Galleri

Høstportretter

Stubbehotell i Nordmarka.

Høsten trenger ikke alltid noen forklaring eller store ord.
Her er noen høstbilder vi har tatt på forskjellige turer.

Har du et høstbilde du er spesielt glad i? Send det til oss på hei@søstrenepihl.no eller på facebook, så legger vi det ut på bloggen, i et innlegg vi har tenkt til å kalle “Høstgjester.” Velkommen 🙂

Galleri

Høstens kapittel

Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent. Sommerdisen synker til jorden, gjemmer seg blant halvfrosne blåbær og blir sakte borte. Luften er klar rundt ham. Vi puster inn, senker skuldrene, tankene sveiper til heten, tørken, svetten, solstrålene som krøllet huden sammen som et gammelt matpapir, puster ut, glemmer. Kjenner rimet som vil legge seg i halsen. Synet vårt blir klart. Gjennom hans blå blikk ser vi sommeren som har vært,  vinteren som kommer, og fargene som er.  Les mer...

Galleri

TØRKE

Øverste del av Ljanselva, fra Lutvann til Nøklevann, er ugjenkjennelig.

Vi hadde gått et godt stykke inn i skogen.
Det knaste under føttene våre da vi gikk.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen.
Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv.
Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.

Det er sånn tørke høres ut. 

Blåbærene er tørket inn.
Tyttebær finnes ikke.
Rognebærene er innskrumpede og brune.
Bladene på mange løvtrær er allerede gule og har falt.
Det er nesten ingen markblomster.
Det som vokser, er av svært beskjeden størrelse.
Selv brennesla henger med hodet.  Les mer...

Galleri

Eventyret om julitreet

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.»  Les mer...

Galleri

Hopphistorier fra Østmarka

Nå skal vi ta dere med på en reise. En reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk. Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp (og ned) på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett. Les mer...

Galleri

Kjærligheten på St. Hansås

St. Hanskveld

Beina var så lette i dag, det var som å fly nedover bakkene fra Skogsbråten. Maren hadde allerede sanket urter og blomster til sin mor, som skulle lage mikstur mot gikta som plaget henne sånn. Hun hadde pyntet den lille stua med blomster både inne og ute. Blåklokker, prestekrager, alt hun kunne finne. Hun hadde vært nede ved Elvåga og hentet vann. Det var ekstra virkningsfullt i dag, det rene vannet som rant nordover. Hun hadde slått magisk gress til kua. Hun ble gjennomsvett, men hun fikk fred i sjelen av slikt arbeid.  Les mer...

Galleri

Whiskyorientering

Håkon og Martin, barndomsvenner, kamerater forever, i stillhet i skogen. Søndag morgen, tiende juni. Lufta dirret av heten. Fuglene var stille, de hadde mistet futten etter en måned uten livgivende regn. Skogen var knusktørr, plantene ville vokse, men fikk det ikke til. Granbaret knaste under føttene deres der de gikk. De fleste hadde kastet seg uti nærmeste vann og blitt der til de hadde fått svømmehud mellom tærne, men gutta var på langtur. Dypere og dypere inn i Østmarka.  Les mer...

Galleri

Mikroeventyr: Bølerbekken

…mellom Østensjøveien og Eterveien
Tekst og foto: Roger Pihl

Alt skal være så voldsomt, nå for tiden. Ting kan liksom ikke bli stort nok, ekstremt nok, brutalt nok, sinnsykt nok eller hva-vet-jeg nok. Nå holder det ikke å ha vært på Mount Everest, du må minst ha vært på de fem høyeste toppene på hvert kontinent, og helst ved hjelp av hoppestokk eller etthjulssykkel. Slikt gjør naturlig nok folk misfornøyde med livene sine og får dem til å lengte etter noe de egentlig ikke trenger å lengte etter. Les mer...

Galleri

En tråd i tiden

Regnskyene lå tunge over Haraløkka, men ingen dråper falt. De kunne ikke helt bestemme seg for om det beste var å lande med tunge klask på fotballbaner og glade barnesmil, i isen til bestemoren på benken, i håret til den nyfriserte faren med de trange sykkelbuksene, eller om de bare skulle bli der oppe i skyene og se truende ut. Det er tross alt mye lettere å SE truende ut enn å være det.  Les mer...

Galleri

Signekallen på Lutvangen

Det er 1. mai, og med flagg i sekken dro vi avgårde for å utforske et annerledes, nå (i stor grad) utdødd yrke: Signekall. 

På sett og vis drev han med velsignelser, han Ola. For husfolk i Østmarka var han det nærmeste de kom en doktor og dyrlege. 

Olof Ohlsson, het han, han ble født i 1811 (selv om det i kirkeboka står 1808) og var fra Värmland i Sverige. Han flyttet til Norge i 1845 etter å ha fått en dom for tyveri. I Kristiania møtte han Lovise Charlotte Guldbrandsdatter fra Ryen. Sammen flyttet de ut i Østmarka, bort fra byens trange leiligheter og fabrikkenes evige støy. I Østmarka var lufta frisk, selv om livet nok var hardt. Først bodde de flere år på Dølerud. Så på Dalbak. Til slutt bodde de på Lutvangen, dagens turmål. Syv barn fikk de, og fire av dem bodde sammen med dem på Lutvangen. I tillegg bodde Olas bror Lars på Hullet ved Rustadsaga, og han hadde også en halvbror, Brede, som var eneboer i Haukåsen.  Les mer...