Galleri

Et ønske fra vinterskogen

En sjelden hodelyktselfie – med salige impulstursmil.

Lørdag kveld. Skogen var full av spor etter mennesker og dyr, men nå var det stille. Snøen dempet både trinnene og stemmene våre, og lyset fra hodelyktene forvandlet snøfnuggene i lufta til stjerner. Det var bare en time siden vi hadde bestemt oss for at vi måtte ut. 

Alle impulsturer har en oppskrift, selv om en ikke skulle tro det. Oppskriften er enkel, blant de enkleste som finnes. Og kanskje også blant de vanskeligste, for det er litt som å beskrive en følelse. Alle ord blir for små, for kronglete, eller beskriver ikke det du forsøker å si.  Les mer...

Galleri

Kjær skog har mange navn

Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass. 

I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet. 

Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten. 

Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det. 

Galleri

Eventyret om julitreet

Skogen var så tørr, så tørr.

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.» 

Det finnes alltid håp. 

Håpet lå i stien som gikk forbi det lille furutreet, og i menneskene som suste forbi som skygger over skogbunnen. Trærnes tidsregning er ikke som vår, den er som stiens, som mosens og steinens – de forhaster seg ikke. Trærnes kommunikasjon er heller ikke som vår, de er knyttet sammen i et nettverk i bakken, et sammensurium av røtter og sopptråder som kan fortelle historier, trøste når noen er syke, advare mot fare, klemme rundt hverandre. 

Det lille furutreet vil alltid huske den dagen håpet ble tent, dengang det forsto at dets skjebne var en annen enn søsknenes. Et menneske stoppet og SÅ på det. Blikket var grønt som sensommeren, og øyeblikket varte bare et hjerteslag. Men så kom mennesket tilbake da snøen hadde begynt å falle, og satte en stjerne i toppen av treet. En annen kom med en engel, en tredje med et hjerte. Neste vinter kom noen med pepperkaker, noen med kongler av sølv og glitter, de stoppet og drakk kakao og spiste matpakke og… det lille furutreet var lykkelig. Og slik gikk årene. En vårstorm skylte nesten treet bort, men da kom menneskene og støttet det opp med steiner. Det lille furutreet hadde blitt et symbol på håpet. Et bilde på at alt er mulig. 

Så kom den kalde, lange vinteren, lengre enn noen kunne huske. Snøen holdt treets røtter varme, og menneskene holdt om hjertet dets med latter og hjemmelagde dekorasjoner. Etterpå fulgte en kort og eksplosiv vår, med regn og intense farger. Men så brant solen bort skyene, fordampet myrene, snurpet sammen blåbærene så de liknet rosiner,  og gjorde løvtrærnes blader brune. Alle var tørste. Ingen fikk vann. Det lille furutreet så bort på sine søsken, deres barnåler hadde begynt å falle av. De led. Røttene skrumpet inn og tørket ut. Noen ganger kunne de lukte brent skog, og føle de stille ropene om hjelp – men de kunne ingenting gjøre. De kjente igjen den skumle historien de hadde blitt fortalt som barn og ikke trodd på – først kommer den lange vinteren, etterfulgt den varme  og tørre sommeren, så brann, og så… død. 

I utkanten av skogen sto et tårn. Fra tårnet kunne du se byen hvor menneskene bor, men du kunne også se skogen. I dette tårnet bodde det en helt vanlig gutt. Han var glad i sykling og biler og t-baner, men aller mest var han glad i skogen. Han kunne kjenne på seg at trærne og buskene, mosen, fuglene, dyrene, insektene, ja alle, var tørste og hadde det vondt. En kveld fikk han ikke sove. Han tenkte på at han snart skulle begynne på skolen, og  han gruet seg nok litt. Plutselig banket noen på tårnvinduet hans. Det var en liten spurv. 

«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme.
Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven.
«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han. 

Ikke glem, kjære leser, at barn har en helt spesiell kommunikasjon med naturen. Det falt gutten naturlig å snakke med en spurv, like naturlig som å snakke med et annet menneske. 

Gutten lå våken hele natten. Han forsto at han ikke kunne vanne en hel skog alene. Men kanskje han kunne gi håp til resten av skogen? Ved frokostbordet neste dag sa han til mammaen sin: «Mamma, vi må vanne juletreet! Hvis ikke dør det!»
«Det har du jammen rett i!» sa mammaen hans, og tenkte på all den gleden juletreet hadde gitt henne gjennom mange år. Sporenstreks fylte hun mange flasker med vann, så mange hun kunne bære, og så dro de avgårde. 

Barnålene knaste under føttene deres der de gikk. Myrullen, som vanligvis står så rank, var redusert til ull. Solen stekte skuldre og nesetipp. De måtte ta mange pauser, men skogen ga dem skygge og styrke til å gå videre. 

For dette visste gutten: Han kunne ikke redde hele skogen, men han kunne vanne håpet og gi det grobunn. Og de han ikke visste, var at juletreet, det lille furutreet, holdt hele skogen sammen der det sto i bergsprekken. Det var knutepunktet. Og når det kjente at kjølig vann ble helt over røttene, når det så det kjærlige blikket til den lille gutten, hvinte det av fryd og sendte det videre til alle rundt seg, som igjen sendte det videre, og videre, og videre. 

«Nå heter du Julitreet,» sa gutten og strøk det over barken. «For du er viktig sommer som vinter. I morgen kommer noen andre for å vanne deg, jeg skal spørre dem som går på stien.» 

Og det skjedde.
Det finnes alltid håp. 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. 

Galleri

Hjemover

Et ganske sjeldent pinnedyr.

Det første skrittet du tar
innover i skogen
er det første skrittet hjemover.

Men først skal du puste inn våren.
Balansere over standhaftige issvuller.
Du skal kjenne blåbærlyngen, bristeferdig av lys,
stryke seg langs leggene dine.
Du skal ta på bekkens klukking,  og bli isnende våt på fingertuppene.
Høre suset av kjappe vingeslag, kvitringen fra raske fuglehjerter, hviskingen fra en ormetunge.

Når granen rusker deg i håret til farvel skal du forstå
at du har vært hjemme hele tiden.

Galleri

Brodding i vitenskapens navn: Det va’kke glatt i det hele tatt! 

Her hadde vi et håp om is – ikke ante vi at dette var det mest isete det skulle bli i dag.

I håp om at vårsola hadde tatt godt tak og gjort godt opptråkka stier såpeglatte, inviterte vi våre følgere til broddetur. Det er første gang vi har invitert markatravere på den måten, det var kort varsel og det er påskeferie, så forhåpningene var ikke veldig høye om at noen skulle komme. Men det gjorde det! Erik kom, og søstrene Magnhild og Anne-Marie kom. Tøffe folk!

Vi hadde store planer om teste brodder i vitenskapens navn. Ivrige sammenliknet vi broddene våre ved begynnelsen av turen. Vi på våre trofaste Yaktrax Pro, Erik på fjellstøe Snowline Chainsen Pro med pigger i høykarbonstål, Magnhild på Nordic Grip Running, og Anne-Marie på dagens store mysterium – de var navnløse! Katja undersøkte dem nøye, men det eneste som sto på dem var «Made in Taiwan.»

Vi lo litt og tenkte «hva vet de vel om brodder i Taiwan,» men i etterpåklokskapens lys ser vi bedre: Taiwan er en øy, en stor øy, 394km lang og 144km på det bredeste, og to tredjedeler av den er fjellområder. Det høyeste punktet er Yushan, 3952 meter over havet, verdens fjerde høyeste fjell på ei øy. Galdhøpiggen med sine 2469 m.o.h. kan gå å legge seg.

Mika (5) ledet an oppover bakkene – uten brodder, men med, som han poengterte, fint mønster.

Galleri

«Himmelrik!» sa Mika

Vi hilste på den største rotvelten vi vet om. Vi har døpt ham Vetle Rotmo.

I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:

Galleri

Kaja på brua

Kan du tenke deg en vakrere vinter?

Søndag kveld var naturen stille. Ikke et vindpust. Ingen heseblesende skiløpere som la igjen en eim av svette og AXE. Ingen jubelskrik fra unger, ingen snøballer som fløy i lufta. Ingen hunder som tok tunnel mellom bena våre. Bare oss, og vi gikk stille på vakre opptråkkede stier for ikke å vekke trærne og dyrene som sov.

Vi la veien om Kajabru, og mens vi gikk spant vi denne historien om hvem Kaja var og hvorfor stedet kalles Kajabru:

Det var krigstid, og det var knapt om alt. Tyskerne med sitt skarpe tonefall og sine bestemte miner kunne sees støtt og stadig på vei til Østmarksetra. Kaja fikk vondt i magen når hun så dem, og om natten drømte hun at de banket på til familiens lille hus i skogkanten og tok brødrene hennes, for hun visste at de drev med ting om natten som hun ikke skulle vite om.

Hun var tryggest i skogen, trygg der hun kjente hvert eneste tre og hadde gått hver eneste sti. Skogen var hennes forråd, hun kom hjem med urter og bær og sopp og alt skogen kunne gi. En dag hadde hun kommet hjem med sot på føttene, det var sommer, hun gikk barbeint, for hvem hadde vel råd til sko. Da hadde faren hennes fått en rynke i panna, og bedt henne ta ham med til stedet hvor hun hadde tråkket i soten. Og det bar over Bukkeberget og til den myke glenna ved bekken. Hun sa ikke at dette var hennes favorittsted, hennes hvilested, for her vokste hvitveisen tykt som et teppe om våren, her fant hun blåbær og tyttebær og rognebær. Hun sa ingenting til faren, hun bare så på at han rotet rundt i bakken med en kjepp og mumlet for seg selv. Han gikk bort til bekken og så tankefullt på det sprudlende vannet.

«Løp og hent brødrene dine, Kaja,» sa han. «Vi skal nok få det til.»

Da Kaja og de to storebrødrene kom, hadde faren allerede begynt hogsten. Nye, ferske, ranke trær hadde han hogd, og det skar Kaja i hjertet. Men hun sa fremdeles ingenting, bare satte i gang da faren ba henne om å jevne ut bakken. En raus tømmerstokk ble midtpunktet. En annen stokk ble lagt langs bakken.

«Vi bygger ei kullmile,» sa faren. Kaja kunne høre på stemmen hans at han var fornøyd. «Det har vært ei kullmile her før, for lenge sia. Dem trenger kull i byen og alle steder nå, hvis vi kan selge trekull kan vi spe på inntekta litt, og varme vårt eget hus også. Så Kaja, dette blir din jobb. Du liker deg jo her ute uansett.»

Kaja ble en mester i å dekke veden med granbar, og så spa en fot med jord over det hele. Hun var sterk, og det var ikke noe problem å trekke ut den vannrette tømmerstokken og tenne på mila med en fakkel hun hadde laget av never. Brødrene hennes hadde bygget ei lita hytte ikke langt fra kullmila, og her hvilte hun når hun kunne. Bålet i mila måtte brenne jevnt og langsomt, og hun måtte stake hull i jorda hvis ilden trengte mer luft, eller tette igjen hvis det brant for mye. Hun likte ensomheten i skogen. Hun likte å se elgen lunte forbi. Hun likte reven og ekornene, hun likte blomstene og bærene. Men hun likte ikke denne jobben. Hun forsto at den var viktig for familien og for landet, og hun var stolt over å kunne hjelpe, men hun likte ikke å høre brødrenes økser mot sart ved. Hun likte ikke at hennes yndlingsplass fikk færre og færre trær. Og en dag gikk hun igjennom mila.

Det var bare et øyeblikks uoppmerksomhet. Hun visste at det kunne skje, men hun hadde ikke trodd det skulle skje henne, hun var jo så lett til beins. Det var ikke første gang hun måtte gå oppå mila for å regulere den. Kaja satt bom fast.

«Nå dør jeg,» tenkte hun. «Fillern at jeg skal dø i ei forbasket kullmile.» Men før hun rakk å tenke noe mer, kjente hun at noen røsket i henne, dro henne bort og kastet henne i bekken. Hun fikk vann i nesa og kunne ikke puste. Hun vred seg for å unnslippe to sterke armer. Brått fikk hun hodet over vann.

«Pust,» hørte hun en stemme si før hun ble dyttet under igjen, og det smalt.

Kajas høyre ben hadde nesten ikke hud igjen under kneet. Men hun levde. Gjennom tårer og vanndråper så hun en mann kledd i grønt. Håret var kort og lyst som morgenen.
«Bli sittende i bekken,» sa han. «Jeg henter hjelp. Jeg kommer tilbake.»

Det var faren og brødrene som kom. De var allerede på vei, de hadde hørt smellet. De bar Kaja ut av skogen og inn på sykehuset. Hun kom haltende ut i skogen igjen neste vår, det var blitt 1943, og hun gjenopptok arbeidet med kullmila. Den skulle ikke ta knekken på henne. Dessuten hadde han sagt at han skulle komme tilbake, han med de grønne klærne og det lyse håret. Hun lengtet etter å se ansiktet hans, etter å takke ham. Hun dagdrømte mange ganger om hvordan det skulle være da han kom for å se til henne, om hva hun skulle si og hvordan hun skulle oppføre seg. Men da han faktisk kom, da han sto der i skogkanten under favorittgrana hennes som hun hadde nedlagt veto mot å felle, da bare gråt hun. Tårene rant og hun fikk ikke ut et ord, verken hei eller takk eller noenting. Han tok henne i armene sine og hvisket at det var godt å se henne. Hun tørket tårene og så ham klart. Han hadde binders på brystlomma.

«Vi står sammen,» sa hun.
«Det gjør vi,» smilte han. «Kan du ta vare på noe for meg? Det kommer en annen for å hente det i kveld.»

Slik ble Kajas kullmile et hvilested, en mellomstasjon for beskjeder. Hun hentet nål og tråd hjemmefra og lappet sokker og bukser med hull på knærne. Hun hadde alltid en brødbit ekstra, kanskje litt ost, alltid litt bær og sopp de fikk med seg om høsten. Og han, han så hun også i ny og ne, og en høstkveld spurte hun hva han het. «Du kan kalle meg Jørgen,» sa han.

Noen ganger fikk hun en lapp fra Jørgen fra en av de andre budbringerne. Hun leste den, memorerte den, og kastet den på bålet. Når kvelden senket seg hvisket hun hans ord ut i nattemørket.

1944 kom og det lakket mot høst da Kaja bråvåknet en natt. Noe brast i henne. En uendelig sorg. Kroppen ble tung og hun kunne nesten ikke røre seg, ikke puste. Hun kunne ikke forklare det med en gang, men så forsto hun. Jørgen. Jørgen hadde blitt tatt. Jørgen var død. Hun samlet alle sine krefter og vaklet ut av den lille hytta. Hun gikk til bekken der hun hadde hørt stemmen hans første gang. Og der sto hun ennå da femti tyske soldater kom igjennom skogen. De marsjerte på rekke og tittet opp i trær og under steiner. Razzia. Kaja hadde heldigvis ingen beskjeder i hytta si nå, bare noen klær og litt ekstra brød.

«Hvorfor står du her?» sa en skarp stemme.
«Jeg… jeg kommer ikke over bekken,» sa Kaja. «Vannføringen er så høy.»

Noen ordre på tysk smalt mellom trærne. Fem tyske soldater brøt rekken. De hentet øksen og på en halvtime hadde de bygget en liten bru.
«Nå kommer du over både i vårløsning og høstflom. Fortsatt god dag, frøken,» sa tyskeren med den skarpe stemmen.

Det sies at Kajas mørke hår ble hvitt den natten. Det sies også at Kajas spor fremdeles kan bli sett når det er snø. Og er du heldig ser du henne der, på brua, med det hvite håret i fortvilte floker og tårer nedover kinnene.

Stor-razziaen i Østmarka foretok tyskerne i september 1944. Soldatene startet på Ski jernbanestasjon og gikk inn i Sørmarka og Østmarka og endte på Oppsal. En annen gruppe trålte Østmarka fra Losby til Fjell. To Milorgkarer ble skutt og drept da de ble overrumplet i ei hytte ved Bjønnebete. Vi later som at en av disse var Jørgen.

Kullmilebrenning skjedde mange steder i Oslomarka fra 1600-tallet og fremover. Kullmilebrenning var farlig. Kulloseksplosjoner kunne oppstå hvis det kom for mye oksygen inn i mila. Kullosforgiftning var heller ikke ukjent. Og hadde man ikke kontroll på mila, kunne det hele ende opp i et eneste stort bål, og antenne skogen rundt. Det ble tatt opp igjen under krigen, da behovet for trekull til blant annet bildrift og industri ble stort, og innførselen hadde stoppet. Det finnes ikke bevis for at kullmila ved Kajabru var aktiv på denne tiden.

Galleri

Østmarkas største istapper?

På stier kun få hadde gått, gikk vi, og møtte ingen. Til venstre bak trærne er tyskernes anlegg i fjellet under Østmarksetra.

Det kalde, klare været lokket oss ut. I dag hadde vi ikke som mål å suse ned bakker med en svisjende lyd og planker på bena, nei, vi skulle finne vinterens største under (i følge Mika, 5 år): Istapper. Vi skulle være istappjegere, og hadde som mål å finne små, mellomstore og mange istapper – og kanskje noen skikkelig STORE.

For å gjøre det, gikk vi naturstien fra Folkehjelpshytta ved Ulsruvann medsols. Medsols er egentlig baklengs, men vi liker den best sånn. Vi hadde med oss varm saft på termos, brødskiver med brunost og en liten sjokoladebit fra farmor Lilli Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre. Istappjegere vet å kose seg.

Hvor er de største istappene du vet om i Østmarka? Del det med oss i kommentarfeltet!

 

Galleri

Reisen til juletreet

Tåka ble farget oransje av lyset fra byen. Og utsikten vår var ikke til å kjenne igjen.

Natta var mørk og tåka lå tykk i skogen. Lyset fra hodelyktene våre hang liksom fast i det grå, det ble liggende igjen og skimre som kråkesølv etter at vi hadde gått forbi. Gradestokken hadde holdt seg stødig under null de siste dagene, og pusten vår, som vi hadde blitt vant til å se som en varm geysir av luft fra munnen, ble spist opp av tåka og gjorde den tykkere. Det var bare fem dager til jul. Vi skulle finne juletreet og henge kuler på – en hver. Og hvis vi var ekstra heldige, skulle vi spille på Solveigs istapper.

Skogen er full av overtro, særlig rundt juletider. Og det er ikke så rart, for i mørket viskes skillet mellom verdener ut. Alle katter er grå. Alle skygger levende. Det gikk kaldt nedover ryggen på oss der vi gikk, og vi vurderte å synge en julesang tostemt for å bringe noe kjent og kjært inn i natten.

«Men skogen er også full av liv – de eviggrønne trærne, einer, gran og furu, symboliserer livskraft og håp. Ikke minst, når de blir tatt inn i hus, beskytter de mot daudinger og onde makter. Vikingene trodde at vettene bodde i greinene, og tok greinene i hus så vettene ikke skulle fryse.»

Vi snudde oss mot stemmen. Det var skogvokteren selv. Du har kanskje truffet ham noen ganger, han er en av dem som går uten en lyd, uten å sette spor etter seg. Han har en svart, hengiven hund med øyne som lyser gult i mørket. Og når du blunker er han borte.

Vi funderte på hvor viktige trær er. For oss er de symbol på liv, på ro, på luft og på pust, de holder skogen sammen, rot mot rot. De er klatrestativer og dumphusker, de er død og de er gjenfødelse. Vi har våre favorittrær som vi sjekker med jevne mellomrom – navn har de også. Men juletreet, som vi nærmet oss sakte men sikkert, det er bare juletreet. Og det deler vi med mange. Det er en fryd i det. Nye kuler kommer til. Gamle faller av.

Trærne hadde en annen betydning før i tida – de hadde magiske egenskaper. I jula skulle furu og bjerk brennes, men til sammen skulle du ha sju typer ved. Furua symboliserte overflod og vekst, og bjørka gode idéer til nye prosjekter, i tillegg til beskyttelse mot negative tanker og følelser. Mot onde makter beskyttet hegg, rogn, einer, geitved og tystbast. Ask ga mot og trygghet, eik visdom, styrke og helbredelse. Pi(h)l styrket kreativiteten, intuisjonen og klarsyntheten, osp ga universell medfølelse og forståelse, misteltein ga visjoner og tilbakeblikk på tidligere liv. Når de syv tresortene brant i stua, ville trærnes energi komme ut og gi av sin kraft til alle som var tilstede – men bare hvis veden hadde blitt sanket i nymåne, og helst før bladene hadde falt.

 

Vi sanket ingen ved i dag. Men vi hang, ærbødig, en rød kule og en sølvkongle på juletreet. Så fulgte vi stien til Solveigs istapper. Solveig er Hellerudhuldra sjøl – vi traff henne en gang vandrende over isen på Solbergvann. Hun har et bredt smil, er lett å snakke med og er rapp på foten. Halen har hun gjemt godt. Katjas sønn Mika husker istappene hennes fra i fjor vinter – «Solveig pusser dem hver dag,» sa han. «De må få vokse i fred.»

Med Solveigs pusseklut i minne spilte vi melodien som varsler julefred for både underjordiske og oss travle mennesker. Toner skjøre og klare som iskrystaller klang mellom trestammene.

Mitt hjerte alltid vanker.

God jul.

Galleri

Det ventede, det forventede og det uventede

Årets første istappbilde, tatt i frydefull glede med forventninger oppfylt.

Desember har kommet til skogen. Det var ventet. Temperaturen har krøpet under null og et tynt snølag dekker bakken og har lagt seg som et lett teppe over kalde kvister. Noen har allerede prøvd skøyteisen. Vi har prøvd broddene. Du kan vel si at det også var ventet.

Skullerudåsen på lørdag: En forventing om overskyet vær på samtlige vær-apper, TV-kanaler og i aviser. Mange holdt seg nok hjemme, for det var kaldt, og det var stille, så stille. Iblant dukket en lav sol frem, brøt seg igjennom skylaget med et krafttak for å skinne på skogen akkurat der, akkurat da.

Er det ikke rart at de uventede, små tingene får deg til å smile? Som de bleklyse strålene som varmet nesetippen. Som den store leonbergeren Eskil og hans hyggelige eier. Som den navnløse Grand danois’en på Karismyr, grå i skjegget, som lente seg inntil for å få varme og kos og hadde ømhet i blikket, en forståelse av å ha møtt et dyrekjært menneske. Som samtalene med folk du har møtt før, men ikke kjenner ordentlig, men nå, nå ser du latteren i blikket og du hører engasjementet i stemmen. En regnskur av underkjølt regn som kilte deg i nakken og ga deg krøller i håret, for lua, den hadde du jo glemt hjemme.

Du kan ikke grue deg til det uventede, for du vet jo ikke at det kommer. Men du kan finne glede i det, og du kan ta fram øyeblikkene når du akkurat har mistet bussen en regnværsdag.

Å vente, derimot, er en kunst. Særlig hvis du ikke vet akkurat hva du venter på. Du kan lese deg til å se på internett at vinteren er kald og snøen er hvit, men skarpheten i luften, istapper på frostgrått fjell, snøfnugg i vippene, og snøballvondt på låret må leves. Du kan vite at du skal få en lillesøster men ingenting kan forberede deg på den lille klumpen som ligger i krybba og ser på deg med blå øyne som sier at hun nok har kjent deg før du kjente henne.

Og så er det forventningen, da. Den vanskeligste av dem alle. For den kan være både god og vond, og magen kan være fylt med både sommerfugler og spisse istapper og tannhjul fra en motor som ikke vil virke før forventningen er oppfylt. Først da faller ting på plass, en varme kan spre seg, en lettelse, eller det helt motsatte, et synkende hjerte, en knugende hånd om lungene slik at pusten blir grunn og hivende.

Skogen gir oss ro og styrke til å takle venting og forventning, og den gir oss alltid det uventede.

God adventstid, kjære lesere. Nyt åpne myrer, istapper, frostmagi og lav sol. Det er godt for sjela og ventenervene.