Galleri

Kjærlighetsbrev til Skullerudåsen

I varmen inne på Rustadsaga, med dugg på vinduene, satt vi og spiste skolebolle, tittet på kartet og spurte oss selv: Hvorfor går vi denne turen over Skullerudåsen så ofte? Hvorfor i alle dager trives vi så godt her? Hva er det som drar i oss som usynlige tråder? Hvem tar oss i armen, pirker oss på skulderen og hvisker «kom?»

Vi trodde svaret skulle bli enkelt. Der tok vi grundig feil.  Les mer...

Galleri

Det ventede, det forventede og det uventede

Årets første istappbilde, tatt i frydefull glede med forventninger oppfylt.

Desember har kommet til skogen. Det var ventet. Temperaturen har krøpet under null og et tynt snølag dekker bakken og har lagt seg som et lett teppe over kalde kvister. Noen har allerede prøvd skøyteisen. Vi har prøvd broddene. Du kan vel si at det også var ventet.

Skullerudåsen på lørdag: En forventing om overskyet vær på samtlige vær-apper, TV-kanaler og i aviser. Mange holdt seg nok hjemme, for det var kaldt, og det var stille, så stille. Iblant dukket en lav sol frem, brøt seg igjennom skylaget med et krafttak for å skinne på skogen akkurat der, akkurat da.

Er det ikke rart at de uventede, små tingene får deg til å smile? Som de bleklyse strålene som varmet nesetippen. Som den store leonbergeren Eskil og hans hyggelige eier. Som den navnløse Grand danois’en på Karismyr, grå i skjegget, som lente seg inntil for å få varme og kos og hadde ømhet i blikket, en forståelse av å ha møtt et dyrekjært menneske. Som samtalene med folk du har møtt før, men ikke kjenner ordentlig, men nå, nå ser du latteren i blikket og du hører engasjementet i stemmen. En regnskur av underkjølt regn som kilte deg i nakken og ga deg krøller i håret, for lua, den hadde du jo glemt hjemme.

Du kan ikke grue deg til det uventede, for du vet jo ikke at det kommer. Men du kan finne glede i det, og du kan ta fram øyeblikkene når du akkurat har mistet bussen en regnværsdag.

Å vente, derimot, er en kunst. Særlig hvis du ikke vet akkurat hva du venter på. Du kan lese deg til å se på internett at vinteren er kald og snøen er hvit, men skarpheten i luften, istapper på frostgrått fjell, snøfnugg i vippene, og snøballvondt på låret må leves. Du kan vite at du skal få en lillesøster men ingenting kan forberede deg på den lille klumpen som ligger i krybba og ser på deg med blå øyne som sier at hun nok har kjent deg før du kjente henne.

Og så er det forventningen, da. Den vanskeligste av dem alle. For den kan være både god og vond, og magen kan være fylt med både sommerfugler og spisse istapper og tannhjul fra en motor som ikke vil virke før forventningen er oppfylt. Først da faller ting på plass, en varme kan spre seg, en lettelse, eller det helt motsatte, et synkende hjerte, en knugende hånd om lungene slik at pusten blir grunn og hivende.

Skogen gir oss ro og styrke til å takle venting og forventning, og den gir oss alltid det uventede.

God adventstid, kjære lesere. Nyt åpne myrer, istapper, frostmagi og lav sol. Det er godt for sjela og ventenervene.

Galleri

Langs flyktningeruta: Kodenavn Timian

Ruta er tydelig merket – men det lønner seg likevel å ha med kart og kompass.

Opprinnelig var Timian en rute for kurerpost, staket ut av milorgkarene Olav Thyvold og Terje Diesen. Den var ikke beregnet for flyktninger, terrenget var for kupert og veien for strabasiøs og vanskelig. Fra Skullerud til Sverige er det omtrent 120 kilometer. Særlig fra høsten 1943 og til frigjøringen ble ruta brukt, og omkring 300 mennesker ble loset til svenskegrensen. Turen tok kun to dager. Østmarka ble forsert den første dagen, Øyeren ble krysset i ly av nattemørket, og dag to fra Enebakkneset og til Sverige. Ingen ble tatt under transport langs ruta, men en gang kom det til skuddveksling ved grensen. Losene transporterte også post begge veier, i perioder hver 14. dag.

I går gikk vi et stykke langs ruta, fra Skullerud til Vangen. Vi gikk for å kjenne litt på følelsen av hvordan det måtte være å gå her, når ett skritt lenger fra Oslo var ett skritt nærmere Sverige og trygghet. Vi er selvfølgelig fullstendig klar over vårt privilegium: vi kan velge å vandre her fordi andre den gangen valgte å kjempe. Vi gikk også for å bli kjent med andre deler av Østmarkas historie – ruta går nemlig forbi blant annet Søndre Skytten, Curdriosteinen, Løkenseter og Gjevikseter.

Bli med på langtur!

Mye av informasjonen her har vi fått fra Even Saugstads “Østmarka fra A til Å,” som alltid er med i sekken. Ikke Even, altså. Boka.

Galleri

Fra fort til fort i Østfold

Litt av Høytorp forts historie.

Vi har hytta vår i Østfold, ikke langt fra Båstad. Det er et område som de aller fleste Oslofolk vet lite om, selv om det bare tar tre kvarter å kjøre fra Oslo. På to dager utforsket vi forsvarslinjen langs Glomma, som ble bygget fra 1899 og fremover. Vi var innom Høgtorp fort ved Mysen, Trøgstad fort hoppet vi over, for der har vi vært flere ganger før, og vi besøkte Høyås fort som ligger langs riksvei 22 ikke langt fra Fetsund. For bakgrunnsinformasjon besøkte vi Trøgstad bygdemuseum, Enebakkneset gravlund og Hunes, hvor flyktningeruta Timian fortsatte til Sverige etter at flyktningene hadde gått gjennom hele Østmarka og blitt rodd over Øyeren. La deg rive med – det er skikkelig spennende historie!