Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.  Les mer...

Galleri

«Himmelrik!» sa Mika

Vi hilste på den største rotvelten vi vet om. Vi har døpt ham Vetle Rotmo.

I dag var det en av de skikkelig gode dagene, en av dem som gir lys i øynene og en kriblende følelse i magen når du tenker på den.
Vi soset rundt med hjertet først og ved i sekken.
Dette er det vi opplevde. Bli med oss, da vel:

Galleri

Østmarkas største istapper?

På stier kun få hadde gått, gikk vi, og møtte ingen. Til venstre bak trærne er tyskernes anlegg i fjellet under Østmarksetra.

Det kalde, klare været lokket oss ut. I dag hadde vi ikke som mål å suse ned bakker med en svisjende lyd og planker på bena, nei, vi skulle finne vinterens største under (i følge Mika, 5 år): Istapper. Vi skulle være istappjegere, og hadde som mål å finne små, mellomstore og mange istapper – og kanskje noen skikkelig STORE.

For å gjøre det, gikk vi naturstien fra Folkehjelpshytta ved Ulsruvann medsols. Medsols er egentlig baklengs, men vi liker den best sånn. Vi hadde med oss varm saft på termos, brødskiver med brunost og en liten sjokoladebit fra farmor Lilli Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre. Istappjegere vet å kose seg.

Hvor er de største istappene du vet om i Østmarka? Del det med oss i kommentarfeltet!

 

Galleri

Nøklevannsbekkene

Ulsrudvannsbekken: OK. Dette er egentlig juks, for Ulsrudvannsbekken renner ikke ned til Nøklevannet. Men den er den første bekken jeg kommer til, og mange ganger har jeg lekt olebrummfinnepåleken akkurat her med døtrene Pihl da de var yngre. Ellers er jeg så gammel at jeg lekte ved bekken før Beverlia ble bygget ut. Da Sarabråtveien gikk ned fra Ulsrud gård og det var om å gjøre å klare å sykle helt opp til Ulsrudvannet uten å gå av sykkelen. Det er lett nok i dag, med 21 gir forover, men den gangen hadde jeg bare ett. De andre 20 kunne jeg ikke engang drømme om, for det var ikke mer enn tre gir å spare til. Den gangen rant bekken ned Beverlia der den forente seg med bekken fra Skøyenputten og rant bortover sletta i retning Bøler, og langt der borte et sted forente den seg med bekken fra Bølerkulpen før trioen trillet ned til Østensjøvannet. Vel, det gjør de for alt jeg vet fortsatt, men nå ligger de i tilfelle i rør. Jeg husker godt da de bygget veien og la ned rørene. En gutt i klassen min ville ha oss til å tro at han hadde krabbet hele veien bort til Bøler i rørene og kommet opp i toalettet hos en dame i tolvte etasje. Jeg tror ikke han klarte å overbevise noen andre enn seg selv.

Tekst og foto: Roger Pihl.

Hvor mange ganger har jeg gått rundt Nøklevann? Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er omtrent én gang i uka i femti år. Det blir i tilfelle 2600 ganger. 21 580 kilometer. Vel, det skal sies at jeg noen ganger har syklet. Og én gang gått på skøyter, da isen lå tjukk på veien. Nesten hver gang har jeg tenkt at jeg burde fotografere disse bekkene som renner ned til vannet, for de er jo så fine!

Alle som har gått rundt vannet én gang, har i hvert fall stoppet opp ved Sarabråtfossen for å sjekke vannføringen. Men selv om dette er dronningen av bekkene, byr turen rundt på en masse andre bekker. Dette er en hyllest til dem, uten at jeg på noen måte vil utpeke noen framfor andre. Hver bekk har sin egenart.

Jeg begynner nesten alltid turen på Haraløkka og går vannet medsols. Da kommer gjærbaksten på Rustadsaga på et tidspunkt der jeg har fortjent den. Og jeg har fortsatt et stykke tilbake til bilen for å synke maten. Mange sier turen rundt Nøklevann er Østmarkas A4-løype. Mulig det, men jeg det er ikke mange andre løyper som kan by på så mye mer enn denne.

Galleri

Til Sarabråten i fakkelskinn

Vi hørte latter og blide stemmer nedi bakken. Og der sto ikke mindre enn 11 lag og foreninger – i skjønn forening, for å si det slik. Det var Østensjø historielag, Norsk Folkehjelp, Oppsal Orientering/Ola Dilt, Bølerspeiderne, Bymiljøetaten, Østmarkas Venner, Sarabråtens venner, Nøklevann Ro- og padleklubb, Skiforeningen, Turistforeningen Oslo og Omegn og Frie Fuglers Forlag.

Noen steder er magiske på grunn av stillheten, duften eller lydene. Noen er magiske på grunn av landskapet eller historien. Noen steder er bare dine. Men andre steder må du finne deg i å dele – og det kan være like magisk. I går delte vi veien fra Ulsrudvann til Sarabråten med i hvert fall 500 andre.

I den blå timen kom vi gående mot Ulsrudvann. Skinnene fakler ledet oss – yngste søster Pihl mente, og mener vel fremdeles, at de luktet vanilje.