Galleri

Østmarkas fagforening

Det var en varm søndag i juni i det herrens år 1850. Klokkene ringte fra gudstjeneste, men inne i Østmarka kunne ingen høre dem. Arbeidsfolket dro ikke i gudstjeneste med mindre de skulle døpe sine barn. Nei, de jobbet hver søndag. Da stelte de sine egne dyr, jobbet på sine egne jorder, tilbrakte tid med sin egen familie. Men kveldsbønnen ba de sammen, med slitne hender hvilende på en fillete Bibel de med all sannsynlighet ikke kunne lese. Et stearinlys blafret i vinduskarmen.  Les mer...

Galleri

Midtsommerblomst-quiz

Det er Sankthans, og vi har ikke feiret med bål. Nei, vi gikk en tur langs en meget populær rute, nemlig Rustadsaga-Ødegården, for å finne ut hvilke blomster som blomstrer nå. Kvelden var lys og vakker, og vi tok bilder av de fleste vi så – og nå tenkte vi at vi kunne teste deres kunnskap også, kjære lesere. 

Det er en enkel quiz. Først kommer bildet. Så kommer svaret rett under. Les mer...

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr «å bade i skogsluft». Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog.  Les mer...

Galleri

Lutdalens første vers

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Galleri

Høstgjester

Vakre Kira ved Lysås. Foto: André Kjernsli.

36 fotografer.
36 skildringer av høsten.
Av turkamerater. Av farger. Av vann og av refleksjoner. Av fugl og av dyr. Av byggverk. Av fjell, trær, blader, natur.
36 historier. Fra mange kanter av landet – og noen fra utlandet.

Hvert enkelt bilde har en enorm detaljrikhet.
Vi foreslår å sette på favorittmusikken, finne favorittstolen eller -sofaen, slenge beina på den, ha kaffen eller teen innen rekkevidde (vi anbefaler sweet chili), og nyte disse bildene. Sakte. Det er nemlig noe meditativt over dette, synes vi.

Så for første gang: Velkommen til digital fotoutstilling hos søstrene Pihl.
Det har vært en glede og en ære å ta imot så mange vakre bilder.

Del utstillingen videre. Skryt av den. Det fortjener fotografene 🙂

PS: Hver fotograf har kun fått med ett bilde – og vi valgte det. Dere gjorde det ikke lett for oss! Bildene er ikke sortert i prioritert rekkefølge – de er rett og slett sortert alfabetisk etter fotografens fornavn.

Galleri

Hopphistorier fra Østmarka

Østensjø skole med Rognerudbakken i bakgrunnen.

Nå skal vi ta dere med på en reise. En reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk. Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp (og ned) på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett.

Her kommer de – i omvendt alfabetisk rekkefølge, for helt til slutt kommer et intervju med Oppsal og Østmarkas største hopphelt: Espen Bredesen. Må spare det det beste til sist, vet dere – akkurat som dessert. 

Takk til alle som har bidratt med fakta om bakkene.
Takk til Østensjø historielag for bilder.
Takk til alle dere som har delt minnene deres med oss.
Takk til dere som leser – del gjerne historiene deres i kommentarfeltet. 

=&0=&

Fakta:
Bakken lå i lia ved Østensjø skole, og ble bygget på slutten av 40-tallet av Bryn idrettsforening. Først var det en slalombakke der, etter at tyskerne hadde hugget skogen i lia. Bakken ble fornyet i 1968 og fikk elektrisk belysning i 1971. Den ble revet omkring 1991, og bare stolpestubber og andre rester står igjen. 

Ivar Johnsen: «Husker at Østensjø skole arrangerte hopprenn i Rognerudbakken så sent som i 1974. Og det i skoletida. Du måtte være 4.klassing for å hoppe, men de slapp til noen yngre også. Hadde øvet i Rognerudbakken på langrennsski. Ble noen voldsomme fall. Dessverre hadde jeg ikke hoppski så jeg fikk ikke delta, var veldig skuffa. Måtte ta til takke med utforkonkurranse på jetski.»

Om utstyret sier han: «Ingen i klassen som hadde hoppski. Hoppet på langrennski 3-4 ganger. Tryna skikkelig i siste hoppet fordi jeg satset for hardt og kom høyt ut. Hoppet nesten høyere enn langt. Kan ha vært 15-20 meter, men husker mest smerten etter fallet. Var nok helt på slutten av hoppæraen. 10-15 år tidligere så… I B-klassen var det tre som hadde hoppski, de fra Nordre Skøyen. Vi fra OBOS-land hadde nok ikke økonomi til flere typer ski.»

Espen Fodstad: «Jeg har bakkerekorden i Rognerudbakken   Det var en lørdag i februar 1976 klokken var 15.15 og det var mitt siste hopp før tippekampen på tv kl. 16. Været var bra, – 7 og fin oppdrift i bakken. Treneren ga klarsignal og jeg satte utfor med mine Kongsberg hoppski, treffer hoppkanten perfekt og får en enorm oppdrift over kulen og jeg bare drar på fremover og lander på sletta. Husker fortsatt treneren sto med en tåre i øyekroken når han møtte meg på kulen etter hoppet.   22-23 meter ble det målt til. Er fremdeles litt svimmel etter det hoppet.» 

Rognerudbakkens mysterium: Har det noen gang vært TO bakker her? En på 15 meter og en på 20? Et avisutklipp fra 1988 sier så, men vi har ikke noe bevis. Kan noen hjelpe oss? 

=&1=&

Fakta:
Hellerudbakken lå i vestskråningen i Trolldalen som går nordover fra veien inn fra Solbergliveien på Oppsal/Trasop mot Trollhullet. Det var Hellerud sportsforening – som i 1932 skiftet navn til Østmarka IL – som fikk anlagt bakken omkring 1920. Bakken hadde oppbygd tømmerstillas med to avsatser. Stillaset var forfallent og ble revet og erstattet med en trasé i terrenget mot slutten av 1950-årene. Her ble det arrangert kretsrenn helt opp til slutten av 50-tallet, men bruken av bakken avtok etterhvert. Det ble hoppet ca. 25 meter her. Et pukkverk var også i drift en kort periode i denne dalen. 

Oddvar Book: «Jeg bodde øverst i Solbergliveien, da var det tre hoppbakker som gjaldt, Granlibakken, Bjartbakken og Hellerudbakken. Hellerudbakken var størst, men litt skummel da skiløypa krysset nede i overgangen. Ellers var det i Hellerudbakken et ganske kupert ovarenn, så sittestillingen på hoppet kunne variere mye:-) Min tid i disse bakkene var vel rundt 1970 pluss/minus noen år. Det var noen som hadde plastski, dvs. Splitkein eller Kofix og det var det ypperste en kunne ønske seg av utstyr. Vi med hoppski av tre måtte nøye oss med sølvswix og hopplakk under skiene. Funka det og  »

Jan Engdahl: «Jeg ble født i 1953 og vokste opp på Oppsal. Derfor har jeg ikke noe forhold til Hellerudbakken før jeg selv hoppet der på 60-tallet frem til ca. 1965. Og ganske riktig, bakken hadde et terrengtilløp da jeg hoppet der. Men vi fikk god fart, og vi tråkket så langt vi kunne oppover i terrenget for å kunne hoppe lengst mulig. Selv hoppet jeg nok ikke noe særlig lenger enn 18-20 meter (jeg var jo ikke gamle karen). Hellerudbakken var på «min» tid en populær bakke, og vi Oppsalgutta gikk på ski inn dit og ankom «sletta» gjennom skogen og skiløypa fra sør. Vi gikk på vanlige løypeski med Kandaharbindinger eller på hoppski. Men vi gikk alltid bare med én stav, for det skulle synes at vi var skihoppere! Det var viktig! Vi hoppere følte oss litt tøffere enn langrennsløperne. Og alpinister fantes jo ikke på østkanten den gangen.»

=&2=&

Fakta:
Liten hoppbakke litt nord for Bjartbakken. Før den opprinnelige Bjartbakken ble erstattet av en mindre bakke, var Granlibakken svært populær blant barn og ungdom på Oppsal. Bakken utnyttet i sin helhet den naturlige terrengprofilen, og hoppet ble bygd av snø hver vinter. Rundt 1960 begynte hoppgruppa i Oppsal IF å ta et ansvar for drift av bakken, planerte tilløpet og bygde et permanent hopp. 

Jan Engedahl: Granlibakken var en mindre bakke enn Bjartbakken, og veldig populær tidlig på 60-tallet. Vi hoppet inntil 16-18 meter. Terrengtilløp og oppbygget steinhopp. Egentlig et vanskelig tilløp. Hoppet du til «grana» som stod til venstre for unnarennet i hoppretningen på ca 15 meter, var du god. Vi som bodde på Oppsal, gikk på søndagene ofte først til Granlibakken og hoppet noen timer der før vi avsluttet hoppdagen i Hellerudbakken. En perfekt dag.

Per Løkken: «Jeg tipper det var sånn rundt 1960. Jeg hadde fått nye hoppski til jul og tidlig en morgen drar jeg opp i Granlibakken. Den var ikke så stor, men allikevel klarte jeg å tryne ganske så solid. Nok til at kravebeinet brakk, og jeg husker fortsatt turen hjem til Haakon Tveters vei med skia på skulderen som en tøff tur. Så ble det tur sammen med modern til legevakta og skulderen ble etter hvert like god som ny. Fortsatte noen år til, men etter et fall i den mellomste Bekkelagsbakken var det slutt.»

Kjell Vatne: «Mener selve hoppet på Granlibakken var bygd opp av steinblokker, så det bør det være spor etter fremdeles. Øverste delen av ovarennet bestod av parallelle trestokker (ganske bratt/kupert). Hoppet der med muttern’s gamle fjellski (Splitkein m/stålkanter og Kandahar bindinger med krok på siden av skia). Tipper dette var rundt 1970.»

=&3=&

Fakta:
Godliabakken ble påbegynt i 1940, men ikke fullført før i 1947. Bakken var en 15-metersbakke, og på 1950-tallet ble det arrangert gutterenn her. På slutten av 50-tallet ble stillaset råttent og farlig å bruke. I 1961 satte kommunen opp et nytt stillas, som ikke ble revet før i 1996. 

Jan Engedahl: «Godliabakken var den beste bakken. Et ordentlig stillas/tilløp etter modell av større bakker som Midtstubakken, bare mindre. Vi gikk trappetrinnene opp til toppen. Unnarennet hadde perfekt profil, og vi hoppet inntil 18-20 meter.»

Morten Engh: «Vokste opp i Kranveien og begynte på Trasop skole i 1966 og byttet året etter til nye Godlia skole. Vi var omtrent daglig i Godliabakken gjennom vinteren. Bakken ved siden av ble brukt til aking, og vi lagde slalåmløyper med egenproduserte staur. Hadde «utforbakke» som startet ved høyblokka i Kranveien og gikk til bunnen av Godliabakken. Krydde av unger. Det var stas når det kom lys i hoppbakken. Litt trist å gå der nå, bakken er revet og nesten alt er grodd igjen.» 

Arvid Mathiesen: «Husker at Oppsal IF arrangerte Donald Duck-renn både i hoppbakken og slalombakken. På nedsiden av hoppbakken mot slalombakken bodde familien Scharning hvor far/bestefar i huset var med å bygge nettopp Godlia hoppbakke.»

=&4=&

Fakta:
Første bakke bygd på dugnad av idrettslaget Bjart og innviet i 1934. Etter utbygging av bakken i 1946 økte bakkerekorden fra 50 meter til nærmere 60. Bakken hadde et 30 meter høyt trestillas, overbygget dommertribune, klubbhus og tavle som viste hopplengdene. Både krets- og landsrenn ble holdt i bakken. Under OL i Oslo i 1952 ble bakken brukt som treningsbakke for det japanske landslaget. NM for junior ble arrangert i 1958, med kronprins Harald tilstede. Siste renn i den store bakken ble holdt i 1961. Etter noen år med forfall måtte stillaset rives, og Heimevernet ble tilkalt og sprengte det hele i lufta med dynamitt. Klubbhuset brant ned i 1966. 

Den første bakken ble erstattet av en enkel 25-metersbakke byde i regi av hoppgruppa i Oppsal idrettsforening på 1970-tallet. Lille-Bjarten hadde dommertribune og lysanlegg som fasiliteter, og ble brukt av hopprekrutter fram til 1980-tallet. OL-vinneren fra 1994, Espen Bredesen, startet sin hoppkarriere i Lille-Bjarten. 

Linke til Bjartbakkens vekst og fall

Bilde: Skihopper trener i Bjartbakken

Ørnulf Pedersen: «Sjøl dreiv jeg litt med skihopping i ungdommen, slik som de fleste. Etter skoletid gikk jeg på hoppski fra Fugleliveien til Godliabakken, tok et par hopp og gikk til Hellerudbakken, to tre hopp der og så bort til Bjartbakken. Turde ikke å hoppe i store Bjartbakken, men man kom 30 meter i lillebakken. Endelig etter fylte 16 år, våget jeg meg opp i Store Bjartbakken, og har personlig rekord der med 43,5 meter!»

Jan Engedahl: «Jeg er født i 1953, og vokste opp på Oppsal. Jeg hoppet på klubbnivå i BFG, og Bjartbakken var vår bakke. Jeg var for ung til å hoppe i den store, men Lille-Bjarten var helt ideell for meg. Husker at jeg hoppet 28 meter i klubbmesterskapet i februar 1963. Bakkerekorden var vel 34-35 meter? Lille-Bjarten hadde naturtilløp, men øvre del og hoppet var bygget i tre. Fin naturlig motbakke å stanse i, men det var mange meter og enda flere skritt å gå opp til toppen. Store-Bjarten ble vel revet ca 1963. Jeg husker at de litt større kameratene mine hoppet der, og det må ha vært i 1962 eller 63.»

=&5=&

Det er en spesiell person vi håpet å snakke med da vi bestemte oss for å samle disse historiene. Det er ingen ringere enn han som vant OL-gull og -sølv på Lillehammer i 1994, han som fløy lenger enn alle disse to ukene hvor vi faktisk hadde fri fra skolen, han som har vokst opp på Oppsal og dermed føles som en bekjent. 

Åkei. Vi skal være ærlige. Vi fniste en del da Espen skrev at han godt kunne tenke seg å snakke om Bjartbakken med oss. Vi skalv litt på henda da vi slo telefonnummeret hans. Men Espen er en gjennomført ålreit fyr. Finnes ikke skummel. 

Han vokste opp i Snipp Møllers vei, og var dermed nabo til Bjartbakken. 

«Det var alltid mye aktivitet i Bjarten,» sier Espen, «i hver skråning, alle hadde ski. Det var der det skjedde, derfor ble jeg også med. Det fascinerte nok utover det vanlige. Jeg skulle alltid hoppe, og jeg skulle hoppe langt. Jeg gikk på langrenn også, og på slalom, men da kjørte vi skauløyper og hoppa på kuler. Jeg var aldri i slalombakken for å kjøre slalom. Vi dro også ofte inn til Granlibakken for å hoppe, det var god avveksling. Det var fartsbru der, tømmerstokker som lå i ovarennet.»

«På den tida tenkte jeg ikke på å bli skihopper. Det var bare lek. Det var en hoppskole i Bjarten som jeg ble med på. Vi var jo der og sto på ski likevel. Jeg hoppa på slalomski. Så ble jeg trukket inn i hoppgruppa i Oppsal, og da fikk jeg låne et par hoppski. Jeg hoppet mitt første renn da jeg var ti år, det var i 1978.»

Vi spør Espen om persen i Lille-Bjarten: «Jeg hoppa ikke spesielt langt,» sier han, «ikke på hoppski i hvert fall. Jeg kom jo aldri over kulen, ikke sant. Jeg trur jeg hoppa lengre på slalomski. Jeg tror bakkerekorden var på 32 meter, jeg tror ikke jeg hoppa så langt, men 28, kanskje?»

Hvordan hadde det seg at han hoppet lengre med slalomski? 

«Jeg hadde jo sånne hoppski som Bjørn Wirkola holdt på med, treski av Spitkein med lav støvel. Det var det jeg begynte med. Det var tungt for en liten gutt. Skia styrte hele svevet!»

Vi ser det for oss, lille Espen i Lille-Bjarten, med ski for voksne, sterke menn som hadde passet bedre i Store-Bjarten. 

«Det var jo det det var, da,» smiler Espen. «Hoppmiljøet var dessuten lite, men det var noen, og noen vi så opp til. En som var ett år yngre holdt på lenge sammen med meg.»

Her må vi stoppe opp litt – vi trodde da at det krydde av ivrige hoppere på den tida? At hopp-Norge var i en gullalder? 

«Det var ingen andre i klassen min på Oppsal som hoppa,» sier Espen. «Det var en annen fra Bjartbakken, han var et par år eldre og slutta etter et år, så da var det bare meg igjen fra området. Så var det to fra Østensjø og en fra Høyenhall. Bare en av dem fra Østensjø holdt ut. Det var ikke så mange som var eldre enn meg som hoppet, heller. Bare en tre-fire stykker. Hoppgruppa var ikke så stor. Det var kjedelige klubbmesterskap. Det var jo bare meg i klassen.» 

«Men likevel, rekruttering falt mer naturlig på den tida enn nå,» fortsetter han. «Da var det jo snø, og det var hoppbakker. Det var mulighet til å hoppe for alle som holdt på med ski. Nå er det Midtstubakken og Linderudkollen og ut over det blir ikke så mange bakker gjort i stand. De har hopputstyr i disse bakkene, og så kan de som vil prøve. Sånn får de huket tak i noen. Men det er et problem i dag. Og hopputstyr er ikke så dyrt, ikke i forhold til hva alt annet koster. Du trenger ett par ski, hjelm og dress. Det er ikke kostnadene som er avgjørende, det er det at du må bli kjørt så langt. Det er mye lettere å dra på trening i Trasophallen enn i Midtstuen eller Linderudkollen. Og så må du ha foreldre som er over snittet interessert. Før så hadde du en far som hadde hoppet på ski da han var liten. I dag har nesten ingen det.» 

Det er fotball som i stor grad gjelder, med andre ord. Sånn var det da Espen vokste opp også, han spilte fotball på sommeren og hoppet på ski om vinteren. 

«Det var fotballspillere vi drømte om å bli.» 

Noen drømmer går i knas. Andre drømmer kan aldri bli oppfylt. 

«Store-Bjarten så jeg aldri tårnet på,» sier Espen. «Det synes jeg alltid var så synd, for den hadde jeg så lyst til å ha hoppa i. Unnarennet var kjempebratt, det så så spennende ut. Jeg ville jo hoppe i litt større bakker. Vi brukte unnarennet på Store-Bjarten som utforløype. Den kjørte vi rett ned,» ler han. 

«Vi hoppa overalt, skrenter, alle steder, men det som jeg husker veldig godt er at jeg hoppa mye på en ski. Og det er jeg temmelig fornøyd med, jeg tok toppfart i Lille-Bjarten på en ski. Jeg hadde bra balanse.» 

«Sto du da du landa?» spør vi i vantro. 

«Jaja. Jeg er litt stolt av det. Det var ikke så mange som gjorde det. Du må like å ta litt sjanser.» 

Vi ser mulighet til ny OL-gren. Så slår det oss: «Du hoppet jo i klassisk stil, du?» 

«Ja, det var bare det vi visste om da.» 

«Hvordan var det å bytte?» 

«Det var skummelt, det. Vi holdt på å trene oppi Granåsen før OL i 1992, da skulle vi bytte om, vi forsto at vi var akterutseilt. Det var tre uker før OL da vi tok bestemmelsen, og vi klarte v-stil på enkelthopp på trening, men når konkurransene kom så falt vi jo igjennom. Men det ga så mye mer løft, wow! sa alle gutta da de fikk ordentlig drag på det. Men problemet var at vi hadde hoppa klassisk med litt sideflyt og hadde ikke symmetri i kroppen, så det ble jo skeivt mange ganger. Det tok mer enn et år for å få det til å sitte. Eller, for meg tok det omtrent et år, og så gikk det jo ganske bra året etterpå.» 

Ah. Gode minner. 

Og apropos minner: «Jeg har lagra bilde av Store-Bjarten på telefonen min,» ler Espen.

Så – dere med initiativ, dere med midler, dere med makt: Hva med å bringe Bjartbakken tilbake til fordums glans? Det er nok både vår og Espens drøm. 

=&6=&=&7=&(det finnes=&8=&mange hoppbakker i Østmarka! Det kryr!): 

Tore Martin Helgesen: «Jeg vet også at det var planer om å bygge en STOR BAKKE med unnarenn og flate ved Skraperudtjern. Min «onkel» Hans på Sørli fortalte meg om planene på tidlig 70 tall så vidt jeg husker. Ovarennet skulle være i skogen/fjellet mellom Rustad og Nøklevann skole. Hvor seriøse planer dette var aner jeg ikke men onkel Hans jobba jo i skogvesenet og var veldig hoppinteressert. (han var onkelen til min mor men også min 

Og til sist, fra Østmarka fra A til Å:

Nordøst for Rundtjern lå tidligere en 40-meters hoppbakke med oppbygd stillas. Bakken var stupbratt og uten avrundet overgang før sletta – så blir det da også fortalt om høy fall- og bruddprosent. Hoppbakken ble anlagt av Oppsal Sportsklubb som gikk sammen med andre klubber i Østre Aker og dannet Østmarkens Skisamlag. Klubbene fikk bygd bakken med god hjelp av Hærens Ingeniørvaaben og den ble åpnet i 1922. Bolter i fjellet vitner fortsatt om hvor bakken lå.

Galleri

Det var en gang på Toten

Totenveisen sto stolt og rank da vi besøkte, søndag 20 mai, var det.

Noen få historier. Noen bilder i et album. En gravstøtte på Østre Aker kirkegård. Det er kjennskapen vi hadde til vår oldefar, Kristian Kristiansen. Sara er den eneste av oss som har møtt ham, men minnet festet seg ikke, hun var knapt to år. 

Men Lilli Anita, vår farmor, husker. Og Gretel Irene, hennes søster. De er, som dere kanskje vet, søstrene Pihl, de eldre, vår turinspirasjon.

«Farfar, ja!» smiler de begge. De kaller ham fremdeles farfar. «Han var veldig lun,» sier Anita. «Ikke den mest skravlete, men med fin humor.»
«Tørrvittig,» skyter Gretel inn. «Han sa alltid noe som fikk deg til å le!»

«Da ungene var små fant han på leker og var med på alle aktiviteter,» fortsetter Anita. «Han var alle tiders.»

Vår oldefar kom fra en husmannsfamile på Toten. Han hadde tre brødre og en søster, Magnhild. Han flyttet til Vestre Aker som ung, og ble drosjesjåfør. Etter hvert ble han også drosjeeier. Han hadde lisensnummer 317, og han hadde en rød Opel Kapitän. Etter den, en Vauxhall Victor 101 Super. 

Anita og Gretel husker at Kristian tok dem med til Toten på besøk. Alle fikk plass i bilen, ungene satt på fanget den gangen.

Da vår farmor Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre, fylte 88 år for kun kort tid siden, tok vi turen til Toten der Kristian ble født i 1901. Det ble en tur i vår egen, nære historie, og jammen bød den ikke også på en stor overraskelse. 

Galleri

Mysteriet Løvhøiden

Nordre Østensjø til venstre, søndre Østensjø til høyre. Bildet er tatt omkring 1910-20. Takk til Østensjø historielag for lån.

=&0=&

=&1=&

Regnet slo mot ruta en sen høstkveld i 2016. Katja laget en kopp te med sweet chili, tente lys i lykta i vinduskarmen og surret favorittpleddet godt rundt seg. Hun hadde lånt boka Bøler er stedet fra våre foreldre. Lokalhistorie er vår favoritthobby. Noen ganger dukker det opp overraskelser på steder vi trodde vi kjente ut og inn.

Det gjorde det også denne kvelden. I et kapittel som heter Våre gamle gårder og plasser av Amund Kveim, leste Katja følgende avsnitt:

Løvhøyden, eller Løvhaug, som den også har vært kalt, ligger noen hundre meter nordøst for Myrvold. Her bodde i 1865 husmannen Holm Hansen med familie. Det kan ikke ha vært mye jord her, men det var nok til at de kunne ha en ku, sette litt potet, og så litt korn. Her bodde i tillegg Ole Hansen fra Solør med sin familie. Ti år senere er plassen overtatt av svensken Johannes Andreassen, i 1891 August Olai Kristiansen, og ved århundreskiftet, Martin Hansen, som ikke må forveksles med husmannen med samme navn på naboplassen Holtet. Løvhøiden ble ikke skilt ut som eget bruk før i 1921.

Hjertet gjorde et hopp og tok salto med skru. En husmannsplass hun ikke hadde hørt om? En plass som skulle ha ligget like om hjørnet?

Løvhøiden (vi velger å skrive det på gamlemåten) fanget ikke bare oppmerksomheten, men den la også beslag på fantasien. Den ga oss ikke ro. Den hvisket til oss i nattemørket. Den ropte til oss over rushtrafikken. Vi bestemte oss for å finne ut alt vi kunne om plassen. Om vi hadde visst hva vi ga oss i kast med, hadde vi kanskje tenkt oss om. Sammen lette vi etter kart. Sammen tilbrakte vi time etter time, dag etter dag, uke etter uke, for å finne innføringer i gamle folketellinger og kirkebøker. Vi kontaktet arkivarer, forfattere, gravlundssjefer og lokalhistorikere ikke bare en gang, men mange ganger, hver gang med en ny innfallsvinkel, et nytt håp. Og for hvert svar vi fant, dukket det opp ti nye spørsmål.

=&2=&

Løvhøiden var plass under nordre Østensjø, en staselig middelaldergård ved vakre Østensjøvannet, eid av Østgaard-familien. Nordre Østensjø kom i skyggen av Søndre Østensjøs karismatiske eier, Halvor Tveter, som flyttet dit i 1837. Halvor Tveter overtok i 1868 nordre Østensjø, etter at Halvor Larssønn Østgård måtte selge gården på tvangsauksjon. Fra 1869 kan vi se Løvhøiden i Østensjøs regnskapsbøker.

Da Halvor Tveter overtok søndre Østensjø begynte han med en gang med store forbedringer. Han var dyktig med hendene, kunne smi, snekre og tømre. Fra 1845 utvidet han gården. I 1853 gikk han til anskaffelse av en stasjonær dampmaskin som ble brukt til tresking og hakkelseskjæring. Han var en av de første i Norge som dyrket kålrabi i store kvanta. I tillegg hadde han mange offentlige verv, og satt blant annet i fattigkommisjonen og var medlem av bygningskommisjonen for Østre Aker kirke. Hans kone Nikoline, kalt Mor Tveter, sørget for at både husmenn, ansatte og fremmede fikk måltider på gården.

Hans sønn Haakon overtok begge Østensjøgårdene i 1875 etter å ha forvaltet Bygdøy Kongsgård. Han fulgte i sin fars fotspor, både landbruksmessig og politisk. Han ble utdannet ved Landbrukshøyskolen på Ås. Han var, blant annet, åtte år ordfører i Aker, og representerte Akershus på Stortinget. Østensjø fortsatte å være et mønsterbruk under hans ledelse, helt til han døde 86 år gammel i 1930.

=&3=&

Hvor lå Løvhøiden? Akkurat hvor? Det var det første spørsmålet vi stilte. Når vi ser på gamle kart, har Løvhøiden ligget omtrent der lekeplassen på toppen av Tveteråsen er i dag. Noen kart vi har funnet oppgir Løvhøiden som plass, andre kun som lade/uthus, og på noen går det kun en sti forbi stedet uten at noen bygninger er tegnet inn.

På flyfoto fra 1937 og 1947 er det tydelig en stor, ryddet jordflekk eller åkerlapp der. Kan denne ha tilhørt Løvhøiden? Vi trodde det, men vi kunne ikke se noen hus på disse bildene. Kanskje plassen var borte da?

Borettslaget Tveteråsen ble bygget i 1969, og før dette ble helt sikkert eventuelle hus eller uthus revet. Men navnet henger igjen – på det nyeste Østmarkakartet står det Lauvhøgda der Løvhøiden lå.

Mer finner vi ikke ut, før vi plutselig får uventet hjelp: Yngvar Kittilsen, en nabo med røtter fra området, kommenterer følgende på blogginnlegget vårt «Historien om Haraløkka» 10. desember 2017: «Vi brukte å sparke fotball på «tunet» der når jeg var guttunge og vokste opp i Sarabråtveien, da sto grunnmuren etter våningshuset der fortsatt, rett foran der som Sauro senere hadde butikk. Vi kalte det Lauvhøgda.»

=&4=&

Første gang vi finner Løvhøiden nevnt er i folketellingen av 1865. Vi lette lenge og vel for å finne den, men skjønte etter hvert at den står under feil navn, Lørhøiden. Det er fort gjort å forveksle en v og en r i tydningen av snirklete håndskrift. Det var kun én bygning på Løvhøiden i 1865, og det bodde to familier her. Holm Hansen sto som husfader, hans yrke var husmand med jord. Han ble født i Ski i 1823. Hans kone het Helene Hansdatter, hun ble født i 1816, også i Ski. De hadde en sønn, Julius Holmsen (18). I tillegg var det et betalingsbarn her, Thorrald Kristoffersen, f 1858 i Aker.

Den andre familien som bodde på Løvhøiden i 1865 var ekteparet Ole Hansen og Marte Jacobsdatter fra Solør. De hadde tre sønner og en datter, Håkon (12), Martin (6), Axel (3) og Julie (10). Ole var dagarbeider, sannsynligvis på en av de store gårdene i nærheten.

Den første som pirret nysgjerrigheten vår var betalingsbarnet Thorrald. Hvordan hadde han havnet her? Hvorfor måtte foreldrene sette ham bort? Hvordan gikk det med ham?

Fattigdommen i Norge var stor på 1800-tallet. En av kommunenes viktigste oppgaver var å forsøke å ta seg av de fattige. I 1863 kom en ny fattiglov, og den delte de fattige inn i tre kategorier: Den første var foreldreløse barn og sinnsyke, den andre gamle, syke og vanføre, og den tredje friske folk. Den tredje kategorien inkluderte barn som var forlatt av foreldrene eller som måtte «skilles fra disse på grunn av deres slette levned,» enker med barn, ugifte kvinner med barn og forlatte koner med barn.

Vi tok utgangspunkt i at Thorrald var i den tredje kategorien, men å finne detaljer om saken hans viste seg å være umulig. Fattigvesenets arkiver er enorme, og selv om mye er bevart har enda mer gått tapt. Dessuten kunne barn frem til 1892 settes bort som pleiebarn eller fosterbarn på privat initiativ, uten at det ble rapportert til kommunen. I folketellingen av 1865 finner vi derfor barn med benevnelser som betalingsbarn, lægdebarn, fattigbarn, fosterbarn eller fattigpleiebarn. De som tok inn betalingsbarn gjorde ofte dette fordi de måtte spe på inntekten og fordi de trengte ekstra arbeidskraft.

Heldigvis viste tilfeldighetene seg som våre venner. Vi lykkes å finne Thorralds dåp i kirkeboka fra Kråkstad i Ski. Han har altså samme hjemsted som Holm Hansen og hans familie. Thorvald, som han egentlig het, ble døpt hjemme, og ble da sannsynligvis vurdert som svakelig og med liten sjanse til å overleve.

Men Thorvald klarer seg. Han jobber hardt, først som tjener, så som husmann. Han får først syv barn med sin første kone, svenske Johanne, så to til med sin neste, og da han dør er han ikke bare gammel, men også selveier. Han har fått kjøpe Midtsembraaten i Ski.

=&5=&

Vi klarte ikke å finne et eksakt årstall for byggingen av Løvhøiden, for det fantes ingen plan- og bygningsetat den gangen, ingen registre, ingen krav til utfylling av skjemaer i tre eksemplarer. Vi kan tenke oss at plassen ble etablert på 1850 eller 60-tallet, samtidig med mange andre plasser i Østmarka på den tiden. De spratt opp som paddehatter.

Jens Bjørneboe skildret samfunnet som det var i 1848 presist i boken «Drømmen og hjulet» fra 1964:

«Selv i det avsidesliggende og isolerte Enebakk hørte man nu ekkoet fra den storm som hadde rystet Europa. Gnisten var sprunget i Paris i begynnelsen av året, hadde fenget i det voldsomme luftdraget, og var gått som en kjempebrann ut fra Frankrike, hadde feiet over Italia, opp nordover til Østerrike, Ungarn, Prøyssen og videre utover verden. Religion, lov og rett, seder og skikker, livsanskuelser og samfunnsformer, – alt var blitt brannskadet og smeltet om i den glødende smeltedigelen som Europa var blitt. Telegraf, jernbaner, dampskip gjorde avstandene små og fikk ilden til å bre seg med fryktinngytende hastighet. Alt i alt var det to, tre nye tanker som nu hadde grepet tak i verden og endevendte den.» 

=&6=&

I Norge så vi resultatet av denne brannen i Marcus Thranes bevegelse: Arbeider-Foreningerne. Marcus Thrane ville ha stemmerett for alle menn: På 1850-tallet var det bare menn med eiendom som kunne stemme. Han ville også ha bedre forhold for husmenn og arbeidere. Han brukte grunnlovens paragraf om ytringsfrihet og ga seg selv «en eneste oppgave: Å etterstrebe større samsvar mellom Grunnloven og den politiske praksis» (Ringvej s 16). Fra 1848 og i løpet av de tre påfølgende år fikk Arbeider-Foreningerne 30.000 medlemmer.

Hvordan ble kravene tatt imot av «øvrigheta?» Jo, Marcus Thrane-bevegelsen ble brutalt slått ned. Foreningene ble kalt forbryterske. Men med etterpåklokskapens klare blikk ser vi at de 30.000 bare ville delta i demokratiet som hadde blitt lovet dem i 1814. Thrane og over hundre av hans støttespillere ble arrestert 7. juli 1851. Først i 1855 fikk de sin dom, og mange kaller det et justismord: Thrane fikk fire år i tukthuset. Han slapp ut etter tre. Retten gjorde det klinkende klart at verken arbeidere eller husmenn hadde noe de skulle ha sagt i Norge. Faktisk fikk de ikke stemmerett før i 1898.

Da vi leste dette begynte vi å lure: Satte Marcus Thrane spor også i Østensjø-området? Vi skrev til forfatteren av boken om Marcus Thrane, Mona Ringvej, og hun satte oss på sporet ved å vise oss skannede eksemplarer av Arbeider-Foreningernes Blad på Nasjonalbiblioteket.

På Rustad gård, 1. juni 1850, ble Rustad arbeiderforening etablert. Vi kan godt tro at husmennene fra Østensjø gård ble medlemmer her. Foreningen ble stiftet av E. Pedersen «etter Opfordring,» og allerede på det andre møtet ble det innskrevet 36 medlemmer. Rustad arbeiderforening fortsatte å ha møter på forskjellige gårder og husmannsplasser det neste året, E. Pedersen stilte som foredragsholder flere ganger og det virket som det var ganske harmonisk. Men da Thrane ble arrestert skapte det bølger også her.

I Arbeider-Foreningernes Blad fra 2. august sto det: «Søndagen den 3die August kl. 3 holdes Møde på Dahl, da en vigtig Sag vil blive bragt paa Bane.» Dette ble et møte hvor vi godt kunne ha tenkt oss å være flue på veggen. 16. august ble det rapportert: «Formanden ser sig paa Grund af Medlemmernes Uefterrettelighed, nødt til at opphøre med Besørgelsen af Bladet, og ønsker af samme Aarsag at aftræde. Han anmoder derfor Medlemmene om at møte paa Dahl Søndagen den 24de August, hvor han vil aflegge Regnskab for det hele.»

Det sto ikke mer om Rustad arbeiderforening etter dette. Thrane dro til USA med sin familie da han slapp ut av tukthuset, og arbeiderbevegelsen hadde mistet sin leder. De hadde oppnådd lite konkret, men en statlig kommisjon ble i hvert fall satt ned. Den hadde som mandat å undersøke husmennenes kår og foreslå lovendringer. Dessverre besto kommisjonen av en sorenskiver, en fullmektig i finansdepartementet, en prest og to storbønder. To medlemmer mente blant annet at husmennenes fattigdom var uungåelig på grunn av overbefolkning og husmennenes egen lettsindighet. Et annet medlem mente at økonomisk vekst i virkeligheten hadde styrket husmennenes stilling, og at grunnen til at de var misfornøyde nå var at de hadde høyere forventninger enn før. Ingen av medlemmene ønsket inngrep i forholdet mellom husmann og bonde. Dette ville nemlig gå på bekostning av kontraktsfriheten og eiendomsretten. Husmenn skulle forbli eiendomsløse.

I 1851 ble husmannsloven vedtatt i Stortinget. Den gjorde som forventet ingen stor forskjell for husmennene, men to bestemmelser ble lovfestet: Husmenn hadde rett på feste av rydningsplasser på livstid, som i praksis betydde at husmennene ikke trengte å flytte så ofte som før, og det lå en mulighet for å ilegge ekstra skatt til bønder som ga så dårlige kontrakter at husmannen måtte belaste fattigvesenet.

Flere forbedringer i lovverket for husmenn ble ikke gjort før 1917, selv om husmannssaken var et tilbakevendende tema.

=&7=&

5. september 1860 ble den staselige Østre Aker kirke vigslet av selveste prins Oscar II (etterpå dro han til Sarabråten for å besøke Heftye, det kan dere lese om i Even Saugstads bok Godset i skogen), og husmennene på Løvhøiden fikk ny kirke. Før måtte de dra helt til Oslo, altså Gamlebyen, for å døpe sine barn, bli konfirmert, gifte seg eller begrave familiemedlemmer. Østre Aker, bygget på Ulven gårds grunn, ruvet i Akersdalen med sitt 42 meter høye tårn, og klokkene kunne høres langveis fra. Dette betydde kortere reisevei, men det betydde ikke at husmennene gikk oftere i kirka. De gikk dit bare når de måtte. Søndag var en dag de stort sett jobbet på egen plass, de hadde verken tid eller krefter til å bruke hele dagen i gudstjeneste. Dessuten var gudstjenestene et sted hvor rikfolk viste frem sine nye klær og flotte karjoler og kanskje også ny hårsveis etter moten i Paris – husmennene hadde ingen naturlig plass her.

I den enorme, gulmalte safen på det gamle kirkekontoret i Østre Aker fant vi menighetens jubileumsbok fra 1935. Bare se på beskrivelsen av Østre Akers første sokneprest, Hans Gÿnther Magelssen:

Magelssen var født i Kristiania 10. juni 1806 som sønn av farvermester Christian Magelssen. Farvermesteren hadde i sine to ekteskap i alt tolv barn, av hvilke to ble prester og en blev gift med en biskop. Barna hos «farveren i Grensen» var bekjent for sitt prektige utseende, høie, mørke og vakre, og Hans Gÿnther var visst den vakreste av guttene. (…) En gammel mann på Vestlandet som hadde «lest» for Magelssen sa om ham: «En vakker mann, forferdelig snild og forferdelig mørk, forferdelig flink til å gå og ivrig for å få vei over fjellet.» Her i Østre Aker erindres han også som en snild og god mann, trofast og pliktoppfyllende. Han var meget glad i musikk, spilte selv vakker fløite, og fruen spilte gitar. I hjemmet var han lys og vennlig og urokkelig likevektig. Hans store barneflokk var ham inderlig hengiven. 

Ja, Magelssen var nok en prektig mann, grønnfingret var han også, men brydde han seg om de fattiges kår? Det står det ingenting om noe sted. Derimot står det at hans livsmotto var «Den lever best som godt er gjemt,» så vår mistanke om at han ikke var noen revolusjonær prest er nok korrekt.

Østre Akers andre sokneprest var en motstander av Marcus Thrane – selveste Honoratus Halling. Han mente akkurat det motsatte av hva Thrane og Arbeider-Foreningerne sto for – han manet til saktmodig utholdenhet i livets byrder i påvente av et bedre liv – etter døden. «Han rekker så høit op at det er en ære for alle de andre sogneprester å ha stått i samme embede som han,» skrev Østre Aker menighetsråd i sin jubileumsbok. Halling var kanskje en av de første prestene i Norge som ville være prest for alle samfunnslag:

Fra radikalt hold blev det sagt at Halling ville være prest både for fattig og rik, og det gikk ikke an å tjene to herrer. Dette stemte allikevel ikke med den almindelige mening. Halling vant mange venner blandt de rike, og blandt småfolk var han næsten forgudet, hans tilnavn ble «Fattigmanns venn.» Det navn vant han ved hele sin virksomhet. Han fant stadig vei til å hjelpe de trengende, og så fulgte der alltid solskinn og glede med hans livlige, lyse skikkelse. 

Om Halling nådde frem til husmennene på Løvhøiden, vet vi ikke. Da han kom til Østre Aker i 1874 var han 56 år gammel, og hadde blant annet rukket å stifte Enerhaugens samfund og Spareskillingsbanken, samt å starte et barnehjem. Men kanskje han satt på trammen på Løvhøiden en ettermiddag om våren, sola hadde endelig begynt å varme, og kanskje han fikk kaffe i et blikk-krus? Kanskje han siterte et vers eller to fra Bibelen? Kanskje hørte han en versjon av arbeider-poeten Arne Paasche Aasens dikt «Høy skal i hus?»

Ola Norigar’n dro høy i hus – skjønt det var kjerketi’,
for han tenkte: Det er tørt nå. Blir det regn, så er det ille.
Men for dette fikk han klander av den strenge kona si:
«Du skal helligholde kviledagen,» gneldra hu Mathilde.

«Det er sant det,» svarte Ola. «En bør holde Herrens bud.
Hvis han ser meg nå, så trur jeg han er mer enn vel fornøyet.
Heller sitter jeg på høylasset og tenker på min Gud
enn jeg sitter under prekestol’n og engster meg for høyet.» 

=&8=&

Folketellingen for Løvhøiden 1865 røpet også at attenåringen Julius Holmsen var dagarbeider på Abildsø gård. Abildsø var, og er, en stor og rik gård, det var 30 hjemmehørende personer der, Julius inkludert. Julius sov neppe der, siden det var så kort vei hjem til Løvhøiden.

På Abildsø dyrket de hvete, rug, bygg, havre og poteter. De har 11 hester, 52 kuer, 5 får og 6 griser. De hadde nok å henge fingrene i.

For arbeiderne var året tydelig inndelt i to perioder. Sommertid, hvor mye skjedde og gården yret med liv, gikk fra vårflyttedag 14. april til høstflyttedag 14. oktober. Fra oktober til april senket stillheten seg. Vår og sommer var det ofte jobb å få på de store gårdene, men på vinteren var det stusslig og vanskelig for mange. Det var derfor mange husmenn hadde biinntekt som å binde sopelimer, smi eller jobbe som skomakere, for eksempel.

Hvor lenge Julius Holmsen jobbet på Abildsø vet vi ikke. Men en stor forandring skjedde i livet hans i  26. februar 1869: Da dør faren, Holm. Han ble begravet fra Østre Aker kapell, det som senere ble Sæter kapell. I dag kjenner vi det som Nordstrand kirke.

Det finnes mange eksempler på husmannsfamilier som mister sin forsørger. De må som regel flytte fra husmannsplassen, og de havner i fattigvesenets hender. Da vi fant Holm Hansens navn i Østre Akers kirkebok, sto det ikke husmand, men arbeidsmand, som yrke. Det sto også at Fattigkassen betalte for begravelsen. Han hadde sannsynligvis gitt opp husmannsforpliktelsene da han ble syk og forsto at han ikke kunne oppfylle dem.

Vi forsøkte å finne gravferdsprotokollen for å finne ut om det sto mer der, men den finnes ikke lenger. Gravferdsetaten har kun en bok fra dette tidsrommet, og der står det forbausende få begravelser fra 1860- og 70-tallet.

Dødsanmeldelsesprotokollen gjorde oss ikke så mye klokere. Den bekreftet dødsdato og bosted som Ulfsrud. Løvhøiden var ikke nevnt, men det står at han ikke etterlot seg noe av verdi. I hvert fall ikke noe som var verdt å protokollføre.

I de fem årene etter 1869 er det uklart hva Julius og moren gjorde for å tjene til livets opphold. Vi fant ingen spor etter dem. Men etter hvert sto lykken Julius bi. 1. desember 1874 blir han ansatt i NSB.

Husmenn og husmannssønner var en av de viktigste gruppene for rekrutteringen til jernbanen. Husmannsvesenet hadde nådd sitt høydepunkt i landet omkring 1850, selv om det tvert imot ble flere plasser i Østmarka på 1850- og 60-tallet. I 1865 var det 65 000 husmenn her til lands.

Jernbanen vokste, og trengte mange hender. De ville ha folk i ung alder. Dette hadde både med opplæring og med pensjonskassene å gjøre. Pensjonskassene ville nemlig bare unntaksvis ta opp folk over tredve år. Drømmen om jernbanen må ha lokket mange husmannssønner, ikke bare Julius. Yrker i industri og ved vei- og jernbaneanlegg var bedre betalt og betydde et ganske betydelig sosialt avansement. En hvilken som helst stilling i jernbanen var bedre betalt enn å være husmann. For Julius betydde jobben i jernbanen en trygg og sikker arbeidsplass, med muligheter til forfremmelse.

I folketellingen 1885 bodde Julius i Platougade 16. Hans yrke var pakhusformand ved Jernbanen, og han bodde sammen med sin hustru Britta fra Sverige, sin sønn Hagbarth (10), og sin datter Ida Marie (2). I tillegg bodde hans mor her, registrert ved navn Anne Helene Hansen. Hun hadde vært enke i mange år nå, og det var Julius sin plikt  å ta seg av henne, som eneste sønn.

Allerede året etter døde moren hans av blodkreft på byens sykehus. Hun ble begravd 20. april fra Grønland kirke, 70 år gammel.

I 1887 begynte Jernbanen å gi ut Norsk Jernbanekalender. Det er en unik kilde til informasjon, og det er takket være Anne Marit Skattum, bibliotekaren på Jernbanemuseet på Hamar, at vi i det hele tatt fant ut at denne kalenderen ble trykket. Her fant vi Julius sin fødselsdato, ikke bare årstall, som i folketellingene. Han ble født 17. mars, og hadde i 1887 vært ansatt i tretten år. Hans yrkestittel var formand, og han tjente 80 kr. i måneden, og navnet hans var notert som Hans Julius Holmsen.

Norsk Jernbanekalender røpet også at dette var et spesielt sted å jobbe. I 1ste distrikt og Hovedbanen fantes to foreninger innen personalet: Jernbanens forening og Jernbanens bruksforening. Vi vet ikke om Julius var medlem av noen av disse, men sjansen er stor for at han var det. Jernbanens forening hadde ca. 170 medlemmer, og hadde bibliotek og orkester for arbeiderne. Forbrugsforeningen hadde ca. 300 medlemmer, og hadde som formål å skaffe medlemmene gode og billige varer. Innkjøp og utsalg av varer foregikk to ganger i måneden, og det var kun kontant salg.

Vi kan følge hele den aktive yrkeskarrieren til Julius i Norsk Jernbanekalender. I hele sin tid som ansatt var han pakhusformand, og lønna hans økte jevnt og trutt. Mens selv om han lyktes på jobb, var privatlivet tøft.

I 1890 døde kona til Julius. Vi kan ikke tyde skriften i kirkeboka, men det ser ut som hun døde av endocarditis, en betennelse i hjertet. Hun ble begravd fra Grønland kirke 11. juli, en lys og mild sommerdag.

Julius giftet seg snart igjen, denne gangen med Helene fra Østre Aker. I 1898 døde sønnen Hagbarth på sykehuset i Halden. Dødsårsaken var sannsynligvis lungebetennelse, og han ble behandlet av Dr. Tandberg. Hagbarth var blikkenslagersvenn. Blikkenslagere jobbet i stor grad ute på folks tak, en kald og forblåst jobb særlig på vinterstid. Og lungebetennelse var dødelig på den tida – antibiotika var ennå ikke tilgjengelig. Vi lurte på om Julius var tilstede da Hagbarth døde, om han fikk holde ham i hånden, om han fikk si farvel.

I folketellingen av 1900 bodde Julius fremdeles i Platousgade 16. Han var fremdeles pakhusformand, men denne gang sto arbeidssted som Hovedbanen i stedet for Jernbanen. Han bodde her sammen med sin hustru Helene, sin datter Magnhild (26) som var syerske egen regning, Ida (16) og Thorvald (13).

I 1910 døde kona Helene av seterus nephritis, en alvorlig infeksjon i nyrene. Diagnosen hadde spørsmålstegn bak. Hun døde på Rikshospitalet, og Julius ble enkemann for annen gang. Vi kan ikke forestille oss hvordan det må ha vært å miste to ektefeller og en sønn. Dessverre var det ikke uvanlig. Vi har en følelse av at Julius var en tøffing, men kveldene må ha blitt lange i Platousgade noen ganger, særlig når mørketida kom, og huset var stille. Når du bor sammen med noen trenger de ikke si så mye for å holde deg med selskap, det holder med de hverdagslige lydene de lager. Stillheten kan bli ruvende og klam og uendelig stor.

I folketellingen 1910 bodde Julius alene i Platousgade 16. Han hadde en leilighet i tredje etasje med to værelser i bakbygningen. Han betalte 20 kroner i måneden i husleie, og hans leilighet var blant de dyreste i gården. I 1910 bodde det nemlig 113 personer fordelt på 25 leiligheter i Platousgade 16. Julius var den eneste som jobbet i jernbanen. Blant andre yrker finner vi gasværksarbeider, bagersvend, wisergut, tjenestepige, løsarbeider, værkstedarbeider, strykerske, vaskepike, vognsmed, torvekone, dekerske, sliberiarbeider, arbeiderske apa chocoladefabrik, pakkerske paa chocoladefabrik, kjørekarl, ekspeditrise, tomteformann, smedlærling, skoarbeider, hovslager, kularbeider, stenhuger, rørlægerjelper, vaskekone, sykepleierske, bryggearbeider, æskearbeiderske, typograflærling og paraplysyerske. Tre får fattighjelp. Alt i alt er Platousgade 16 et godt eksempel på livet i Kristiania i 1910. Det frydet oss spesielt at det er kvinner i arbeid, og at deres yrkestitler kom så tydelig frem. I kirkebøker og på gravstener er ikke kvinners yrkesliv like viktig, da er de hustruer, koner, døtre eller søstre.

Vi fikk tilsendt et avisutklipp fra 1914 fra bibliotekaren på Jernbanemuseet: Et avisutklipp som blant annet sier: «Formand Julius Holmsen feiret 1. desember sitt 40-årsjubileum, og tok samme dag avskjed fra jernbanens tjeneste.» Julius var blitt pensjonist. Han fikk et sølvur og en spaserstokk med sølvhåndtak.

Etter at han pensjonerte seg flyttet han til Høyenhall. Her bodde han til sin død i 1930, og han ble begravet fra Østre Aker kirke. Graven er slettet nå, men vi har vært der. Julius sin grav lå litt ned i bakken fra kirken, med utsikt mot Tveten gård, jordene på Nordre Fjellhus, og det som skulle bli Tveita.

=&9=&

Holm Hansen døde i 1869. Julius fikk jobb på jernbanen i 1874. I arbeidslistene fra Østensjø gård sto Ole Løvhøiden ført opp som husmann. Vi gjettet at dette er den samme Ole som bodde der i 1865, og som da var dagarbeider. Det ville være en naturlig overgang.

I folketellingen 1875 bodde det åtte personer på Løvhøiden. Det var Johannes Andreassen, og kona Mathilde Karolina Andersdatter fra Sverige. Johannes hadde yrkestittel husmann med jord. De hadde seks barn. Den eldste het Anders (16) og var dagarbeider på Østensjø gård, og var også nevnt i folketellingen der. I tillegg hadde de Sofie (14), Amalie Teodora (9), Karl August (7), Hermand (5) og Karolina. Familien hadde ei ku, og de dyrket litt havre og poteter.

Yngstedatteren Karolina ble født i Vaaler sokn i samme år som folketellingen. Derfor gjettet vi, med ganske stor trygghet, på at familien ganske akkurat hadde flyttet til Løvhøiden. Det stemte overens med arbeidslistene fra Østensjø gård – der står Johannes oppført fra september 1875.

I 1874 ble Løvhøiden taksert. Det tok oss to ransakinger av byarkivet og svært mange spørsmål til arkivar Øystein Eike før vi fant branntakstene for Østensjø gård. Branntakstene er skrevet i tykke, brune bøker med papir som knirker, og håndskriften er liten, bitteliten og omtrent helt uforståelig. Vi måtte ha hjelp fra digitalarkivets brukerforum for å forstå hva det sto på de fem linjene takstmannen hadde viet Løvhøiden. Papir var verdifullt og skulle ikke sløses med.

Paa pladsen Løvhøiden
Vaaningshus opført af Tømmer tækket med Bord og Steen 12 2/3 Alen lang 9 Alen bred og 3 3/4 Alen høi, indeholder 2 værelser og 2 Kjøkken med Skorsteen samt over Loft, har 3 Fag Vinduer og 5 døre hvorunder Grundmuuren for 5 spdler og Kakelovnen for 5 Spdlr og 1 Confur for 5 Spd. Taxt 200.
Udhuus opført deels af Tømmer, deels af bordklædt Bindingsværk, tækket med Bord 16 Alen langt 7 1/3 Alen bredt og 4 3/4 Alen høit indeholder Fjøs, Lade og Love har 3 døre. Takst 50. 

Takket være denne lille innføringen kan vi forestille oss hvordan Johannes, Mathilde og de seks barna hadde det på Løvhøiden. Da vi konverterte målene fant vi at våningshuset ikke var større enn 45 m2. Tenk det, åtte personer på så liten plass!

Låven var ikke så stor den heller, bare 46 m2. Her var det såvidt plass til ei ku, noen verktøy og redskaper og den lille avlingen jorda ga.

Ved en tilfeldighet leste vi om at Riksantikvaren hadde fredet en en husmannsplass på Hedmarken: En tvestue med to kjøkken, to stuer, to innganger og to kjellere. Likheten til Løvhøiden var slående, bortsett fra kjelleren passer den med beskrivelsen til ei tvestue. Slike stuer var uvanlige, stort sett ble den akershusiske modellen brukt, ei stue med to eller tre rom og inngang på langsiden. Tvestuene ble bygget fra 1850, da ble de regnet som en mer effektiv måte å huse arbeiderfamilier på.

Den samlede verdien på de to bygningene var 250 Spesidaler. Per november 2017 er det kr. 57.500. Det tyder på at husene sannsynligvis var i ganske god stand – vi har funnet husmannsplasser med verdi mindre enn ei ku.

I 1887 ble Løvhøiden taksert igjen, denne gangen ble verdien satt til 1430 kroner. Taksten viste at huset har blitt bygget om, det hadde nå en kjeller og større loft.

=&10=&

I 1891 bodde det seks personer på Løvhøiden. Det var husmann August Olai Kristiansen og hans kone Karen Vilhelmsen fra Trygstad. De hadde tre barn, Johan Thorvald (17), som hjalp sin far med jordbruget, Hanna Theakara (13) og Anna Kathinka (11). I tillegg bodde dattersønnen Thorleif Olaf Andreasen der. Han var to år gammel, og ble forsørget av «tellefonarbeider A Rødset.»

August Olai var fra gården Strønes i Trøgstad – om det var nordre eller søndre har vi ikke klart å finne ut. Han ble døpt i Trøgstad kirke, en stenkirke fra middelalderen med utsyn til Øyeren. Ved kirka krysset to veier, veien fra Askim til Høland og fra Mysen til Båstad. Det skapte arbeidsplasser – ei kornmølle ble etablert her rett før August Olai ble født, og kanskje var det her han fikk sin første jobb.

Han kom til Aker med sin kone Karen og tre barn en gang mellom 1872 og 1874, og ble husmann på Myrvold, naboplassen til Løvhøiden. Barna het Gunhild Marie, Kristian Wilhelm og Gunda Bolette. Johan Thorvald ble sannsynligvis født på Myrvold i 1874. På Myrvold hadde de to kuer, og dyrket bygg, havre og et par tønner poteter.

Da barna var store nok til å flytte hjemmefra, og August Olai og Karen sannsynligvis ble for gamle til å ha husmennsforpliktelser på Løvhøiden, fikk han seg jobb som kjørekarl for en melforretning på Vålerenga. De bodde i Danmarksgade 23, et lite trehus som nå er revet.

Senere flyttet de til Sørligata 2, og ble nesten naboer med Julius Holmsen i Platousgade. Huset står ennå, det er en okermalt bygård i fire etasjer akkurat der Sørligata tar en sving. Vi har en liten drøm om at August Olai og Julius møttes over en kaffe ved kjøkkenbordet og mimret om gamle dager på Løvhøiden.

=&11=&

I 1900 bodde det kun tre personer på Løvhøiden, i følge folketellingen. Det er Martin Hansen, husmann og jordbrugende, hans kone Anne Marie og deres sønn Alf på to år. Martin hadde vokst opp på på Slora under Manglerud gård, rett ved Østensjøvannet. Faren hans, Hans Larsen, var også husmann. Martins kone Anne Marie var fra Enebakk.

De ble ikke boende på Løvhøiden lenge. I følge grunnboka fikk de allerede 7. november 1902 sjansen til å kjøpe naboplassen, Bjerkelund, under Ulsrud. De ble selveiere, og fri fra husmannsforpliktelsene. Fra 1900 ble flere og flere husmenn selveiere eller flyttet fra plassene i Østmarka – i 1920 var det omtrent ingen igjen. Østmarka var blitt øde og stille.

I folketellingen 1910 bodde den lille familien på Bjerkelund fremdeles – Martin er steinpukker, og sønnen Alf er møbelsnekker hos Ole Lund på Skovli et et par hundre meter unna. Martin Hansen dør 4. september 1914, av kreft i leveren. Alf overtok eiendommen. Han ble senere veivokter og kommunefunksjonær, og døde i 1958.

Vår nabo Yngvar Kittilsen kunne fortelle at Alf og hans kone Dagmar var nære omgangsvenner og naboer som var faste gjester i både bursdager og konfirmasjoner under hans oppvekst. Etter Alfs død flyttet Dagmars bror Johan inn hos henne på Bjerkelund. Dagmar døde i 1971.

I folketellingen 1910 finnes ikke Løvhøiden. Den er borte. Vi finner den heldigvis i branntakstene fra 1911 – da står våningshuset, men er i så dårlig stand at det ikke engang får en takst. Sannsynligvis ble det revet kort tid etterpå. På kart fra 1912 står det ikke noe våningshus der, men låven er avmerket. Sannsynligvis sto huset tomt etter at Martin, Anne Marie og Alf flyttet til Bjerkelund.

=&12=&

I 1921 dukket Løvhøiden opp igjen. Denne gangen ble eiendommen fradelt Østensjø gård. I panteregisteret var det en detaljert forklaring av grensene, og Løvhøiden fikk gårds- og bruksnummer 147/32. Beskrivelsen nevner blant annet nordre grense langs en bratt fjellskrent, og sydgrense fra Braatenveien til nærmeste grøft. Her var det om å gjøre å være lokalkjent. Nevnte grøft er borte for lenge siden.

Vi klarte ikke å finne ut hvem som overtok eiendommen, for det sto ingen navn på kjøper i panteregisteret. Hva ville vel en oppkjøper med eiendommen uansett? Bygge villaer?

Det skulle vise seg at gårds- og bruksnummer 147/32 ikke var så lett å finne igjen etter 1921. Ikke noe ble bygget der. Ikke noe ble revet. Vi fant ingen referanser til det noe sted. Etter å ha snudd Oslo byarkiv omtrent på hodet for tredje gang, fant vi ved hjelp av skarpsindige arkivarer uten høydeskrekk (de måtte nemlig klatre ganske høyt for å finne det vi lette etter) følgende vedtak fra Oslo kommune 4. mars 1965, i en tykk, blå bok med stive permer som skrek da vi åpnet dem:

Formannskapet gjorde i samsvar hermed følgende vedtak: 

  1. Oslo kommune kjøper av Borghild Tveter m. fl. eiendommene gnr. 145 bnr. 2, gnr. 147 bnr. 31 og gnr. 147 bnr. 32 for en pris av kr. 6,50 pr m2. I tillegg til kjøpesummen betaler Oslo kommune alle overdragelsesomkostninger, herunder tariffmessig salgsprovisjon. 

Av dette tolket vi det som at selv om Løvhøiden ble utskilt som eget bruk i 1921, ble den aldri solgt til noen. Tveter-familien på Østensjø gård beholdt den, med eget gårds- og bruksnummer, til de valgte å selge til kommunen i 1965.

=&13=&

Løvhøidens åkre er nå Tveteråsen borettslag – blokker og rekkehus med små hager og lekeplasser og verandaer med blomsterkasser. Her løper folk til t-banen om morgenen med kaffen skvulpende i termokoppen, her fyker barna forbi på sparkesykkel (og noen voksne også), her blir noen forelska, her festes og danses det, her lekes det gjemsel og boksen går, her klasker fotballer mot vinduer i ny og ne. Her høres både myk og rå latter, her triller salte tårer under romantiske filmer, her åpnes bunnløse hull i hjertet når noen dør. Her leves mange liv, for her bor det folk – akkurat som de gjorde da den lille husmannsplassen sto der for litt over hundre år siden. Mye er med andre ord ved det samme, selv om den lille tvestua ved navn Løvhøiden for lengst er borte.

Har du informasjon om eller bilder av Løvhøiden? Del gjerne med oss på hei@søstrenepihl.no!

=&14=&

Galleri

Forfatterinnen og fyrstikkfabrikken

Det har gått hundre år, og allting er ikke glemt.
Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.

Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.
Les mer...

Galleri

Grøss og gru og huttemegtu!

Det er noen ganger du blir ekstra skjelven i knærne. Ikke mo, som i en forelskelse, altså. Ikke som når du er liten og du våkner tidlig, tidlig om morgenen og det er bursdagen din. Men akkurat som når det knirker i huset og du er alene hjemme. Eller når du våkner om natta, klokka er bare halv tre, og du er lys våken og du aner ikke hvorfor. Når noe du vet hvor du har lagt plutselig dukker opp et helt annet sted. Når noen banker på, men du finner ikke spor etter dem når du åpner. Når du ser en kvinne komme mot deg på stien, du forbereder deg på å smile og si hei, men når du løfter blikket igjen er hun borte. Når du ser noen som har et ansikt som liksom ikke passer med tiden vi lever i.

Nå har vi lett for å føyse det bort, riste på hodet, le av det – men før, da det ikke var elektrisitet, ikke lys, ikke TV til å distrahere deg – da løp fantasien løpsk. Eller… kan det være ekte?

Even Saugstad og Frie Fuglers Forlag lanserer i morgen boka vi har gledet oss til et helt år – Mystikk og overtro i Oslomarka.

Det er blitt sett gjengangere på Hakadals verk og på Losby, blant annet. Visste du det? Huldra, trollene og nissene herjet over hele marka. Fanden holt til rett over vannet fra Sarabråten. Et helt brudefølge har blitt tatt i berg. Speidere har fått mystisk besøk.

Her er en liten smakebit om luftspeilinger:

Boka kan bestilles på Frie Fugler forlags nettside: www.frie-fugler.no

En perfekt julegave!

Intervju med forfatteren kommer på bloggen litt senere på høsten.