Galleri

Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

Begynnelsen

Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt. Det lukter nybakt brød. Den brå overgangen fra en verden til en annen er påtagelig. Store, tykke, høye grantrær danner en mørk, magisk skog med markante dalsider. Og i midten finnes den som har skapt denne dalen, den som vi har kommet for å møte, på ordentlig, denne gang: Trolldalsbekken. Vi vet ikke engang om den har et navn, for bare deler av den er merket av på kartet. Men vi vet jo at den er der. Og vi vet at den begynner i myra i den bratte Trolldalen, som er som et øksehogg i fjellet. Vi vet at en arm kommer fra Skøyenputten. Lenger ned får den et annet navn: Bølerbekken.  Les mer...

Galleri

Mikroeventyr: Bølerbekken

…mellom Østensjøveien og Eterveien
Tekst og foto: Roger Pihl

Alt skal være så voldsomt, nå for tiden. Ting kan liksom ikke bli stort nok, ekstremt nok, brutalt nok, sinnsykt nok eller hva-vet-jeg nok. Nå holder det ikke å ha vært på Mount Everest, du må minst ha vært på de fem høyeste toppene på hvert kontinent, og helst ved hjelp av hoppestokk eller etthjulssykkel. Slikt gjør naturlig nok folk misfornøyde med livene sine og får dem til å lengte etter noe de egentlig ikke trenger å lengte etter.

Arne Paasche-Aasen formulerte dette utmerket i diktet «De nære ting.» Han skriver i første vers at «Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted» og avslutter med «Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lære deg elske de nære ting.»

Bølerbekken er en sånn nær ting. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har kjørt opp eller ned Eterveien, men det skulle ikke forbause meg om det er flere hundre, eller endog tusen. Men aldri, ikke før her om dagen, har jeg tenkt tanken på hva som skjer med Bølerbekken mellom Eterveien og Østensjøveien. Derfor bestemte jeg meg for å finne det ut, og selv om noen sikkert har satt sine føtter der før meg, har de ikke vært mange. En av dem har satt opp en fuglekasse, men det mistenker jeg har blitt gjort om vinteren.

Jeg startet fra Østensjøveien og hadde ikke gått mer enn et par-tre meter før krattskogen tok overhånd. Det gror godt i dette området, og hvor ugjennomtrengelig terrenget blir utpå sommeren, tør jeg ikke tenke på. En god konkurrent til regnskogen i Brasil, tenkte jeg, og ropte på machete. I mangel av solid jungelkniv ble det kryping og klatring og andre gymnastiske øvelser som kun kan karakteriseres som C-moment.

Etter hvert som jeg kjempet meg innover i vår lokale jungel nådde lyden av vannfall meg, men det tok et stykke tid å komme fram til foten av fossen. Her var terrenget en smule mer åpent, akkurat nok til at det ble plass til meg og kameraet. Og solen takket på vegne av naturen ved å legge passe lekkert lys på vannet som strømmet ned fjellsiden. Hvor høy fossen kunne være? Fem meter? Terrenget rundt var bløtt, gjørmete og glatt, men utfordringer i passelige doser har vi ingenting i mot.

Jeg ble en times tid ved fossen, først og fremst til glede for meg selv, fordi jeg hadde oppdaget en foss jeg aldri hadde sett tidligere – og jeg kom til Oppsal som ettåring i 1956. Det var med andre ord, på tide. Dernest var det til glede for de lokale mygg, ettersom jeg har en blodtype de setter stor pris på. Det gjør Blodbanken også, men forskjellen er at jeg får en Mummi-kopp av Blodbanken hver gang de tapper meg. Og til sist; forhåpentlig også til glede for deg som leser dette og ser på bildene. Er det ikke en fin foss?

For å vende tilbake til overskriften: Hvorfor strebe etter de høyeste, bratteste og mest utilgjengelige deler av verden når de små eventyrene venter like utenfor døren? Mikroeventyrene? De vi kan ta en formiddag eller ettermiddag og som vi kan vende tilbake til på ulike tider av året for å se forandringene?

Hermed er oppfordringen om å oppleve et mikroventyr overbragt: Sjekk Bølerbekken mellom Østensjøveien og Eterveien.