Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent.