Det er rart med det. Når en er mye på tur sammen med noen, går det ikke lang tid før en har funnet en egen rytme og faste rutiner. Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk. Vi fire som vanligvis går sammen, vi kjenner hverandres minste luner, vi vet hva den enkelte synes er interessant og morsomt. Vi stopper for å ta bilde eller spise en brødskive uten at det er behov for å spørre. Vår nye turvenn, Martin, med sine stødige steg, lune humor og blikk for de små tingene, gled rett inn – med et bittelite unntak: Da vi, uten ord, forsøkte å bestemme rekkefølgen vi skulle gå over kloppene. Noen tjuvstarter ble det. Mika er nemlig først over alle klopper. Den delen av regnestykket var lett.
Stikkord: Fjelstad
Kjærlighetsbrev til Skullerudåsen
I varmen inne på Rustadsaga, med dugg på vinduene, satt vi og spiste skolebolle, tittet på kartet og spurte oss selv: Hvorfor går vi denne turen over Skullerudåsen så ofte? Hvorfor i alle dager trives vi så godt her? Hva er det som drar i oss som usynlige tråder? Hvem tar oss i armen, pirker oss på skulderen og hvisker «kom?»
Vi trodde svaret skulle bli enkelt. Der tok vi grundig feil.
Nyttårsaften på frierføtter
Det er det Herrens år 1871, på selveste nyttårsaften. Martin Jensen Fjelstad er blitt enogtyve, og han synes det er på tide nå. Han har planlagt det, i alle fall litt, hun vil kanskje ha blomster, tenker han brått, men det er jo midt på vinteren. Men han vet om et sted med vakre isroser. Kanskje han kan ta henne med dit.
Tidligere på dagen hadde han stått oppe på St. Hansåsen og tittet utover. Det snødde, så han kunne ikke se langt i det hele tatt. Han drømte seg tilbake til sommerfesten de hadde hatt der på selveste St. Hansaften året før. Det var da han hadde virkelig sett Karen for første gang. Karen fra Katisa. Hun hadde mørkt hår, stort smil, og når hun gikk så det ikke ut som om føttene berørte bakken. Hun hadde ledd og danset med sin svigerbror, hans storebror, Kristian. Kristian var sju år eldre og verdensvant, selv om han ikke noensinne hadde reist lenger enn til Kristiania for å selge sopelimer. De var barn av skogen alle sammen.
Martin smilte for seg selv. Selv den smågale fattiglemmen Mari Jørgensdatter hadde vært på St. Hansfesten. Hun nærmet seg nitti, men Hans, husfader på Katisa og far til Karen, hadde nærmest bært henne opp bakkene. Mari hadde smilt tannløst og blidt hele kvelden, bortsett fra da hun hadde avbrutt dagdrømmen hans om Karen ved å nappe ham i ermet. «Få ut fingeren, gutt,» hvisket hun. «Hvis ikke spør noen andre henne først! Og jeg vil gjerne i et bryllup før jeg dør!» Så hadde hun vugget videre til trekkspillet og fela.
Han ser på trærne som er kledt i hvitt. Han skulle så gjerne gitt Karen en ring som glitret som snøen. Men det kan han ikke. Han har bare et håp om at hun vil si ja. Forrige nyttårsaften satt han nemlig og stirret på vannet i ei bøtte, og Karens ansikt dukket opp. Andreas Hansen på Høyås hadde anbefalt ham å gjøre det, han sa at hvis du ser Karen, er det henne du skal gifte deg med. Han kan sånne ting, Andreas, han hjelper til når dyr eller ting har blitt borte, han kan lege sår, han kan til og med se inn i fremtida. Martin synes dog han er en underlig skrue.
Han snur og går nedover til Fjelstad. Han kommer inn til lukt av mat og den jevne lyden av morens rokk. Faren legger siste hånd på et par støvler – han bruker vinteren på å reparere omtrent alle sko fra alle husmannsplassene rundt omkring.
«Er det Skogsbråten-paret?» spurte Martin.
«Ja,» smilte faren. «Vil du låne det i kveld? Det kommer ikke til å slutte å snø, vet du. Du kan trenge dem.»
Når mørket faller på er Martin allerede klar. Han har lånt farens finjakke og bror Kristians skjorte, og med støvlene fra Skogsbråten på beina og en lykt i hånda legger han i vei mot Katisa. Stien har han gått hundrevis av ganger før. Først over myra og så nedover gjennom skaret. Over ham er himmelen er fremdeles grå. Han hadde håpet han kunne se stjernene i natt. Da hadde han kunnet plukke molter til Karen når høsten kommer, men overskyet himmel på nyttårsaften betyr et dårlig år for moltene.
På myra tråkker han nesten igjennom et myrhull. «Kanskje jeg skal snu,» tenker han. «Kanskje dette er en dum idé. Kanskje jeg bare skal dra hjem og feire det nye året sammen med mor og far og la alt bli ved det gamle… nei,» sukker han. «Nå har jeg kommet så langt.»
Det lyser i vinduene på Katisa når han nærmer seg. Han stanser et øyeblikk. Blåser ut lykta. Putter hendene i lomma og kjenner noe rundt. En flettering av lær. Det må være faren som har laget den.
Og plutselig står han der, Martin Jensen Fjelstad. Utenfor døra til Karen på Katisa. Han løfter hånda for å banke på.
Tusen takk til Østensjø historielag for lån av bilder.
Personene i denne lille historien har eksistert, og Martin og Karen giftet seg, som dere ser av bildet – men hvordan frieriet foregikk er oppdiktet.
Alle de tre barna på Fjelstad fant seg ektefeller fra Katisa – derfor har stien mellom de to plassene blitt kalt frierstien.
Det ventede, det forventede og det uventede
Desember har kommet til skogen. Det var ventet. Temperaturen har krøpet under null og et tynt snølag dekker bakken og har lagt seg som et lett teppe over kalde kvister. Noen har allerede prøvd skøyteisen. Vi har prøvd broddene. Du kan vel si at det også var ventet.
Skullerudåsen på lørdag: En forventing om overskyet vær på samtlige vær-apper, TV-kanaler og i aviser. Mange holdt seg nok hjemme, for det var kaldt, og det var stille, så stille. Iblant dukket en lav sol frem, brøt seg igjennom skylaget med et krafttak for å skinne på skogen akkurat der, akkurat da.
Er det ikke rart at de uventede, små tingene får deg til å smile? Som de bleklyse strålene som varmet nesetippen. Som den store leonbergeren Eskil og hans hyggelige eier. Som den navnløse Grand danois’en på Karismyr, grå i skjegget, som lente seg inntil for å få varme og kos og hadde ømhet i blikket, en forståelse av å ha møtt et dyrekjært menneske. Som samtalene med folk du har møtt før, men ikke kjenner ordentlig, men nå, nå ser du latteren i blikket og du hører engasjementet i stemmen. En regnskur av underkjølt regn som kilte deg i nakken og ga deg krøller i håret, for lua, den hadde du jo glemt hjemme.
Du kan ikke grue deg til det uventede, for du vet jo ikke at det kommer. Men du kan finne glede i det, og du kan ta fram øyeblikkene når du akkurat har mistet bussen en regnværsdag.
Å vente, derimot, er en kunst. Særlig hvis du ikke vet akkurat hva du venter på. Du kan lese deg til å se på internett at vinteren er kald og snøen er hvit, men skarpheten i luften, istapper på frostgrått fjell, snøfnugg i vippene, og snøballvondt på låret må leves. Du kan vite at du skal få en lillesøster men ingenting kan forberede deg på den lille klumpen som ligger i krybba og ser på deg med blå øyne som sier at hun nok har kjent deg før du kjente henne.
Og så er det forventningen, da. Den vanskeligste av dem alle. For den kan være både god og vond, og magen kan være fylt med både sommerfugler og spisse istapper og tannhjul fra en motor som ikke vil virke før forventningen er oppfylt. Først da faller ting på plass, en varme kan spre seg, en lettelse, eller det helt motsatte, et synkende hjerte, en knugende hånd om lungene slik at pusten blir grunn og hivende.
Skogen gir oss ro og styrke til å takle venting og forventning, og den gir oss alltid det uventede.
God adventstid, kjære lesere. Nyt åpne myrer, istapper, frostmagi og lav sol. Det er godt for sjela og ventenervene.