Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg. Les mer...

Galleri

Lutdalens første vers

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning.  Les mer...

Galleri

TØRKE

Øverste del av Ljanselva, fra Lutvann til Nøklevann, er ugjenkjennelig.

Vi hadde gått et godt stykke inn i skogen.
Det knaste under føttene våre da vi gikk.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen.
Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv.
Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.

Det er sånn tørke høres ut. 

Blåbærene er tørket inn.
Tyttebær finnes ikke.
Rognebærene er innskrumpede og brune.
Bladene på mange løvtrær er allerede gule og har falt.
Det er nesten ingen markblomster.
Det som vokser, er av svært beskjeden størrelse.
Selv brennesla henger med hodet.  Les mer...

Galleri

Signekallen på Lutvangen

Det er 1. mai, og med flagg i sekken dro vi avgårde for å utforske et annerledes, nå (i stor grad) utdødd yrke: Signekall. 

På sett og vis drev han med velsignelser, han Ola. For husfolk i Østmarka var han det nærmeste de kom en doktor og dyrlege. 

Olof Ohlsson, het han, han ble født i 1811 (selv om det i kirkeboka står 1808) og var fra Värmland i Sverige. Han flyttet til Norge i 1845 etter å ha fått en dom for tyveri. I Kristiania møtte han Lovise Charlotte Guldbrandsdatter fra Ryen. Sammen flyttet de ut i Østmarka, bort fra byens trange leiligheter og fabrikkenes evige støy. I Østmarka var lufta frisk, selv om livet nok var hardt. Først bodde de flere år på Dølerud. Så på Dalbak. Til slutt bodde de på Lutvangen, dagens turmål. Syv barn fikk de, og fire av dem bodde sammen med dem på Lutvangen. I tillegg bodde Olas bror Lars på Hullet ved Rustadsaga, og han hadde også en halvbror, Brede, som var eneboer i Haukåsen.  Les mer...

Galleri

Til Sarabråten i fakkelskinn

Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.

I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje. Les mer...