Galleri

Det siste slippet

Natt til 24. april 1945. Engelske fly er på vei til slipplassen «Akeleie» på Enebakksiden av Østmarka. «Akeleie» er ei myr, høyt oppe i kupert terreng. Få mennesker legger veien hit etter at Kåterudseter ble fraflyttet tidlig på 1800-tallet. Få stier går hit. Milorg gruppe 121 har brukt lang tid på å finne og velge dette stedet, på folkemunne kalt Kåterudmåsan etter Kåterudseter. Milorg vet at krigen går mot slutten. Men mot hvilken slutt, er det ingen som kan si med sikkerhet.  Les mer...

Galleri

Dagen som ikke finnes

Allerede før vi dro hjemmefra begynte det å snø. 
Små, lette fnugg som danset igjennom lufta. 

Det var som om alle dagene gjennom uka hadde forberedt seg på dette. Minusgradene hadde kommet krypende, endelig. Flere kveldsturer hadde vi gått og beundret stjernene og en månesigd som var så skarp at vi skar oss på den. 

Denne lørdagen, det er dagen som ikke finnes. 29. februar. En konstruert dag, for å få en kalender fra gamle dager til å gå opp. Les mer...

Galleri

Grønne vinterskoglyder

Midt i bakken opp til favorittåsen vår stoppet vi. Spisset ørene. Hva var det vi hørte? En rusten, malmfull klang. Kunne det være… kunne det være kirkeklokker? Helt hit? Klokka hadde rukket å bli ti, og det var søndag. Vinden kom fra vest, 4 meter i sekundet. 

«Hvorfor hører vi kirkeklokkene her?» spurte Mika. «Her er det jo ingen kirke, her er det bare trær. Og is som knaker og braker på vanndammene!»  Les mer...

Galleri

Et ønske fra vinterskogen

En sjelden hodelyktselfie – med salige impulstursmil.

Lørdag kveld. Skogen var full av spor etter mennesker og dyr, men nå var det stille. Snøen dempet både trinnene og stemmene våre, og lyset fra hodelyktene forvandlet snøfnuggene i lufta til stjerner. Det var bare en time siden vi hadde bestemt oss for at vi måtte ut. 

Alle impulsturer har en oppskrift, selv om en ikke skulle tro det. Oppskriften er enkel, blant de enkleste som finnes. Og kanskje også blant de vanskeligste, for det er litt som å beskrive en følelse. Alle ord blir for små, for kronglete, eller beskriver ikke det du forsøker å si.  Les mer...

Galleri

Sommerfugler i magen

Så du en gjeng på seks som småløp rundt i Maridalen lørdag 29. juni, tilsynelatende helt uten mål og mening eller med blikket stivt festet i veikanten, kan du bare slappe helt av, det var bare oss. Vi var på sommerfugltur, og vi hadde gledet oss lenge! Igjen hadde vi selskap av fineste Martin Kvist, blogger på fantastiskemarka.no. Han har et spesielt godt øye til sommerfugler, særlig blåvingene, og kan identifisere de fleste kun ved å kaste et blikk på dem.  Les mer...

Galleri

Kveldsmat med utsikt: En impulstur

Impulsturer er ofte de beste turene. Det finnes ingen forventninger til dem, for de var ikke planlagt. De kommer brått på, de tar deg med storm, eller med fullmåne, med solnedgang i rødt gull, med frostmorgen, med varme eller munnen full av mygg. Det er umulig å vite, og det føles befriende. 

Denne ettermiddagen kriblet det under fotsålene. Det har vi lært er et typisk tegn på lengsel, og vi vet å ta det alvorlig. Vi så på klokka. Vi så på himmelen. Skyene stavet et ubeskjedent KOM UT.  Les mer...

Galleri

Den sanne historien om Møkkamann

Det var en gang en lykkelig mann. Han bodde langt og lenger enn langt inn i Østmarka, i dette lille, røde huset som fremdeles bærer navnet Dølerud. Her bodde mannen sammen med kona si, som han elsket over alt i verden. Hun var så vakker som blomsterenga om våren, som sommersola gjennom løvet, som det første snøfnugget på nesetippen og som varmen fra et bål. I mange år bodde de her på Dølerud. De hadde rent vann i brønnen, ved fra skogen, de dyrket litt bygg, havre og poteter, og de hadde hele tre kuer utpå jordet, og en hest som hjalp mannen i skogen. Om kvelden satt de på trammen med en kopp kaffe og hørte på fuglesangen, og mannen spilte de vakreste melodier på fløyte. De hadde ingen barn, mannen og kona, men de hadde hverandre.  Les mer...

Galleri

Nye turvenner finnes overalt!

Det er rart med det. Når en er mye på tur sammen med noen, går det ikke lang tid før en har funnet en egen rytme og faste rutiner. Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk. Vi fire som vanligvis går sammen, vi kjenner hverandres minste luner, vi vet hva den enkelte synes er interessant og morsomt. Vi stopper for å ta bilde eller spise en brødskive uten at det er behov for å spørre. Vår nye turvenn, Martin, med sine stødige steg, lune humor og blikk for de små tingene, gled rett inn – med et bittelite unntak: Da vi, uten ord, forsøkte å bestemme rekkefølgen vi skulle gå over kloppene. Noen tjuvstarter ble det. Mika er nemlig først over alle klopper. Den delen av regnestykket var lett. Les mer...

Galleri

Her er skrømtsomt!

Vi visste det ikke, der vi gikk, eller kanskje visste vi det innerst inne, men vårsola varmet og bena våre var fulle med spring og øynene lette etter hestehov og blåveis, og så glemte vi det, rett og slett. Vi glemte at vi var på vei inn i en annens rike. Vi glemte å melde vår ankomst, vi banket ikke på, vi sa ikke hallo da vi trådte inn mellom trærne. Vi skulle ha gjort det. Ingen varsellamper blinket.  Les mer...