Galleri

Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)

Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto.
«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?»  Les mer...

Galleri

Signekallen på Lutvangen

Det er 1. mai, og med flagg i sekken dro vi avgårde for å utforske et annerledes, nå (i stor grad) utdødd yrke: Signekall. 

På sett og vis drev han med velsignelser, han Ola. For husfolk i Østmarka var han det nærmeste de kom en doktor og dyrlege. 

Olof Ohlsson, het han, han ble født i 1811 (selv om det i kirkeboka står 1808) og var fra Värmland i Sverige. Han flyttet til Norge i 1845 etter å ha fått en dom for tyveri. I Kristiania møtte han Lovise Charlotte Guldbrandsdatter fra Ryen. Sammen flyttet de ut i Østmarka, bort fra byens trange leiligheter og fabrikkenes evige støy. I Østmarka var lufta frisk, selv om livet nok var hardt. Først bodde de flere år på Dølerud. Så på Dalbak. Til slutt bodde de på Lutvangen, dagens turmål. Syv barn fikk de, og fire av dem bodde sammen med dem på Lutvangen. I tillegg bodde Olas bror Lars på Hullet ved Rustadsaga, og han hadde også en halvbror, Brede, som var eneboer i Haukåsen.  Les mer...

Galleri

Turorientering på truger

Ola Dilt-starten 18. mars
Tekst og bilder: Roger Pihl

Ola Dilt fikk en snodig start ettersom vinteren fortsatt hadde dyna liggende over marka. Ikke som en klam før-påskelig kriminell dyne, men en metertykk dyne med iskald snø toppet av et tynt lag skare. En slags vinterlig créme brûlée. Ski og truger var et like naturlig valg som tykke støvler, gamasjer, overtrekksbukser, polvotter og lub (LUB: For dem som har tjenestegjort i Forsvaret: Forkortelse for lang underbukse. Eller; bukse, vinter, under, lang, som den også kalles på indentaturspråk). Les mer...

Galleri

Historien om Haraløkka

Om sommeren er Haraløkka synonymt med livsglede.  Luften er frisk. Det lukter nystekte vafler fra kiosken. Ivrige barnestemmer roper etter ballen på en av banene. Foreldre ser på med stjerner i øynene og hendene rundt en glovarm kaffe. En syklist suser forbi. En speidertropp lærer om trær. En familie skal på blåbærtur. En katt strekker seg og myser mot utøverne i europamesterskapet i rumpeldunk. Les mer...

Galleri

Grøss og gru og huttemegtu!

Det er noen ganger du blir ekstra skjelven i knærne. Ikke mo, som i en forelskelse, altså. Ikke som når du er liten og du våkner tidlig, tidlig om morgenen og det er bursdagen din. Men akkurat som når det knirker i huset og du er alene hjemme. Eller når du våkner om natta, klokka er bare halv tre, og du er lys våken og du aner ikke hvorfor. Når noe du vet hvor du har lagt plutselig dukker opp et helt annet sted. Når noen banker på, men du finner ikke spor etter dem når du åpner. Når du ser en kvinne komme mot deg på stien, du forbereder deg på å smile og si hei, men når du løfter blikket igjen er hun borte. Når du ser noen som har et ansikt som liksom ikke passer med tiden vi lever i. Les mer...

Galleri

Langs flyktningeruta: Kodenavn Timian

Opprinnelig var Timian en rute for kurerpost, staket ut av milorgkarene Olav Thyvold og Terje Diesen. Den var ikke beregnet for flyktninger, terrenget var for kupert og veien for strabasiøs og vanskelig. Fra Skullerud til Sverige er det omtrent 120 kilometer. Særlig fra høsten 1943 og til frigjøringen ble ruta brukt, og omkring 300 mennesker ble loset til svenskegrensen. Turen tok kun to dager. Østmarka ble forsert den første dagen, Øyeren ble krysset i ly av nattemørket, og dag to fra Enebakkneset og til Sverige. Ingen ble tatt under transport langs ruta, men en gang kom det til skuddveksling ved grensen. Losene transporterte også post begge veier, i perioder hver 14. dag. Les mer...

Galleri

Ei sag, ei mølle og en husmannsplass

I dag har vi følgende turtips: Fra Ellingsrud, til Nuggerud, til Bjørndalen (vi traff ikke Ole Einar), langs den blåmerka stien på østsiden av Fri-Elvåga, over demningen til Mariholtet, langs den blåmerka stien til Gullsmeden, til Rustadsaga. Vi brukte t-bane og buss som transportmidler.

VI traff flere dyr enn folk på stiene – vi hadde ikke gått langt før vi så et rådyr, som overhodet ikke ville bli tatt bilde av. Litt senere så vi en majestetisk hegre, like før demningen traff vi en liten mus som skulle ut å gå, og omtrent ved Bestemorhølet traff i en hoggorm som solte seg midt på stien. Les mer...

Galleri

Gullsmeder og grantrær

Forslag til fine sommerskogsanger:
“Sommer kommer, sommer kommer, mygg og mygg og knott og klegg! Mygg og flått og mygg og hestebrems, kubrems klegg og mygg.”
“Brødskiver og ost med en smak….. av MYGGA!”

Neida. Alle turer er spesielle på sin måte. Noen turer tar det litt tid å fordøye. Fire lag med Mygga, en svært velkommen bris og konstant bevegelse var nok til å holde de fleste ztikkende insekter borte, og da kunne vi se, nyte og lære – akkurat som vi pleier. Turen gikk fra Rustadsaga til Ødegården og til Gullsmeden, til den høyeste grana i Oslomarka, til Østre Gullsmeden, til Ole Reistad-løypa via Delemyr, til Sarabråten og hjem. Les mer...

Galleri

Hvem var prinsen av Portugal?

Prinsen av Portugals vei. Den er vel i Portugal? Eller kanskje i Oslo sentrum, nær Portugals ambassade? Neida, den finnes ved Sarabråten, Østmarkas mest eksotiske sted. Men ingen vet hvorfor veien, eller stien som det er nå, heter Prinsen av Portugals vei. Det finnes ingen bevis på at en portugisisk prins noen gang har vært her.

“En prins fra Preussen er derimot synlig både i gjestebøker og fotoalbum,” står det i Even Saugstads Sarabråten – godset i skogen. “Prins Friedrich Karl von Preussen (1828-1885) var i Norge i juli 1874 og besøkte blant annet Heftye på Sarabråten. Noen dager før han kom hit, var han ifølge Kongsberg Adressetidende på reise gjennom Oppland, Telemark og Buskerud og ble blant annet tilbudt å delta i en bjørnejakt på Meheia.” Les mer...

Galleri

Godset i skogen

Først publisert 22. nov 2016.
Tekst: Sara Pihl

Noen få kilometer inn i Østmarka, ved Nøklevanns bredder, ligger Sarabråten. Her ferdes hundrevis av mennesker hver eneste uke. Noen suser forbi løpende, på ski eller på sykkel, men jeg pleier alltid å stoppe. Spise matpakka. Nyte utsikten. Kjenne på roen. Tenke. Jeg kjenner dette stedets historie. Jeg er oppkalt etter det. Men for dere som ikke har vært her før: Det er da uvanlig å se grunnmuren til et så stort hus midt i skogen? Er det ikke det, da? Hvordan henger dette sammen? Les mer...