Galleri

Det siste slippet

Natt til 24. april 1945. Engelske fly er på vei til slipplassen «Akeleie» på Enebakksiden av Østmarka. «Akeleie» er ei myr, høyt oppe i kupert terreng. Få mennesker legger veien hit etter at Kåterudseter ble fraflyttet tidlig på 1800-tallet. Få stier går hit. Milorg gruppe 121 har brukt lang tid på å finne og velge dette stedet, på folkemunne kalt Kåterudmåsan etter Kåterudseter. Milorg vet at krigen går mot slutten. Men mot hvilken slutt, er det ingen som kan si med sikkerhet.  Les mer...

Galleri

Heftyes snarvei – ikke Heftyes likevel?

En novemberdag i 2016. Mika var 4 år. Det regnet. Store, kalde dråper rant ned i nakken og nedover ryggen, men Mika lot seg ikke stoppe. Han la i vei over glatte steiner og sleip gjørme, han ville gå denne snarveien, selv om den egentlig var den lengste veien til det grantreet vi håpet ville holde mesteparten av regnet unna matpakkene våre.  Les mer...

Galleri

Østmarkas fagforening

Det var en varm søndag i juni i det herrens år 1850. Klokkene ringte fra gudstjeneste, men inne i Østmarka kunne ingen høre dem. Arbeidsfolket dro ikke i gudstjeneste med mindre de skulle døpe sine barn. Nei, de jobbet hver søndag. Da stelte de sine egne dyr, jobbet på sine egne jorder, tilbrakte tid med sin egen familie. Men kveldsbønnen ba de sammen, med slitne hender hvilende på en fillete Bibel de med all sannsynlighet ikke kunne lese. Et stearinlys blafret i vinduskarmen.  Les mer...

Galleri

Midtsommerblomst-quiz

Det er Sankthans, og vi har ikke feiret med bål. Nei, vi gikk en tur langs en meget populær rute, nemlig Rustadsaga-Ødegården, for å finne ut hvilke blomster som blomstrer nå. Kvelden var lys og vakker, og vi tok bilder av de fleste vi så – og nå tenkte vi at vi kunne teste deres kunnskap også, kjære lesere. 

Det er en enkel quiz. Først kommer bildet. Så kommer svaret rett under. Les mer...

Galleri

Lutdalens andre vers: Om skog, stein og eventyrlyst

Sola hadde såvidt nådd over horisonten da vi la i vei. Strålene varmer ikke så mye lenger, de strøk oss bare forsiktig over kinnet. Shinrin-yoku er japansk, og betyr «å bade i skogsluft». Vi kaller det Østmarka, og vi har gått her så lenge vi kan huske.

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring. Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger. Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg.

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Da isen forsvant for omkring 10 000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si (s 146):

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog.  Les mer...

Galleri

Lutdalens første vers

Lutdalen er nå en del av Haukåsen verneområde. Det føles vilt og forlokkende.

Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir.
Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker.
Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen. 

Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning. 

Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels. 

Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring. 

Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene. 

Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede. 

Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull. 

Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen. 

Galleri

Høstgjester

Vakre Kira ved Lysås. Foto: André Kjernsli.

36 fotografer.
36 skildringer av høsten.
Av turkamerater. Av farger. Av vann og av refleksjoner. Av fugl og av dyr. Av byggverk. Av fjell, trær, blader, natur.
36 historier. Fra mange kanter av landet – og noen fra utlandet.

Hvert enkelt bilde har en enorm detaljrikhet.
Vi foreslår å sette på favorittmusikken, finne favorittstolen eller -sofaen, slenge beina på den, ha kaffen eller teen innen rekkevidde (vi anbefaler sweet chili), og nyte disse bildene. Sakte. Det er nemlig noe meditativt over dette, synes vi.

Så for første gang: Velkommen til digital fotoutstilling hos søstrene Pihl.
Det har vært en glede og en ære å ta imot så mange vakre bilder.

Del utstillingen videre. Skryt av den. Det fortjener fotografene 🙂

PS: Hver fotograf har kun fått med ett bilde – og vi valgte det. Dere gjorde det ikke lett for oss! Bildene er ikke sortert i prioritert rekkefølge – de er rett og slett sortert alfabetisk etter fotografens fornavn.

Galleri

Hopphistorier fra Østmarka

Østensjø skole med Rognerudbakken i bakgrunnen.

Nå skal vi ta dere med på en reise. En reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk. Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp (og ned) på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett.

Her kommer de – i omvendt alfabetisk rekkefølge, for helt til slutt kommer et intervju med Oppsal og Østmarkas største hopphelt: Espen Bredesen. Må spare det det beste til sist, vet dere – akkurat som dessert. 

Takk til alle som har bidratt med fakta om bakkene.
Takk til Østensjø historielag for bilder.
Takk til alle dere som har delt minnene deres med oss.
Takk til dere som leser – del gjerne historiene deres i kommentarfeltet. 

=&0=&

Fakta:
Bakken lå i lia ved Østensjø skole, og ble bygget på slutten av 40-tallet av Bryn idrettsforening. Først var det en slalombakke der, etter at tyskerne hadde hugget skogen i lia. Bakken ble fornyet i 1968 og fikk elektrisk belysning i 1971. Den ble revet omkring 1991, og bare stolpestubber og andre rester står igjen. 

Ivar Johnsen: «Husker at Østensjø skole arrangerte hopprenn i Rognerudbakken så sent som i 1974. Og det i skoletida. Du måtte være 4.klassing for å hoppe, men de slapp til noen yngre også. Hadde øvet i Rognerudbakken på langrennsski. Ble noen voldsomme fall. Dessverre hadde jeg ikke hoppski så jeg fikk ikke delta, var veldig skuffa. Måtte ta til takke med utforkonkurranse på jetski.»

Om utstyret sier han: «Ingen i klassen som hadde hoppski. Hoppet på langrennski 3-4 ganger. Tryna skikkelig i siste hoppet fordi jeg satset for hardt og kom høyt ut. Hoppet nesten høyere enn langt. Kan ha vært 15-20 meter, men husker mest smerten etter fallet. Var nok helt på slutten av hoppæraen. 10-15 år tidligere så… I B-klassen var det tre som hadde hoppski, de fra Nordre Skøyen. Vi fra OBOS-land hadde nok ikke økonomi til flere typer ski.»

Espen Fodstad: «Jeg har bakkerekorden i Rognerudbakken   Det var en lørdag i februar 1976 klokken var 15.15 og det var mitt siste hopp før tippekampen på tv kl. 16. Været var bra, – 7 og fin oppdrift i bakken. Treneren ga klarsignal og jeg satte utfor med mine Kongsberg hoppski, treffer hoppkanten perfekt og får en enorm oppdrift over kulen og jeg bare drar på fremover og lander på sletta. Husker fortsatt treneren sto med en tåre i øyekroken når han møtte meg på kulen etter hoppet.   22-23 meter ble det målt til. Er fremdeles litt svimmel etter det hoppet.» 

Rognerudbakkens mysterium: Har det noen gang vært TO bakker her? En på 15 meter og en på 20? Et avisutklipp fra 1988 sier så, men vi har ikke noe bevis. Kan noen hjelpe oss? 

=&1=&

Fakta:
Hellerudbakken lå i vestskråningen i Trolldalen som går nordover fra veien inn fra Solbergliveien på Oppsal/Trasop mot Trollhullet. Det var Hellerud sportsforening – som i 1932 skiftet navn til Østmarka IL – som fikk anlagt bakken omkring 1920. Bakken hadde oppbygd tømmerstillas med to avsatser. Stillaset var forfallent og ble revet og erstattet med en trasé i terrenget mot slutten av 1950-årene. Her ble det arrangert kretsrenn helt opp til slutten av 50-tallet, men bruken av bakken avtok etterhvert. Det ble hoppet ca. 25 meter her. Et pukkverk var også i drift en kort periode i denne dalen. 

Oddvar Book: «Jeg bodde øverst i Solbergliveien, da var det tre hoppbakker som gjaldt, Granlibakken, Bjartbakken og Hellerudbakken. Hellerudbakken var størst, men litt skummel da skiløypa krysset nede i overgangen. Ellers var det i Hellerudbakken et ganske kupert ovarenn, så sittestillingen på hoppet kunne variere mye:-) Min tid i disse bakkene var vel rundt 1970 pluss/minus noen år. Det var noen som hadde plastski, dvs. Splitkein eller Kofix og det var det ypperste en kunne ønske seg av utstyr. Vi med hoppski av tre måtte nøye oss med sølvswix og hopplakk under skiene. Funka det og  »

Jan Engdahl: «Jeg ble født i 1953 og vokste opp på Oppsal. Derfor har jeg ikke noe forhold til Hellerudbakken før jeg selv hoppet der på 60-tallet frem til ca. 1965. Og ganske riktig, bakken hadde et terrengtilløp da jeg hoppet der. Men vi fikk god fart, og vi tråkket så langt vi kunne oppover i terrenget for å kunne hoppe lengst mulig. Selv hoppet jeg nok ikke noe særlig lenger enn 18-20 meter (jeg var jo ikke gamle karen). Hellerudbakken var på «min» tid en populær bakke, og vi Oppsalgutta gikk på ski inn dit og ankom «sletta» gjennom skogen og skiløypa fra sør. Vi gikk på vanlige løypeski med Kandaharbindinger eller på hoppski. Men vi gikk alltid bare med én stav, for det skulle synes at vi var skihoppere! Det var viktig! Vi hoppere følte oss litt tøffere enn langrennsløperne. Og alpinister fantes jo ikke på østkanten den gangen.»

=&2=&

Fakta:
Liten hoppbakke litt nord for Bjartbakken. Før den opprinnelige Bjartbakken ble erstattet av en mindre bakke, var Granlibakken svært populær blant barn og ungdom på Oppsal. Bakken utnyttet i sin helhet den naturlige terrengprofilen, og hoppet ble bygd av snø hver vinter. Rundt 1960 begynte hoppgruppa i Oppsal IF å ta et ansvar for drift av bakken, planerte tilløpet og bygde et permanent hopp. 

Jan Engedahl: Granlibakken var en mindre bakke enn Bjartbakken, og veldig populær tidlig på 60-tallet. Vi hoppet inntil 16-18 meter. Terrengtilløp og oppbygget steinhopp. Egentlig et vanskelig tilløp. Hoppet du til «grana» som stod til venstre for unnarennet i hoppretningen på ca 15 meter, var du god. Vi som bodde på Oppsal, gikk på søndagene ofte først til Granlibakken og hoppet noen timer der før vi avsluttet hoppdagen i Hellerudbakken. En perfekt dag.

Per Løkken: «Jeg tipper det var sånn rundt 1960. Jeg hadde fått nye hoppski til jul og tidlig en morgen drar jeg opp i Granlibakken. Den var ikke så stor, men allikevel klarte jeg å tryne ganske så solid. Nok til at kravebeinet brakk, og jeg husker fortsatt turen hjem til Haakon Tveters vei med skia på skulderen som en tøff tur. Så ble det tur sammen med modern til legevakta og skulderen ble etter hvert like god som ny. Fortsatte noen år til, men etter et fall i den mellomste Bekkelagsbakken var det slutt.»

Kjell Vatne: «Mener selve hoppet på Granlibakken var bygd opp av steinblokker, så det bør det være spor etter fremdeles. Øverste delen av ovarennet bestod av parallelle trestokker (ganske bratt/kupert). Hoppet der med muttern’s gamle fjellski (Splitkein m/stålkanter og Kandahar bindinger med krok på siden av skia). Tipper dette var rundt 1970.»

=&3=&

Fakta:
Godliabakken ble påbegynt i 1940, men ikke fullført før i 1947. Bakken var en 15-metersbakke, og på 1950-tallet ble det arrangert gutterenn her. På slutten av 50-tallet ble stillaset råttent og farlig å bruke. I 1961 satte kommunen opp et nytt stillas, som ikke ble revet før i 1996. 

Jan Engedahl: «Godliabakken var den beste bakken. Et ordentlig stillas/tilløp etter modell av større bakker som Midtstubakken, bare mindre. Vi gikk trappetrinnene opp til toppen. Unnarennet hadde perfekt profil, og vi hoppet inntil 18-20 meter.»

Morten Engh: «Vokste opp i Kranveien og begynte på Trasop skole i 1966 og byttet året etter til nye Godlia skole. Vi var omtrent daglig i Godliabakken gjennom vinteren. Bakken ved siden av ble brukt til aking, og vi lagde slalåmløyper med egenproduserte staur. Hadde «utforbakke» som startet ved høyblokka i Kranveien og gikk til bunnen av Godliabakken. Krydde av unger. Det var stas når det kom lys i hoppbakken. Litt trist å gå der nå, bakken er revet og nesten alt er grodd igjen.» 

Arvid Mathiesen: «Husker at Oppsal IF arrangerte Donald Duck-renn både i hoppbakken og slalombakken. På nedsiden av hoppbakken mot slalombakken bodde familien Scharning hvor far/bestefar i huset var med å bygge nettopp Godlia hoppbakke.»

=&4=&

Fakta:
Første bakke bygd på dugnad av idrettslaget Bjart og innviet i 1934. Etter utbygging av bakken i 1946 økte bakkerekorden fra 50 meter til nærmere 60. Bakken hadde et 30 meter høyt trestillas, overbygget dommertribune, klubbhus og tavle som viste hopplengdene. Både krets- og landsrenn ble holdt i bakken. Under OL i Oslo i 1952 ble bakken brukt som treningsbakke for det japanske landslaget. NM for junior ble arrangert i 1958, med kronprins Harald tilstede. Siste renn i den store bakken ble holdt i 1961. Etter noen år med forfall måtte stillaset rives, og Heimevernet ble tilkalt og sprengte det hele i lufta med dynamitt. Klubbhuset brant ned i 1966. 

Den første bakken ble erstattet av en enkel 25-metersbakke byde i regi av hoppgruppa i Oppsal idrettsforening på 1970-tallet. Lille-Bjarten hadde dommertribune og lysanlegg som fasiliteter, og ble brukt av hopprekrutter fram til 1980-tallet. OL-vinneren fra 1994, Espen Bredesen, startet sin hoppkarriere i Lille-Bjarten. 

Linke til Bjartbakkens vekst og fall

Bilde: Skihopper trener i Bjartbakken

Ørnulf Pedersen: «Sjøl dreiv jeg litt med skihopping i ungdommen, slik som de fleste. Etter skoletid gikk jeg på hoppski fra Fugleliveien til Godliabakken, tok et par hopp og gikk til Hellerudbakken, to tre hopp der og så bort til Bjartbakken. Turde ikke å hoppe i store Bjartbakken, men man kom 30 meter i lillebakken. Endelig etter fylte 16 år, våget jeg meg opp i Store Bjartbakken, og har personlig rekord der med 43,5 meter!»

Jan Engedahl: «Jeg er født i 1953, og vokste opp på Oppsal. Jeg hoppet på klubbnivå i BFG, og Bjartbakken var vår bakke. Jeg var for ung til å hoppe i den store, men Lille-Bjarten var helt ideell for meg. Husker at jeg hoppet 28 meter i klubbmesterskapet i februar 1963. Bakkerekorden var vel 34-35 meter? Lille-Bjarten hadde naturtilløp, men øvre del og hoppet var bygget i tre. Fin naturlig motbakke å stanse i, men det var mange meter og enda flere skritt å gå opp til toppen. Store-Bjarten ble vel revet ca 1963. Jeg husker at de litt større kameratene mine hoppet der, og det må ha vært i 1962 eller 63.»

=&5=&

Det er en spesiell person vi håpet å snakke med da vi bestemte oss for å samle disse historiene. Det er ingen ringere enn han som vant OL-gull og -sølv på Lillehammer i 1994, han som fløy lenger enn alle disse to ukene hvor vi faktisk hadde fri fra skolen, han som har vokst opp på Oppsal og dermed føles som en bekjent. 

Åkei. Vi skal være ærlige. Vi fniste en del da Espen skrev at han godt kunne tenke seg å snakke om Bjartbakken med oss. Vi skalv litt på henda da vi slo telefonnummeret hans. Men Espen er en gjennomført ålreit fyr. Finnes ikke skummel. 

Han vokste opp i Snipp Møllers vei, og var dermed nabo til Bjartbakken. 

«Det var alltid mye aktivitet i Bjarten,» sier Espen, «i hver skråning, alle hadde ski. Det var der det skjedde, derfor ble jeg også med. Det fascinerte nok utover det vanlige. Jeg skulle alltid hoppe, og jeg skulle hoppe langt. Jeg gikk på langrenn også, og på slalom, men da kjørte vi skauløyper og hoppa på kuler. Jeg var aldri i slalombakken for å kjøre slalom. Vi dro også ofte inn til Granlibakken for å hoppe, det var god avveksling. Det var fartsbru der, tømmerstokker som lå i ovarennet.»

«På den tida tenkte jeg ikke på å bli skihopper. Det var bare lek. Det var en hoppskole i Bjarten som jeg ble med på. Vi var jo der og sto på ski likevel. Jeg hoppa på slalomski. Så ble jeg trukket inn i hoppgruppa i Oppsal, og da fikk jeg låne et par hoppski. Jeg hoppet mitt første renn da jeg var ti år, det var i 1978.»

Vi spør Espen om persen i Lille-Bjarten: «Jeg hoppa ikke spesielt langt,» sier han, «ikke på hoppski i hvert fall. Jeg kom jo aldri over kulen, ikke sant. Jeg trur jeg hoppa lengre på slalomski. Jeg tror bakkerekorden var på 32 meter, jeg tror ikke jeg hoppa så langt, men 28, kanskje?»

Hvordan hadde det seg at han hoppet lengre med slalomski? 

«Jeg hadde jo sånne hoppski som Bjørn Wirkola holdt på med, treski av Spitkein med lav støvel. Det var det jeg begynte med. Det var tungt for en liten gutt. Skia styrte hele svevet!»

Vi ser det for oss, lille Espen i Lille-Bjarten, med ski for voksne, sterke menn som hadde passet bedre i Store-Bjarten. 

«Det var jo det det var, da,» smiler Espen. «Hoppmiljøet var dessuten lite, men det var noen, og noen vi så opp til. En som var ett år yngre holdt på lenge sammen med meg.»

Her må vi stoppe opp litt – vi trodde da at det krydde av ivrige hoppere på den tida? At hopp-Norge var i en gullalder? 

«Det var ingen andre i klassen min på Oppsal som hoppa,» sier Espen. «Det var en annen fra Bjartbakken, han var et par år eldre og slutta etter et år, så da var det bare meg igjen fra området. Så var det to fra Østensjø og en fra Høyenhall. Bare en av dem fra Østensjø holdt ut. Det var ikke så mange som var eldre enn meg som hoppet, heller. Bare en tre-fire stykker. Hoppgruppa var ikke så stor. Det var kjedelige klubbmesterskap. Det var jo bare meg i klassen.» 

«Men likevel, rekruttering falt mer naturlig på den tida enn nå,» fortsetter han. «Da var det jo snø, og det var hoppbakker. Det var mulighet til å hoppe for alle som holdt på med ski. Nå er det Midtstubakken og Linderudkollen og ut over det blir ikke så mange bakker gjort i stand. De har hopputstyr i disse bakkene, og så kan de som vil prøve. Sånn får de huket tak i noen. Men det er et problem i dag. Og hopputstyr er ikke så dyrt, ikke i forhold til hva alt annet koster. Du trenger ett par ski, hjelm og dress. Det er ikke kostnadene som er avgjørende, det er det at du må bli kjørt så langt. Det er mye lettere å dra på trening i Trasophallen enn i Midtstuen eller Linderudkollen. Og så må du ha foreldre som er over snittet interessert. Før så hadde du en far som hadde hoppet på ski da han var liten. I dag har nesten ingen det.» 

Det er fotball som i stor grad gjelder, med andre ord. Sånn var det da Espen vokste opp også, han spilte fotball på sommeren og hoppet på ski om vinteren. 

«Det var fotballspillere vi drømte om å bli.» 

Noen drømmer går i knas. Andre drømmer kan aldri bli oppfylt. 

«Store-Bjarten så jeg aldri tårnet på,» sier Espen. «Det synes jeg alltid var så synd, for den hadde jeg så lyst til å ha hoppa i. Unnarennet var kjempebratt, det så så spennende ut. Jeg ville jo hoppe i litt større bakker. Vi brukte unnarennet på Store-Bjarten som utforløype. Den kjørte vi rett ned,» ler han. 

«Vi hoppa overalt, skrenter, alle steder, men det som jeg husker veldig godt er at jeg hoppa mye på en ski. Og det er jeg temmelig fornøyd med, jeg tok toppfart i Lille-Bjarten på en ski. Jeg hadde bra balanse.» 

«Sto du da du landa?» spør vi i vantro. 

«Jaja. Jeg er litt stolt av det. Det var ikke så mange som gjorde det. Du må like å ta litt sjanser.» 

Vi ser mulighet til ny OL-gren. Så slår det oss: «Du hoppet jo i klassisk stil, du?» 

«Ja, det var bare det vi visste om da.» 

«Hvordan var det å bytte?» 

«Det var skummelt, det. Vi holdt på å trene oppi Granåsen før OL i 1992, da skulle vi bytte om, vi forsto at vi var akterutseilt. Det var tre uker før OL da vi tok bestemmelsen, og vi klarte v-stil på enkelthopp på trening, men når konkurransene kom så falt vi jo igjennom. Men det ga så mye mer løft, wow! sa alle gutta da de fikk ordentlig drag på det. Men problemet var at vi hadde hoppa klassisk med litt sideflyt og hadde ikke symmetri i kroppen, så det ble jo skeivt mange ganger. Det tok mer enn et år for å få det til å sitte. Eller, for meg tok det omtrent et år, og så gikk det jo ganske bra året etterpå.» 

Ah. Gode minner. 

Og apropos minner: «Jeg har lagra bilde av Store-Bjarten på telefonen min,» ler Espen.

Så – dere med initiativ, dere med midler, dere med makt: Hva med å bringe Bjartbakken tilbake til fordums glans? Det er nok både vår og Espens drøm. 

=&6=&=&7=&(det finnes=&8=&mange hoppbakker i Østmarka! Det kryr!): 

Tore Martin Helgesen: «Jeg vet også at det var planer om å bygge en STOR BAKKE med unnarenn og flate ved Skraperudtjern. Min «onkel» Hans på Sørli fortalte meg om planene på tidlig 70 tall så vidt jeg husker. Ovarennet skulle være i skogen/fjellet mellom Rustad og Nøklevann skole. Hvor seriøse planer dette var aner jeg ikke men onkel Hans jobba jo i skogvesenet og var veldig hoppinteressert. (han var onkelen til min mor men også min 

Og til sist, fra Østmarka fra A til Å:

Nordøst for Rundtjern lå tidligere en 40-meters hoppbakke med oppbygd stillas. Bakken var stupbratt og uten avrundet overgang før sletta – så blir det da også fortalt om høy fall- og bruddprosent. Hoppbakken ble anlagt av Oppsal Sportsklubb som gikk sammen med andre klubber i Østre Aker og dannet Østmarkens Skisamlag. Klubbene fikk bygd bakken med god hjelp av Hærens Ingeniørvaaben og den ble åpnet i 1922. Bolter i fjellet vitner fortsatt om hvor bakken lå.

Galleri

Det var en gang på Toten

Totenveisen sto stolt og rank da vi besøkte, søndag 20 mai, var det.

Noen få historier. Noen bilder i et album. En gravstøtte på Østre Aker kirkegård. Det er kjennskapen vi hadde til vår oldefar, Kristian Kristiansen. Sara er den eneste av oss som har møtt ham, men minnet festet seg ikke, hun var knapt to år. 

Men Lilli Anita, vår farmor, husker. Og Gretel Irene, hennes søster. De er, som dere kanskje vet, søstrene Pihl, de eldre, vår turinspirasjon.

«Farfar, ja!» smiler de begge. De kaller ham fremdeles farfar. «Han var veldig lun,» sier Anita. «Ikke den mest skravlete, men med fin humor.»
«Tørrvittig,» skyter Gretel inn. «Han sa alltid noe som fikk deg til å le!»

«Da ungene var små fant han på leker og var med på alle aktiviteter,» fortsetter Anita. «Han var alle tiders.»

Vår oldefar kom fra en husmannsfamile på Toten. Han hadde tre brødre og en søster, Magnhild. Han flyttet til Vestre Aker som ung, og ble drosjesjåfør. Etter hvert ble han også drosjeeier. Han hadde lisensnummer 317, og han hadde en rød Opel Kapitän. Etter den, en Vauxhall Victor 101 Super. 

Anita og Gretel husker at Kristian tok dem med til Toten på besøk. Alle fikk plass i bilen, ungene satt på fanget den gangen.

Da vår farmor Anita, den eldste av søstrene Pihl, de eldre, fylte 88 år for kun kort tid siden, tok vi turen til Toten der Kristian ble født i 1901. Det ble en tur i vår egen, nære historie, og jammen bød den ikke også på en stor overraskelse.