Galleri

Fra Oslo Stein og Jord har du kommet, til Lyseren Strandpark skal du bli

En halvtimes kjøretur fra Oslo ligger det som en gang var et feriehjem. Nå er det et sted i forvandling, i transformasjon – gamle hytter skal rives, nye skal bygges. Gamle minner forsvinner med maling som flekker av hyttevegger, med huskestativ og vennskap som ruster, med utedoer med is på. Snart kommer gravemaskinene og tar med seg de siste, gamle hyttene, og erstatter dem med det som skal skape nye minner, hytter med strøm, innlagt vann og wifi og et fargespekter i grått og hvitt. Noen hytter har allerede måttet vike. Men ennå er det mulig å vandre her, et sted hvor Oslofolk en gang kom for den friske luften, for nye vennskap, for å kjenne på følelsen av en høy himmel over hodet, langt fra byens mørke fargepalett.  Les mer...

Galleri

Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)

Mange har sittet på denne tronen av stein. Det var visstnok noen i Bymiljøetaten som fant denne ved opprydning, og var klok nok til å sette den opp langs veikanten. Du finner omtrent midt mellom Rustadsaga og Katisa.

Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto.
«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?» 

Dette kjennetegner Østmarka, det kjennetegner samfunnet vårt – landskapet blir brukt, levd i, elsket, sørget, ledd i, og forlatt. Veier forsvinner hele tiden. De blir rett og slett glemt, som personlige effekter på støvete hittegodshyller.

Espen forstod en ting: Veien måtte dokumenteres. Han kjenner oss og vår kjærlighet for alt gammelt, særlig marka-gammelt, og inviterte oss med. «Ja, så kan vi ta en tur innom et par hoppbakker mens vi likevel er der,» smilte han. Vi tok en gledesdans, og tenkte at det ikke er så rart han er fascinert av hoppbakker, han heter jo Bratlie, bratt li, til etternavn, nesten et synonym for hoppbakke.

Det er rart, før var det hoppbakker omtrent overalt, små, store og mellomstore. I Oslo alene har det vært minst 350. Nå er det omkring et dusin. Vaklevorne trestillas ble revet ned for fote etter at ett raste midt under Bækkelagsrennet i 1960. 16 hoppere ble skadet, men deres skader grodde. Hoppsporten fikk en varig knekk. I tillegg ble tidtaking lov i langrenn samme år, etterfulgt av utstyrsrevolusjonen, hvis det går an å kalle den det. Spesialiseringen. Det ble bråstopp for solide turski som kunne brukes til alle former for skisport. Leken forsvant. 

Vår ble sommer og sommer ble høst før vi kom avgårde. Omriss av menneskeskapte byggverk kommer lettere til syne når blader har falt og blomstene har visnet. Denne søndagen fikk vi i tillegg selskap av frosten. Skogen var hvit, vakker og forførende. Vi var klare til å lære hva den skjulte. 

Kilder:
Espen Bratlie og Even Saugstad og deres utømmelige kunnskap.
Henriksen, Lise (2009), Skihytter og skiløping i Østmarka i «gamledager,» Nytt fra Østmarka nr 4/09.
Kirkebøen, Stein Erik (2016), Det har vært 350 hoppbakker i Oslo. Nå er det 15, Aftensposten, 5. februar
Saugstad, Even (2012), Østmarka fra A til Å, 2. utgave, Frie Fuglers Forlag

 

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr “å bade i skogsluft”. Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog.  Les mer...

Galleri

Blendet av mørket!

Før turen hadde vi laget et kart over der vi trodde skatten ville befinne seg. En plastmappe beskyttet det mot regnet. Det er alltid lurt å ha noe å lete etter i mørket, et mål – selv om det ikke er sikkert at vi lykkes bestandig. Det er lærdom i det også.

Iskalde novemberregndråper på øyevipper og nesetipper
Svoosj svoosj fra gummistøvlene og regnbuksene med plass til å vokse i
De går med lyset i pannen, som engler med våte vinger
De rister seg og stamper i bakken, tar sats
Flyr over en bekk, sort vann klukker i mykmørkt dyp
De har vingeslag som svartspetten, glidende, gledende

I mørket er oppover nedover
Bortover hitover
Barken er ru under fingrene
«Men skogen sover
ikke
Gjør den vel, pappa? 

Vi hører den plaske
Vi kjenner den blåse
Vi krøller tærne rundt glatte røtter!
Og bjørkas øyne
passer på oss
så mørket ikke blender!»

I mørket er verden uendelig, grenseløs,
Skyggeløs og fri
De, med gjørme bak knærne, bærer lyset inni seg og hjemover
Til kakao med krem, mamma og tørre sokker
De skal bare
skal bare
hoppe i noen søledammer først
Lystrålen fra pannen tegner hjertets fryd mellom grantrærne. 

Ergo: Dra på tur med lommelykt eller hodelykt du også! Ta med store og små, til en liten eller en stor skog, denne gleden må deles! Skogen forvandler seg, og blir mystisk og spennende. Og om det regner gjør ikke det noe, for du ser ikke dråpene uansett. Hodelykter trenger ikke være dyre, de fås i sportsbutikker fra en hundrelapp omtrent. Vi har arvet våre, tror vi – vi husker ikke helt, noe som betyr at de har god holdbarhet og ikke lett går i stykker. God tur! Send oss gjerne fortellinger og bilder!

Galleri

Lutdalens første vers

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Galleri

Kjær skog har mange navn

Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.

Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass. 

I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet. 

Hør bare her:
Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten. 

Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det. 

Galleri

Høstportretter

Stubbehotell i Nordmarka.

Høsten trenger ikke alltid noen forklaring eller store ord.
Her er noen høstbilder vi har tatt på forskjellige turer.

Har du et høstbilde du er spesielt glad i? Send det til oss på hei@søstrenepihl.no eller på facebook, så legger vi det ut på bloggen, i et innlegg vi har tenkt til å kalle “Høstgjester.” Velkommen 🙂

Galleri

Høstens kapittel

Ulsrudvannsbekken. Foto: Roger Pihl

Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent. Sommerdisen synker til jorden, gjemmer seg blant halvfrosne blåbær og blir sakte borte. Luften er klar rundt ham. Vi puster inn, senker skuldrene, tankene sveiper til heten, tørken, svetten, solstrålene som krøllet huden sammen som et gammelt matpapir, puster ut, glemmer. Kjenner rimet som vil legge seg i halsen. Synet vårt blir klart. Gjennom hans blå blikk ser vi sommeren som har vært,  vinteren som kommer, og fargene som er. 

Et øyeblikk tror vi han vil tilby oss det vi ønsker, en hurtig barfrost, løv som knaser og blir til støv under støvlene en solsøndag, en horisont med is i kantene, et bål med innebygget røykvender. Og kanskje får vi det, men først har han gitt oss kastevinder, piskende regn, kvasse dråper som sniker seg inn under skjortekraven, mykt regn som diamanter på øyevippene, mysende, hvite skyer i sylskarp morgensol, og illrøde og lilla solnedganger. Han har gitt oss floker i håret som balsam ikke ville få bukt med. Han har frosset svetten på huden vår. Vi har sett at blikket ikke bare er blått, men har også glimt av sinna rødoransje, for sommeren ga ham en skog som var altfor stille, en skog i uorden. Han må rydde. Han har kastet store trær i bakken. Han har fylt vann i tørre bekkefar. Nå gjør han planter og dyrs øyelokk tunge, og rister løvet av grenene. 

«Aksepter meg,» sier han til oss og setter solstrålene i spiss vinkel.
«Aksepter dere selv,» fortsetter han, og øynene har fått en jevn, skarp blåfarge som vi myser mot. «Vi vandrer sammen uansett, og vinteren er i hælene våre.» 

Han har et smilehull i høyre kinn, og dype smilerynker rundt øynene. Vi ser det når han går forbi. Vi legger termosen i sekken og følger etter, hjelper til med å synge skogen i søvn og stolte skriver vi ferdig denne høstens kapittel. Hvem han er neste år, hvilke øyne vi ser ham med etter neste sommer, kan bare tiden gi oss svar på. Imens skal vi leve i hans blå blikk, vi skal ha tynne ullsokker i støvlene og vi skal ikke fryse, for det er nok å kjenne ham nå. 

Galleri

TØRKE

Øverste del av Ljanselva, fra Lutvann til Nøklevann, er ugjenkjennelig.

Vi hadde gått et godt stykke inn i skogen.
Det knaste under føttene våre da vi gikk.
Vi lukket øynene. Vi lukket munnen.
Vi hørte ikke noe annet enn vinden som suste i trærne og raslet i sprø ospeløv.
Ingen fugler sang. Ingen insekter summet.

Det er sånn tørke høres ut. 

Blåbærene er tørket inn.
Tyttebær finnes ikke.
Rognebærene er innskrumpede og brune.
Bladene på mange løvtrær er allerede gule og har falt.
Det er nesten ingen markblomster.
Det som vokser, er av svært beskjeden størrelse.
Selv brennesla henger med hodet. 

Det er sånn tørke ser ut. 

Vi tok en tur langs det uttørrede elveleiet i kjølige, steile, trolske Lutdalen, som vanligvis er svært fuktig. Landskapet er ganske annerledes når ingen bekker klukker.

Galleri

Eventyret om julitreet

Skogen var så tørr, så tørr.

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.» 

Det finnes alltid håp. 

Håpet lå i stien som gikk forbi det lille furutreet, og i menneskene som suste forbi som skygger over skogbunnen. Trærnes tidsregning er ikke som vår, den er som stiens, som mosens og steinens – de forhaster seg ikke. Trærnes kommunikasjon er heller ikke som vår, de er knyttet sammen i et nettverk i bakken, et sammensurium av røtter og sopptråder som kan fortelle historier, trøste når noen er syke, advare mot fare, klemme rundt hverandre. 

Det lille furutreet vil alltid huske den dagen håpet ble tent, dengang det forsto at dets skjebne var en annen enn søsknenes. Et menneske stoppet og SÅ på det. Blikket var grønt som sensommeren, og øyeblikket varte bare et hjerteslag. Men så kom mennesket tilbake da snøen hadde begynt å falle, og satte en stjerne i toppen av treet. En annen kom med en engel, en tredje med et hjerte. Neste vinter kom noen med pepperkaker, noen med kongler av sølv og glitter, de stoppet og drakk kakao og spiste matpakke og… det lille furutreet var lykkelig. Og slik gikk årene. En vårstorm skylte nesten treet bort, men da kom menneskene og støttet det opp med steiner. Det lille furutreet hadde blitt et symbol på håpet. Et bilde på at alt er mulig. 

Så kom den kalde, lange vinteren, lengre enn noen kunne huske. Snøen holdt treets røtter varme, og menneskene holdt om hjertet dets med latter og hjemmelagde dekorasjoner. Etterpå fulgte en kort og eksplosiv vår, med regn og intense farger. Men så brant solen bort skyene, fordampet myrene, snurpet sammen blåbærene så de liknet rosiner,  og gjorde løvtrærnes blader brune. Alle var tørste. Ingen fikk vann. Det lille furutreet så bort på sine søsken, deres barnåler hadde begynt å falle av. De led. Røttene skrumpet inn og tørket ut. Noen ganger kunne de lukte brent skog, og føle de stille ropene om hjelp – men de kunne ingenting gjøre. De kjente igjen den skumle historien de hadde blitt fortalt som barn og ikke trodd på – først kommer den lange vinteren, etterfulgt den varme  og tørre sommeren, så brann, og så… død. 

I utkanten av skogen sto et tårn. Fra tårnet kunne du se byen hvor menneskene bor, men du kunne også se skogen. I dette tårnet bodde det en helt vanlig gutt. Han var glad i sykling og biler og t-baner, men aller mest var han glad i skogen. Han kunne kjenne på seg at trærne og buskene, mosen, fuglene, dyrene, insektene, ja alle, var tørste og hadde det vondt. En kveld fikk han ikke sove. Han tenkte på at han snart skulle begynne på skolen, og  han gruet seg nok litt. Plutselig banket noen på tårnvinduet hans. Det var en liten spurv. 

«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme.
Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven.
«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han. 

Ikke glem, kjære leser, at barn har en helt spesiell kommunikasjon med naturen. Det falt gutten naturlig å snakke med en spurv, like naturlig som å snakke med et annet menneske. 

Gutten lå våken hele natten. Han forsto at han ikke kunne vanne en hel skog alene. Men kanskje han kunne gi håp til resten av skogen? Ved frokostbordet neste dag sa han til mammaen sin: «Mamma, vi må vanne juletreet! Hvis ikke dør det!»
«Det har du jammen rett i!» sa mammaen hans, og tenkte på all den gleden juletreet hadde gitt henne gjennom mange år. Sporenstreks fylte hun mange flasker med vann, så mange hun kunne bære, og så dro de avgårde. 

Barnålene knaste under føttene deres der de gikk. Myrullen, som vanligvis står så rank, var redusert til ull. Solen stekte skuldre og nesetipp. De måtte ta mange pauser, men skogen ga dem skygge og styrke til å gå videre. 

For dette visste gutten: Han kunne ikke redde hele skogen, men han kunne vanne håpet og gi det grobunn. Og de han ikke visste, var at juletreet, det lille furutreet, holdt hele skogen sammen der det sto i bergsprekken. Det var knutepunktet. Og når det kjente at kjølig vann ble helt over røttene, når det så det kjærlige blikket til den lille gutten, hvinte det av fryd og sendte det videre til alle rundt seg, som igjen sendte det videre, og videre, og videre. 

«Nå heter du Julitreet,» sa gutten og strøk det over barken. «For du er viktig sommer som vinter. I morgen kommer noen andre for å vanne deg, jeg skal spørre dem som går på stien.» 

Og det skjedde.
Det finnes alltid håp. 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.