørte hun en stemme si før hun ble dyttet under igjen, og det smalt.

Kajas høyre ben hadde nesten ikke hud igjen under kneet. Men hun levde. Gjennom tårer og vanndråper så hun en mann kledd i grønt. Håret var kort og lyst som morgenen.
«Bli sittende i bekken,» sa han. «Jeg henter hjelp. Jeg kommer tilbake.»

Det var faren og brødrene som kom. De var allerede på vei, de hadde hørt smellet. De bar Kaja ut av skogen og inn på sykehuset. Hun kom haltende ut i skogen igjen neste vår, det var blitt 1943, og hun gjenopptok arbeidet med kullmila. Den skulle ikke ta knekken på henne. Dessuten hadde han sagt at han skulle komme tilbake, han med de grønne klærne og det lyse håret. Hun lengtet etter å se ansiktet hans, etter å takke ham. Hun dagdrømte mange ganger om hvordan det skulle være da han kom for å se til henne, om hva hun skulle si og hvordan hun skulle oppføre seg. Men da han faktisk kom, da han sto der i skogkanten under favorittgrana hennes som hun hadde nedlagt veto mot å felle, da bare gråt hun. Tårene rant og hun fikk ikke ut et ord, verken hei eller takk eller noenting. Han tok henne i armene sine og hvisket at det var godt å se henne. Hun tørket tårene og så ham klart. Han hadde binders på brystlomma.

«Vi står sammen,» sa hun.
«Det gjør vi,» smilte han. «Kan du ta vare på noe for meg? Det kommer en annen for å hente det i kveld.»

Slik ble Kajas kullmile et hvilested, en mellomstasjon for beskjeder. Hun hentet nål og tråd hjemmefra og lappet sokker og bukser med hull på knærne. Hun hadde alltid en brødbit ekstra, kanskje litt ost, alltid litt bær og sopp de fikk med seg om høsten. Og han, han så hun også i ny og ne, og en høstkveld spurte hun hva han het. «Du kan kalle meg Jørgen,» sa han.

Noen ganger fikk hun en lapp fra Jørgen fra en av de andre budbringerne. Hun leste den, memorerte den, og kastet den på bålet. Når kvelden senket seg hvisket hun hans ord ut i nattemørket.

1944 kom og det lakket mot høst da Kaja bråvåknet en natt. Noe brast i henne. En uendelig sorg. Kroppen ble tung og hun kunne nesten ikke røre seg, ikke puste. Hun kunne ikke forklare det med en gang, men så forsto hun. Jørgen. Jørgen hadde blitt tatt. Jørgen var død. Hun samlet alle sine krefter og vaklet ut av den lille hytta. Hun gikk til bekken der hun hadde hørt stemmen hans første gang. Og der sto hun ennå da femti tyske soldater kom igjennom skogen. De marsjerte på rekke og tittet opp i trær og under steiner. Razzia. Kaja hadde heldigvis ingen beskjeder i hytta si nå, bare noen klær og litt ekstra brød.

«Hvorfor står du her?» sa en skarp stemme.
«Jeg… jeg kommer ikke over bekken,» sa Kaja. «Vannføringen er så høy.»

Noen ordre på tysk smalt mellom trærne. Fem tyske soldater brøt rekken. De hentet øksen og på en halvtime hadde de bygget en liten bru.
«Nå kommer du over både i vårløsning og høstflom. Fortsatt god dag, frøken,» sa tyskeren med den skarpe stemmen.

Det sies at Kajas mørke hår ble hvitt den natten. Det sies også at Kajas spor fremdeles kan bli sett når det er snø. Og er du heldig ser du henne der, på brua, med det hvite håret i fortvilte floker og tårer nedover kinnene.

Stor-razziaen i Østmarka foretok tyskerne i september 1944. Soldatene startet på Ski jernbanestasjon og gikk inn i Sørmarka og Østmarka og endte på Oppsal. En annen gruppe trålte Østmarka fra Losby til Fjell. To Milorgkarer ble skutt og drept da de ble overrumplet i ei hytte ved Bjønnebete. Vi later som at en av disse var Jørgen.

Kullmilebrenning skjedde mange steder i Oslomarka fra 1600-tallet og fremover. Kullmilebrenning var farlig. Kulloseksplosjoner kunne oppstå hvis det kom for mye oksygen inn i mila. Kullosforgiftning var heller ikke ukjent. Og hadde man ikke kontroll på mila, kunne det hele ende opp i et eneste stort bål, og antenne skogen rundt. Det ble tatt opp igjen under krigen, da behovet for trekull til blant annet bildrift og industri ble stort, og innførselen hadde stoppet. Det finnes ikke bevis for at kullmila ved Kajabru var aktiv på denne tiden.

Galleri

Vintertreff på Sarabråten

Dagens første vintervidunder var istappene på Bjerke.

Det var sol, det var snø, det var perfekte skiløyper, det var turtipp, det var skirenn, det var skuespill, det var grillings, det var burdagselskap (DNT 150 år – hurra!), det var kjentfolk både her og der, det var første organiserte vinteraktivitetsdag på Sarabråten på hundre år, det var rett og slett kjempegøy.

Vi håper at de dyktige arrangørene, Sarabråtens venner, Østmarkas venner, DNT Oslo og omegn, vil gjenta dette til neste år.

Galleri

Østmarkas største istapper?

På stier kun få hadde gått, gikk vi, og møtte ingen. Til venstre bak trærne er tyskernes anlegg i fjellet under Østmarksetra.

Det kalde, klare været lokket oss ut. I dag hadde vi ikke som mål å suse ned bakker med en svisjende lyd og planker på bena, nei, vi skulle finne vinterens største under (i følge Mika, 5 år): Istapper. Vi skulle være istappjegere, og hadde som mål å finne små, mellomstore og mange istapper – og kanskje noen skikkelig STORE.

For å gjøre det, gikk vi naturstien fra Folkehjelpshytta ved Ulsruvann medsols. Medsols er egentlig baklengs, men vi liker den best sånn. Vi hadde med oss varm saft på termos, brødskiver med brunost og en liten sjokoladebit fra farmor Lilli Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre. Istappjegere vet å kose seg.

Hvor er de største istappene du vet om i Østmarka? Del det med oss i kommentarfeltet!

 

Galleri

Nyttårsaften på frierføtter

Utsikten fra St. Hansåsen når det snør.

Det er det Herrens år 1871, på selveste nyttårsaften. Martin Jensen Fjelstad er blitt enogtyve, og han synes det er på tide nå. Han har planlagt det, i alle fall litt, hun vil kanskje ha blomster, tenker han brått, men det er jo midt på vinteren. Men han vet om et sted med vakre isroser. Kanskje han kan ta henne med dit.

Tidligere på dagen hadde han stått oppe på St. Hansåsen og tittet utover. Det snødde, så han kunne ikke se langt i det hele tatt. Han drømte seg tilbake til sommerfesten de hadde hatt der på selveste St. Hansaften året før. Det var da han hadde virkelig sett Karen for første gang. Karen fra Katisa. Hun hadde mørkt hår, stort smil, og når hun gikk så det ikke ut som om føttene berørte bakken. Hun hadde ledd og danset med sin svigerbror, hans storebror, Kristian. Kristian var sju år eldre og verdensvant, selv om han ikke noensinne hadde reist lenger enn til Kristiania for å selge sopelimer. De var barn av skogen alle sammen.

Martin smilte for seg selv. Selv den smågale fattiglemmen Mari Jørgensdatter hadde vært på St. Hansfesten. Hun nærmet seg nitti, men Hans, husfader på Katisa og far til Karen, hadde nærmest bært henne opp bakkene. Mari hadde smilt tannløst og blidt hele kvelden, bortsett fra da hun hadde avbrutt dagdrømmen hans om Karen ved å nappe ham i ermet. «Få ut fingeren, gutt,» hvisket hun. «Hvis ikke spør noen andre henne først! Og jeg vil gjerne i et bryllup før jeg dør!» Så hadde hun vugget videre til trekkspillet og fela.

Han ser på trærne som er kledt i hvitt. Han skulle så gjerne gitt Karen en ring som glitret som snøen. Men det kan han ikke. Han har bare et håp om at hun vil si ja. Forrige nyttårsaften satt han nemlig og stirret på vannet i ei bøtte, og Karens ansikt dukket opp. Andreas Hansen på Høyås hadde anbefalt ham å gjøre det, han sa at hvis du ser Karen, er det henne du skal gifte deg med. Han kan sånne ting, Andreas, han hjelper til når dyr eller ting har blitt borte, han kan lege sår, han kan til og med se inn i fremtida. Martin synes dog han er en underlig skrue.

Han snur og går nedover til Fjelstad. Han kommer inn til lukt av mat og den jevne lyden av morens rokk. Faren legger siste hånd på et par støvler – han bruker vinteren på å reparere omtrent alle sko fra alle husmannsplassene rundt omkring.

«Er det Skogsbråten-paret?» spurte Martin.

«Ja,» smilte faren. «Vil du låne det i kveld? Det kommer ikke til å slutte å snø, vet du. Du kan trenge dem.»

Når mørket faller på er Martin allerede klar. Han har lånt farens finjakke og bror Kristians skjorte, og med støvlene fra Skogsbråten på beina og en lykt i hånda legger han i vei mot Katisa. Stien har han gått hundrevis av ganger før. Først over myra og så nedover gjennom skaret. Over ham er himmelen er fremdeles grå. Han hadde håpet han kunne se stjernene i natt. Da hadde han kunnet plukke molter til Karen når høsten kommer, men overskyet himmel på nyttårsaften betyr et dårlig år for moltene.

På myra tråkker han nesten igjennom et myrhull. «Kanskje jeg skal snu,» tenker han. «Kanskje dette er en dum idé. Kanskje jeg bare skal dra hjem og feire det nye året sammen med mor og far og la alt bli ved det gamle… nei,» sukker han. «Nå har jeg kommet så langt.»

Det lyser i vinduene på Katisa når han nærmer seg. Han stanser et øyeblikk. Blåser ut lykta. Putter hendene i lomma og kjenner noe rundt. En flettering av lær. Det må være faren som har laget den.

Og plutselig står han der, Martin Jensen Fjelstad. Utenfor døra til Karen på Katisa. Han løfter hånda for å banke på.

Tusen takk til Østensjø historielag for lån av bilder.
Personene i denne lille historien har eksistert, og Martin og Karen giftet seg, som dere ser av bildet – men hvordan frieriet foregikk er oppdiktet.
Alle de tre barna på Fjelstad fant seg ektefeller fra Katisa – derfor har stien mellom de to plassene blitt kalt frierstien.

Galleri

Historien om Haraløkka

Mika triller sin helt ferske lillesøster Silja på sin første tur med søstrene Pihl – og det blir ikke den siste.

Om sommeren er Haraløkka synonymt med livsglede.  Luften er frisk. Det lukter nystekte vafler fra kiosken. Ivrige barnestemmer roper etter ballen på en av banene. Foreldre ser på med stjerner i øynene og hendene rundt en glovarm kaffe. En syklist suser forbi. En speidertropp lærer om trær. En familie skal på blåbærtur. En katt strekker seg og myser mot utøverne i europamesterskapet i rumpeldunk.

Om vinteren har lydene fra fotball- og tennisbanene stilnet. Snøen lager godlyd under føttene til turgåere, hunder svinser frem og tilbake, unger aker og skiløperne stopper for  å ta en appelsinpause på en benk i sola. Det er livsglede like fullt.

Det er rart å tenke på at Haraløkka, stedet som for oss betyr smil og glede og noen ganger ganske kald vind, bare har sett ut som nå siden 1979. For 150 år siden var Haraløkka noe helt annet.

På nordsiden av fotballbanen som ligger i sirkelen lå Bølerkulpen, den ble fylt igjen for å lage idrettsplassen vi kjenner i dag – og den ble fylt igjen med det som engang hadde vært Vaterland skole og andre deler av det sanerte Vaterland. De fleste gamle og slitne bygninger på Vaterland ble revet i forbindelse med byggingen av T-banens fellesstrekning mellom Tøyen og Jernbanetorget. Bølerkulpen hadde rykte på seg for å være bunnløs, og barna som ferdes der før fotballbanen ble anlagt ble på det sterkeste advart mot å nærme seg kulpen. Visstnok skulle også myggen i området være på størrelse med trost, og i like store mengder som på Finnmarksvidda!

Vi kan verken bevise bunnløshet eller kjempemygg, men vi kan fortelle følgende: Rundt Bølerkulpen lå det ikke bare en eller to, men fem husmannsplasser.

Holtet, Svenskerud, Østensjøbraaten, Lysop (som i dag heter Sørli) og Raaved. Og kun et steinkast fra disse igjen, lå Bråtenstuen, Myrvold og Løvhøiden. Løvhøiden skal vi komme tilbake til i en senere artikkel.

=&0=&

Holtet var opprinnelig husmannsplass under Østensjø. Den ble revet i 1972 for å gi plass til Tveteråsen skole – men Tveteråsen skole ble aldri bygd. Holtet var et stort bruk til å være husmannsplass, og Martin Hansen, som drev her fra omkring 1900, forpaktet noe jord i tillegg til de 40 mål som tilhørte Holtet. I 1927 fikk han og familien kjøpe plassen av bonden på Østensjø. Martin og hans kone Pauline fikk 13 barn, og alle vokste opp.

I 1865 var det to familier som bodde her, to husmenn: Hans Kristoffersen  (36) fra Sverige, og Hans Petersen (44) fra Enebakk. Hans K er gift med Thorine, og de har to døtre, Mathilde og Amalie. Hans P er gift med Helene, og de har fire barn, Anton, Paulus, Karen og Martin.

I 1875 har det kommet nye folk på Holtet. Enken Marie Andersdatter bor her med sine to døtre, Emilie Katrine og Alma Marie, og i tillegg bor Marta Olsdatter fra Sverige her. Den andre familien består av Ole Arnesen, hans kone Gunda og deres barn Anton og Inga Marie.

I 1900 var det også to familier her: Ole Pedersen og Hans Dorthea, og deres barn Olaf, Dagny og Hans, og Martin Hansen som nevnt over.  I 1900 hadde de tre barn – og ti til skulle komme.

I 1910 er det de to samme husmannsfamiliene som bor der. Ole og Dortheas barn har flyttet hjemmefra, og Martin og Pauline har nå syv barn.

=&1=&

I 1865 bor Hans Pedersen på Svenskerud. Han er selveier. Hans kone heter Maren, og sammen har de seks barn – Peder, Carl, Hakon, Niels, Karine og Annette. De har en hest og tre kuer, og dyrker bygg, havre og poteter.

Svenskerud finnes på kart fra 1874 og 1883, men forsvinner så fra alle opptegnelser. Finnes ikke i folketelling 1875.

=&2=&

Første gang Østensjøbraaten dukker opp er i folketellingen av 1865. Da bor det fire personer her, 66-årige Hans Hellesen fra Bærum, hans kone Pauline Hansdatter (56) fra Asker, og deres datter Hanna Hansdatter (17) og sønnesønn Thorvald Nielsen (4). De dyrker litt bygg, havre og potet og har ei ku.

I 1875 har Hanna flyttet. Thorvald har blitt 14 og bor fremdeles hos besteforeldrene.

I 1900 bor Kristian og Dortea Berg her. De har tre barn, Karl, Otto og Dagny. I tillegg bor ei tjenestejente ved navn Margit Thronsen her – sannsynligvis var hun tjenestejente på Østensjø.

=&3=&

Sørli skal nå bli besøksgård, og fint er det 🙂  Sørli var husmannsplass under Bråten frem til 1870.

Hans Andersen, født på Bremsrud, giftet seg med budeia på Bråten, Anne Karen, og de flyttet til Sørli i 1912. Før de kom hit hadde de bodd på Østensjøbråten fra 1902-1912. Etter at de flyttet til Sørli ble Østensjøbraaten revet. Hans, som tok etternavnet Sørli, jobbet i skogen hele sitt liv – først for Heftye og siden for kommunen. Han døde i 1969, da var han 90 år gammel. Hans og Anne Karens sønn, Hans, bodde på Sørli til han døde i 2003.

Og ja – mange av episodene til serien «Kanutten» ble tatt opp her.

=&4=&

Raaved er det største mysteriet blant disse husmannsplassene. Vi finner det på kartet fra 1883. Ellers har vi lett og lett, men ikke funnet noenting. Ikke i folketellinger. Ikke i kirkebøker. Er det noen der ute som vet noe?

 

Alle historiske bilder er lånt fra Østensjø historielag. Tusen takk!
Info om plassene har vi funnet i Even Saugstads «Østmarka fra A til Å,» og i folketellingene på digitalarkivet.

Galleri

Frostmandag

På VÅR frostmandag lå en tynt lag med snø på bakken. Det knakte, du vet, den gode knakelyden som er like tilfredsstillende som lydene fra brennende peisved, under føttene våre da vi gikk.

Slipp alt du har i hendene en frostmandag i november, sa vår mormor alltid.

Legg ned jobben, vaskebøtta, leksene, smulene fra frokosten. Skyv dem bakerst, innerst, i minnet. Putt dem helst i en støvete og nedarvet boks fra 70-tallet, en du har glemt at du hadde og du neppe kommer til å ta frem igjen med det første – for de fargene, jenter, de fargene håper jeg ingen, ingen noensinne, vil ha på veggene og på kjøkkenet og på toalettene sine igjen.

Oppgavene går ingen steder. Med andre ord tåler de godt å vente. Stikk ut og la vinterens gleder få bolig i ditt sinn. Sa mormor.

Galleri

Nøklevannsbekkene

Ulsrudvannsbekken: OK. Dette er egentlig juks, for Ulsrudvannsbekken renner ikke ned til Nøklevannet. Men den er den første bekken jeg kommer til, og mange ganger har jeg lekt olebrummfinnepåleken akkurat her med døtrene Pihl da de var yngre. Ellers er jeg så gammel at jeg lekte ved bekken før Beverlia ble bygget ut. Da Sarabråtveien gikk ned fra Ulsrud gård og det var om å gjøre å klare å sykle helt opp til Ulsrudvannet uten å gå av sykkelen. Det er lett nok i dag, med 21 gir forover, men den gangen hadde jeg bare ett. De andre 20 kunne jeg ikke engang drømme om, for det var ikke mer enn tre gir å spare til. Den gangen rant bekken ned Beverlia der den forente seg med bekken fra Skøyenputten og rant bortover sletta i retning Bøler, og langt der borte et sted forente den seg med bekken fra Bølerkulpen før trioen trillet ned til Østensjøvannet. Vel, det gjør de for alt jeg vet fortsatt, men nå ligger de i tilfelle i rør. Jeg husker godt da de bygget veien og la ned rørene. En gutt i klassen min ville ha oss til å tro at han hadde krabbet hele veien bort til Bøler i rørene og kommet opp i toalettet hos en dame i tolvte etasje. Jeg tror ikke han klarte å overbevise noen andre enn seg selv.

Tekst og foto: Roger Pihl.

Hvor mange ganger har jeg gått rundt Nøklevann? Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er omtrent én gang i uka i femti år. Det blir i tilfelle 2600 ganger. 21 580 kilometer. Vel, det skal sies at jeg noen ganger har syklet. Og én gang gått på skøyter, da isen lå tjukk på veien. Nesten hver gang har jeg tenkt at jeg burde fotografere disse bekkene som renner ned til vannet, for de er jo så fine!

Alle som har gått rundt vannet én gang, har i hvert fall stoppet opp ved Sarabråtfossen for å sjekke vannføringen. Men selv om dette er dronningen av bekkene, byr turen rundt på en masse andre bekker. Dette er en hyllest til dem, uten at jeg på noen måte vil utpeke noen framfor andre. Hver bekk har sin egenart.

Jeg begynner nesten alltid turen på Haraløkka og går vannet medsols. Da kommer gjærbaksten på Rustadsaga på et tidspunkt der jeg har fortjent den. Og jeg har fortsatt et stykke tilbake til bilen for å synke maten. Mange sier turen rundt Nøklevann er Østmarkas A4-løype. Mulig det, men jeg det er ikke mange andre løyper som kan by på så mye mer enn denne.

Galleri

Til Sarabråten i fakkelskinn

Vi hørte latter og blide stemmer nedi bakken. Og der sto ikke mindre enn 11 lag og foreninger – i skjønn forening, for å si det slik. Det var Østensjø historielag, Norsk Folkehjelp, Oppsal Orientering/Ola Dilt, Bølerspeiderne, Bymiljøetaten, Østmarkas Venner, Sarabråtens venner, Nøklevann Ro- og padleklubb, Skiforeningen, Turistforeningen Oslo og Omegn og Frie Fuglers Forlag.

Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.

I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje.

Galleri

Ei sag, ei mølle og en husmannsplass

Solbergjordet. Solberg var husmannsplass under Ellingsrud gård.

I dag har vi følgende turtips: Fra Ellingsrud, til Nuggerud, til Bjørndalen (vi traff ikke Ole Einar), langs den blåmerka stien på østsiden av Fri-Elvåga, over demningen til Mariholtet, langs den blåmerka stien til Gullsmeden, til Rustadsaga. Vi brukte t-bane og buss som transportmidler.

VI traff flere dyr enn folk på stiene – vi hadde ikke gått langt før vi så et rådyr, som overhodet ikke ville bli tatt bilde av. Litt senere så vi en majestetisk hegre, like før demningen traff vi en liten mus som skulle ut å gå, og omtrent ved Bestemorhølet traff i en hoggorm som solte seg midt på stien.

Vi hadde på oss en herlig blanding av solkrem og mygga – og blandet med svette, hvem trenger vel parfyme?

Informasjonen om stedene vi har besøkt har vi funnet i Even Saugstads «Østmarka fra A til Å» og «Sarabråten – godset i skogen,» på digitalarkivet og på universitetet i Oslo sin side norgeshistorie.no.