Galleri

Sommerfugler i magen

Så du en gjeng på seks som småløp rundt i Maridalen lørdag 29. juni, tilsynelatende helt uten mål og mening eller med blikket stivt festet i veikanten, kan du bare slappe helt av, det var bare oss. Vi var på sommerfugltur, og vi hadde gledet oss lenge! Igjen hadde vi selskap av fineste Martin Kvist, blogger på fantastiskemarka.no. Han har et spesielt godt øye til sommerfugler, særlig blåvingene, og kan identifisere de fleste kun ved å kaste et blikk på dem.  Les mer...

Galleri

Høstportretter

Stubbehotell i Nordmarka.

Høsten trenger ikke alltid noen forklaring eller store ord.
Her er noen høstbilder vi har tatt på forskjellige turer.

Har du et høstbilde du er spesielt glad i? Send det til oss på hei@søstrenepihl.no eller på facebook, så legger vi det ut på bloggen, i et innlegg vi har tenkt til å kalle «Høstgjester.» Velkommen 🙂

Galleri

En kongelig tidsreise

Hassel vokser i edelløvskogen, og var et av de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden for mer enn 9000 år siden. En periode vokste det store hasselskoger i Norge – kanskje Bygdøy engang var dekket av hassel?

Det var navnet som lokket: Kongeskogen. Kanskje ville vi høre kong Karl Johans latter mellom trærne, han som hadde en visjon om Bygdøy som utfluktsområde som Boulogneskogen? En liten bit av Paris i kalde Norge? Senere konger delte hans visjon der de promenerte blant høye trær – de tok vare på og kjøpte opp løkker, og lot dette være en himmel på jord for allmuen. Kanskje ville vi se skyggen av den siste unionskongen – kong Oscar II, som to år etter unionsoppløsningen lot sine samlinger av gamle bygninger bli en del av Norsk Folkemuseum? Ville vi møte selveste kong Harald V rundt svingen på en av de fine stiene? 

Men det var ikke det kongelige vi fikk øye på først, det var det ytterst menneskelige. 

Det var alle turistene vi delte 30-bussen med, alle de som skulle videre til museene for å gå i kø. De snakket livlig og høyt på mange språk – aller best hørte vi italiensk og fransk, og vi lærte dem å uttale æ, ø og å mens vi humpet forbi Frogner kirke. Det var bare vi som gikk av på Kongsgården og la kursen mot trærne. 

Vi vandret mot Paradisbukta, og så alle typer mennesker på vår vei, men mest skilte de seg ut, de som i våre øyne påfører seg et frivillig handikap: Enten så hører de ikke fordi de har ørene fulle av musikk, eller så ser de ikke fordi de gjemmer seg bak mørke briller, og felles for dem er at de alle er opptatt av å måle hvor fort de beveger seg med dette handikappet. De har telefoner slurpelåst fast i armer og ben, de har opptil flere klokker på armen, og de har sekker med fancy drikkesystemer så de skal slippe å bruke unødig tid på livsviktig påfyll av væske. Vi ristet litt på hodet og tenkte at i dag, i dag måler vi vår bevegelse i hakkespetter, stein, fossiler og bølgeskvulp, og for oss er det best sånn. Vi kan ikke tenke oss å gå glipp av fuglesangen, ekornsnatringen, hviskingen fra maurtuene eller solstrålene gjennom løvet. 

I begynnelsen var Bygdøy ikke en øy, men hav: Bildene som kommer her er fra vår vandring i slow motion langs stranda: Stripete fjell! Lys kalkstein som opprinnelig var skall fra dyr og alger, mørk skifer av forsteinet leire som danner perfekte steiner å kaste smutt med. For lenge siden var dette havbunn, og lå flatt – 450 millioner år har gått siden den gang. En centimeter av dette fjellet tok 1000 år å avsette. Så kolliderte Nord-Amerika og Grønland med Norge og dette er resultatet – stein foldet som et trekkspill. I dette perspektivet  blir vår sakte vandring ubetydelig. Våre fotspor forsvant med bølgene.

Likevel – et sted stoppet vi lenge. Ute på en liten odde, der det er tykke lag kalkstein. Denne steinen skjuler noe forunderlig – en tidsreise. Fossilet til en blekksprut fra perioden ordovicium. Vi lot fingrene gli over avtrykket av det som en gang var skall, og hilste ærbødig. Tenk om vi har satt et slikt avtrykk på en av våre vandringer. Ascics, størrelse 38.5. Litt slitt mønster som viser en smule overpronasjon. 

Vi fant også noe som Mika mente var høyst levende fossiler, blåskjell, sandskjell og den vakre, skotskrutede nettsneglen. Og Mika er ikke den første til å undre seg over liv som er og har vært – for nesten to hundre år siden dro Johan Sebastian Welhaven og Michael Sars hit for å samle fossiler. Som oss gitt de med store øyne langs stranden, og de fant flere nye trilobittarter. Waldemar Brøgger og Victor M. Goldschmidt besøkte for 150 år siden, og de fant en forløper til koraller kalt graptolitter. Og enda mer fantastisk: Selveste Einstein besøkte Bygdøy, han var nemlig en venn av Goldschmidt. 

Etter tusenvis av år under vann og is steg Bygdøy sakte opp av havet, og var så en øy, derav navnet: Eyin Bygda: Fra norrønt, den bebodde øy. Øya var frodig, varm, perfekt for mennesker. 

En gang på 1200-tallet fikk dronning Eufemia den bebodde øya i morgengave av kong Håkon V. Deres datter Ingebjørg ga den tilbake til Hovedøya kloster, for det var munkene som tidligere hadde eid den. Og munkene eide den lenge, helt til en tysk teolog hang opp 95 teser på en kirkedør, og omdefinerte Gud, himmel og helvete. Munkene mistet Bygdøy, og ladegården som nå lå her kom under Akershus slott. Øya ble døpt Ladegaardsøen, og beholdt dette navnet til 1877. 

Vi forlot vannkanten, og med den salte vinden på tungen lot vi oss omfavne av kongelig skog. For den er virkelig rojal – og annerledes enn vi er vant til. Vi så hasselskoger i sørhellingene. Vi så barskog og furuskog, vi så eiketrær, alm, selje og lind, vi så asal og rogn og ask. Vi så gråor, osp og spisslønn, vi så bjørk og rognasal og hegg. Vi fikk en bestemt følelse av at mye av dette er plantet, for de står i såpass avgrensede områder. Mange av trærne er gamle – de er høyreiste og med tykke stammer. Det er godt å være tre på Bygdøy. Det var også godt å være oss tre på Bygdøy, Sara, Katja og Mika, i time etter time, med opptil flere lunsjpauser. Og ennå er det mye igjen å oppdage.

Galleri

Lunden eikeskog

Det er rart å tenke på at dette er midt i Oslo. Her er ikke bare eik, vi fant også alm, ask, hassel, lind, bøk og spisslønn og morell. Grunnen er kalkrik og akkurat passe fuktig, og lufta er passe varm.

En gang var den en del av en hage, eikeskogen. Kanskje det sto eik her allerede da Søndre Tåsen gård ble eid av nonnene på Nonneseter kloster på 1400-tallet. Ganske sikkert er det, da det vakre våningshuset sto ferdig i 1818, at bergråd Christian Collett sto i hagen med en stokk med sølvhåndtak og en hånd på ryggen, som Poirot, og drømte om en slik lund. Det ble de neste eierne som anla lunden tyve år senere: Morten Huseby og hans sønn Christopher. 

Det var vanlig å anlegge slike lunder i nærheten av hage og hus på 1800-tallet. Vi vet dermed med sikkerhet at de store eikekronene vi i dag vandrer under i hvert fall er 200 år gamle. Kanskje er noen eldre også, hvis vi skal vurdere dem etter størrelse. Forøvrig bør vi lære av Oslos beboere på 1800-tallet og anlegge flere slike lunder som gir skygge, luft, og tak over hodet til hundretusener av små, verdifulle innbyggere.

Det sies at en eik lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det er de siste fem hundre årene treet er mest verdifullt for naturen. Da tar det inn opptil 550 billearter og 169 sommerfuglarter.

Christian Collett og far og sønn Huseby er forlengst borte, de fleste husene på Søndre Tonsen er borte, men våningshuset står. Og skogen står. En sjelden eikeskog, en av de nordligste i Norge. En vernet perle i en liten, stor by. 

Galleri

Langs Gamle Drammenbanen

Stasjonsbygningen har stått på Spikkestad siden 1922, da den ble flyttet fra Høvik. Det var her vi begynte turen vår.

I dag går toget bare til Spikkestad. Det er lenge siden det gikk forbi. Den gangen skulle det helt til Drammen og kanskje enda lenger. Nå er Spikkestad et stille sted, særlig på en søndag i juli. Men, for oss som stilte inn GPS’en på «scenic route» uten å egentlig mene det, for oss er det en liten juvel. For Spikkestad skjuler en skatt, og det er at selv om toget nå bare stopper her og ikke går videre, kan du det. For langs den gamle togbanen er det en turvei. Av første klasse. Med gamle sviller og skinner som ligger langs veien, med tunneler og rester av stasjoner. Sporene etter jernbanen er tydelige. 

Stortinget vedtok sommeren 1869 at banen skulle bygges. 7. oktober 1872 åpnet det vi i dag kaller Gamle Drammenbanen. 53 kilometer med spor sto ferdig etter kun tre års arbeid. Den var smalsporet, som jernbanene i Norge var på den tida, og gikk fra Oslo Vestbanestasjon. 

Opprinnelig skulle banen gå lenger øst, men nedstigningen fra Spikkestad og videre i en myk bue langs østsiden av Lierdalen ble foretrukket. Kanskje fordi den var så vakker? Presten, læreren og fotografen Ole Tobias Olsen reiste her en gang i 1870-årene, og sa: «I fugleperspektiv overskuer vi et prospekt av flere mils utstrekning og så vidunderlig smukt, at vi fattes ord til å uttrykke vår henrykkelse.» 

Ikke bare var det pent, men det var nyttig, toget. Det åpnet den nye, moderne verden for de som bodde langs linjen, ja, til og med for de som ikke gjorde det, men som hadde noenlunde overkommelig reisevei. Forutsatt at det stoppet. 

Det tok 13 år før toget stoppet på Spikkestad for første gang. Beboerne på Spikkestad er ikke ukjente med gjennomfart, for Oldtidsveien, hovedferdselsveien til Oslo fra sør, går igjennom stedet. Men da jernbanen kom i 1885 forandret det mer enn noen kunne gjette. 

Det var aldri meningen at toget skulle stoppe her. Spikkestad var for lite og ubetydelig. Men bøndene i området ville ikke levere melken i Røyken, og de forlangte at toget skulle stoppe. Så fra 1885 stoppet enkelte godstog, og fra 1886 stoppet det for passasjerer. Et stasjonsby vokste frem. Det kom teglverk, steinbrudd og annen industri, blant annet en fabrikk som lagde GÅ-PÅ skobesparere. Men status som stasjon fikk ikke Spikkestad før i 1911. 

I 1920 ble banen renovert, og ble normalsporet. For de som lurer er sporvidde på en smalsporet bane 1067mm, og på en normalsporet bane 1435mm. To år senere ble den elektrifisert, som den første av de statlige banene, og strekningen mellom Sandvika og Oslo Vestbanestasjon fikk dobbeltspor. En så stor, elektrisk jernbane trenger nødvendigvis mye strøm, og Hakavik kraftverk ved Eikeren ble bygget for å gi den akkurat det. 

Og i de påfølgende år kom fremtiden, og den kom fort. I 1958 kom dobbeltsporet til Asker. Så begynte bygging av landets lengste tunnel, Lieråstunnelen, 10,7 kilometer lang. Da den ble tatt i bruk kortet den ned reisetiden til Drammen med tre kvarter, og Spikkestad og de andre stasjonene langs den gamle Drammenbanen fikk veien mot Drammen avkuttet og lagt øde. 

Siste tog mellom Spikkestad og Brakerøya gikk 2. juni 1973.
Vi tok bena fatt og gikk et stykke langs traseen som nå er gang- og sykkelvei.

Galleri

I skyggen av bøketrærne

Stolt storebror Mika triller Silja på de fine stiene. Bøketrærnes røtter stikker dypt og gjør trilling lett.

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvordan kom de hit?
Hvem da? De tålmodige trærne eller de flyktige menneskene? Det bodde mennesker her lenge før bøkeskogen. De hadde andre trær rundt seg da, denne høyden var full av hassel og eik. Disse menneskene brukte stein til redskaper, stein til våpen, og de malte sine liv på den. De ligger her ennå, noen av dem, de som kanskje var viktigst da de levde,  de ligger i gravhaugene sine, ved siden av dem mye senere tok med seg bøketrærne: Vikingene. 

Vikingene seilte de syv hav og kom hjem med bøkenøtter. De så nytte i bøketrærne, for grisene likte nøttene og veden lot seg lett forme til drager og intrikate mønstre. De plantet dem og hogde dem, og lot hestene dra dem ut av skogen langs stier som skulle bli brukt i tusen år. De er her ennå, stiene, som fordypninger, grøfter, i landskapet. Og de er her ennå, noen av vikingene. De går langs de gamle stiene om natten. 

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem gjeter dem?
Hvordan blir de så høye? Hvorfor vokser de så rett? De kan bli 400 år gamle, bøketrærne. De kan bli nesten femti meter høye. Det er ikke mye sammenliknet med gjeteren, som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. I utkanten av skogen finner du meg. Eika. Gjeteren. Legg merke til dette: I skogen vokser bøken rett og strekker seg langt. Står den fritt og alene strekker den seg utover, blir så bred som den kan. Den trives godt her, bøkene, for de står i sandblandet jord her på raet, det er fuktig nok og kalkrikt nok. De liker skygge, men ikke frost. De er nykommere til landet, men sprer seg nok når miljøet blir fuktigere og varmere. 

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem lever her nå?
En ensartet skog som denne er ikke ensartet likevel. Riktignok vokser få planter i det beskjedne lyset som slipper gjennom de tette kronene. Om våren blomstrer hvitveisen i rasende fart, og dekker bakken som nysnø. Men det finnes mer fascinerende, permanente beboere. Om natten flyr sjeldne flaggermus mellom trestammene, bredøre og skjeggflaggermus, i tillegg til nordflaggermus og dvergflaggermus. Derfor er de gamle trærne viktige, for der finnes insekter de kan spise. Den like sjeldne fireflekkvedsoppbillen er en som passer seg for flaggermus når det mørkner. Den deler sitt hjem med spennende sopper som porselenshatt, ankerkjuke og bøkekreftkjuke, og med lavarten pyrenula nitida, som liker seg best på løvtrær, men som bare finnes noen få steder i landet vårt. Bøkeskogen er et fantastisk sted for bøksanger, kjernebiter, bokfink, munk, løvsanger og tyrkerdue. De har egne fuglekasser, så de slipper å dele med flaggermusene. Om dagen roter de rundt i skogbunnen og leter etter mat, og later som de er ganske mye større enn de er, selv om det ikke finnes rovdyr her, det eneste de bør være redde for er hunder og mennesker. 

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem har gått i trappa?
Hundrevis av år etter vikingene, i 1881, da industrien og fremtidshåpet og motet kom med toget, kom de moderne, celebre menneskene ikke for å bruke skogen og tjene penger på den, men for å nyte den for helsens skyld. De promenerte, nøt den friske luften, nøt båtlivet på Farrisvannet, kom seg vekk fra hverdagens kjas og mas på Larvik Bad. Og på toppen av denne trappen sto en utsiktspaviljong hvor det ble servert forfriskninger. Kanskje satt selveste Bjørnstjerne Bjørnson her under de store trekronene. 

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hva nå?
Les mer...

Galleri

Minjarudkollen

Vårt utgangspunkt for tindebestigningen var parkeringsplassen ved Myrer, kun noen få hundre meter etter at vi hadde svingt til venstre ved Krokedal på riksvei 22. Og her er det svært godt skiltet. Faktisk er det godt skiltet hele veien. Stiene her i området ble ryddet i 2015, med støtte fra Sparebankstiftelsen og turskiltprosjektet i Akershus. En enorm innsats er lagt ned.

Tilfeldighetene er våre venner, det er helt sikkert. En lat og varm dag for ikke så veldig lenge siden (de fleste dagene er jo late og varme nå), så vi et innlegg på Instagram fra NRK Østlandssendingen, med et turtips utenom det vanlige: Et utsiktstårn. 13 meter høyt. På Minjarudkollen. Der har vi jo ikke vært før! Vi lot varme være varme, la igjen latskapen hjemme, pakket sekken med drikke og dro i vei. Vi gjorde et stopp på Joker på Gan for å kjøpe kart – Fet O-lag har bidratt til å lage fantastiske turkart over området, med poster og greier – akkurat som Ola Dilt i Østmarka. Det varmer våre turhjerter.

Galleri

Romerike landskapsvernområde

Her ser du lydsporet til Romerike landskapsvernområde. Og det er passende, for det ligger rett sør for Gardermoens vestre rullebane. Da er det tid til litt plainspotting, tid til å knipe øynene igjen og holde for ørene, i hvert fall de første gangene et fly suser over hodet ditt. Så begynner du å lure – hvordan har det seg egentlig at den metallklumpen ikke detter ned? Hvordan har det seg at du hører turbulensen lenge etter at flyet har passert?

 

Galleri

Det var en gang på Toten

Totenveisen sto stolt og rank da vi besøkte, søndag 20 mai, var det.

Noen få historier. Noen bilder i et album. En gravstøtte på Østre Aker kirkegård. Det er kjennskapen vi hadde til vår oldefar, Kristian Kristiansen. Sara er den eneste av oss som har møtt ham, men minnet festet seg ikke, hun var knapt to år. 

Men Lilli Anita, vår farmor, husker. Og Gretel Irene, hennes søster. De er, som dere kanskje vet, søstrene Pihl, de eldre, vår turinspirasjon.

«Farfar, ja!» smiler de begge. De kaller ham fremdeles farfar. «Han var veldig lun,» sier Anita. «Ikke den mest skravlete, men med fin humor.»
«Tørrvittig,» skyter Gretel inn. «Han sa alltid noe som fikk deg til å le!»

«Da ungene var små fant han på leker og var med på alle aktiviteter,» fortsetter Anita. «Han var alle tiders.»

Vår oldefar kom fra en husmannsfamile på Toten. Han hadde tre brødre og en søster, Magnhild. Han flyttet til Vestre Aker som ung, og ble drosjesjåfør. Etter hvert ble han også drosjeeier. Han hadde lisensnummer 317, og han hadde en rød Opel Kapitän. Etter den, en Vauxhall Victor 101 Super. 

Anita og Gretel husker at Kristian tok dem med til Toten på besøk. Alle fikk plass i bilen, ungene satt på fanget den gangen.

Da vår farmor Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre, fylte 88 år for kun kort tid siden, tok vi turen til Toten der Kristian ble født i 1901. Det ble en tur i vår egen, nære historie, og jammen bød den ikke også på en stor overraskelse. 

Galleri

Rene fyrverkeriet!

Mika ledet an på dagens første omvei, og hvitveisen likte det de så.

For oss er ingenting bedre enn en 17. mai i en skog som roper se meg! hør meg! kjenn meg! smak meg! det er vår! Intenst grønn med kilende solstråler gjennom bladverket, fuglesang, bris som stryker deg over huden, en brusende elv og gaukesyre som får deg til å fryse på ryggen av fryd. Når den i tillegg avslører sin fortid i stein møysommelig bygget av menneskehender, ja da er dagen komplett. 

Turen bar til Maridalen, til Skarselva og kruttverket. Det ble bløtkake, det ble jordbær, og det ble eventyr. 

Historien om Skar kruttverk

I den mangfoldige, levende, industrielle Maridalen ble Skar kruttverk anlagt i 1854. Det lå, som navnet tilsier, på Skar gårds grunn, og de første årene var det et privat kruttverk. Hva en privatperson skulle med et kruttverk står det lite om, men kanskje var han glad i fyrverkeri. Og kanskje skulle han selge til det militære. Og kanskje var han klok, for kun få år senere, i 1862-63, ble kruttverket kjøpt opp av staten. Landmilitæretaten kjøpte bygningene, vannfallet og 20 dekar land for 8000 spd, og anla Skar leir på andre siden av elva fra kruttverket.

Det var svartkrutt som ble laget her, laget av svovel, trekull og salpeter. De lagde også patronhylser og håndvåpen her. Men kruttet var viktigst, og det ble levert på flere måter: Tønnevis, eller ferdig ladet i patroner og karduser.

Men kruttverkets historie ble kortvarig. Utviklingen tok det igjen. Krutt med nitroglyserin ble funnet opp, et røyksvakt krutt som ikke tiltrakk seg fuktighet på samme måte. Av forurensningsgrunner, og også av strategiske grunner, kunne ikke dette kruttet produseres i Maridalen. Menn og maskiner, ja hele produksjonen, ble flyttet til Raufoss.

Så i 1898 ble det på nytt stille langs elva. Skar leir var uten militær virksomhet. I 1905 leide Forsvaret ut leiren til Lindern pleiehjem for epileptiske, fra 1910 ble det brukt til ski- og sommerøvelser for militære skoler, fra 1930 øvingsplass for automobilkorpset. Da krigen kom tok tyskerne over Skar leir og videreutviklet den. De oppførte flere bygninger til vedlikehold av luftvernskyts. Luftforsvaret tok over etter krigen, kommunen kjøpte det i 2007.

Eventyret om de fire konger

Nede i bakken fra staselige Nes gård står fire eiketrær tett inntil hverandre, grenene vender utover fra midten, i harmoni. Disse fire er godt kjent, ganske sikkert familie, og de har sett kruttverket komme og gå. Maridalens venner har målt høyde og bredde og omkrets, og kommet til at de er omtrent 400 år gamle. Disse fire vekker fantasien. For det første er eiketrær uvanlige i Maridalen. Tallet fire ble i gamle dager sett på som et symbol på verden, jorden, grunnleggelse og stiftelse, og de fire elementene, ild, luft, jord og vann. Og selv om trærne ikke står på en høyde eller slette, sier sagnet at en konge skal være begravet under dem. Noen har sagt fire konger. Noen har kalt eikene «de fire brødre.»

Vi tenkte som så: Hva om alt er sant?

De 400 årene tar oss tilbake til tida før den industrielle revolusjon, lenge før turbiner og møllehjul og kruttverk, til tida da Maridalen var rullende, frodige jorder. Christian 4 satt på tronen i Danmark-Norge. Han var stadig på besøk i landet, faktisk flere ganger enn alle de andre unionskongene til sammen. Under hans regjeringstid, i 1628, ble det opprettet en egen norsk hær – som riktignok ikke ble aktiv før i 1641. Det første stedet soldater ble rekruttert var fra Maridalen. Bondesønner stilte stolt opp for Norge. Men noen murret. Hvorfor skulle de stille opp for denne grådige kongen som hadde tapt så mange penger og så mye land i krig? Hvorfor skulle de gi sine liv for denne maktsyke, utenlandske adelsmannen som krevde deres siste daler i skatt?

Det var sankthans 1642 og bålet brant under stjernehimmelen ved Margaretakirken. Hæren var samlet til en frikveld sammen med dalens beboere. Midt i dansen trådte han inn i lyset fra flammene, høy og fager, med blondt hår og skjegg med fletter i.
«Jeg er Eirik, arving etter Håkon 6 Magnusson,» sa han. «Jeg er Norges rettmessige konge. Kjemp med meg for et fritt Norge, fritt fra tyrannen Christian 4 og hans bunnløse grådighet.»

Frem i lyset trådte så hans tre brødre, de var hans speilbilde, de hadde blå øyne som det lyste oppriktighet av. Der og da ble brødrene kalt «de fire konger,» ja faktisk hjerter, spar, ruter og kløver. Hæren, Norges lille, utrente, forsiktige hær, lovet å følge dem der og da. For sankthansnatten var magisk, urter sanket denne natten hadde legende egenskaper, gress slått på sankthansnatten styrket buskapen, og den nye kongen som nå trådte frem kunne med sikkerhet bringe fattige, brukne Norge tilbake til frihet og uavhengighet.

I et helt år trente hæren. Flere soldater kom til, for ryktet spredte seg om Eirik, Norges nye konge, og hans tre brødre. Maridalen hadde mat nok til dem alle. Maridalen hadde ly til dem alle. Og planen var å drive kongen av Danmark-Norge hjem til Danmark med halen mellom beina neste gang han satte fot på norsk jord.

Tredje pinsedag 1643 samlet storbøndene og kongsemnet Eirik og brødrene hans seg i Margaretakirka. De var klare til avreise, klare til kamp. Ved alterringen knelte de fire brødrene foran Kristus og foran presten og mottok brød og vin og velsignelse for oppdraget. Eirik kom ikke lenger enn til trappa utenfor kirken før han segnet om. Brødrene knelte ved hans side, og mens giften herjet i deres blod tok de hverandres hender og holdt.

Bonden på Nes valgte et sted med utsikt over vannet, og kirketjeneren gravde fire like store, like dype, graver. Brødrenes blå øyne var for alltid lukket, Norges ekte kongerekke var brutt. Men da siste salme var sunget over deres navn, tittet solen frem og himmelen ble blå. Bøndene i Maridalen plantet en eik på hver grav, og de står der ennå, like fagre som brødrene var, og like fulle av håp.

Takk til Maridalens Venners fine nettside for informasjon.