Galleri

En røverhistorie

POLITIET STORMER EN TYVELEIR I ØSTRE AKER

Den hundre år gamle overskriften lyste mot oss. En lang artikkel, nesten en hel spalte i Dagbladet, 20. september 1919. Vi blunket. Leste igjen. 

Opp i Østre Aker, i skogen vest for Nordstrand, ligger der et tjern, som heter «Skrabberudtjernet.» Der gjorde Akers politi forleden en god fangst. 

Skraperud! Tjernet vi kjenner så godt, tjernet hvor vi har badet, tjernet som visstnok er bunnløst eller har dobbel bunn, tjernet hvor noen som ville jukse på forsikringen dumpet biler i gamle dager. Vi husker det ennå. Skraperud, hvor det engang lå en middelaldergård – så stille, så nære bebyggelsen – et skjulested for tyver? Ja, kanskje? Men hvor? 

19. desember var det 8 grader og yr ved Skraperudtjern. Og vi kan love deg at det er brattere enn det ser ut som i bakkene ned mot tjernet. 

Man hadde faatt melding om, at der i den siste tid var blitt forøvet ikke saa faa tyverier paa Nordstrand og Ljan og at man antok at tyvene maatte høre til en bande, som hadde slaatt sig ned et eller annet sted i nærheten og derfra foretok smaa streiftog i omegnen. Forleden natt drog saa 6 av Akers politibetjenter, 3 fra ordens- og 3 fra opdagelsesavdelingen, ut paa jakt etter banden. 

Opdagelsesavdelingen. Hvem vil ikke jobbe der? De tok oppdrag over store deler av landet, de var rett og slett spesialbetjenter som ble lånt ut. I 1920 jobbet 67 funksjonærer der: En overbetjent, ni førstebetjenter, 20 politibetjenter, 23 overkonstabler og 14 konstabler, hvorav to kvinner. De hadde en god oppklaringsrate også, i 1921 var det 8484 anmeldelser av mindre alvorlige forbrytelser i Kristiania alene, og av disse var 5662 tyveri. Opdagelsesavdelingen løste nesten 64 % av sine saker. 

Dette bildet er fra 1908 og er tatt av Anders Wilse. Slik var kanskje betjentene kledd da de la ut på jakt den septemberdagen. Forøvrig tjente en øvet politimann i 1918 ca. kr 3000 i året. Utenfor de store byene var lønna lavere.

Ut paa morgenkvisten kom de paa sin vandring bortover mot «Skrabberudtjernet» og fikk da i graalysningen se røk stige op fra den andre siden av tjernet, rett opover fjellveggen. Samtidig saa de en mann staa ved bredden og forsøke aa nappe fisken. Betjentene gikk rundt tjernet, som har temmelig bratte fjellvegger omkring og entret ned fjellveggen, der hvor de hadde sett røken komme op fra, og her fant de en stor barhytte.

Trangen meldte seg øyeblikkelig og intenst: Vi måtte på ekskursjon, på oppdagelsesferd. Av beskrivelsen i artikkelen forsto vi at det måtte være den bratte og utilgjengelige østsiden det var snakk om. Vi studerte moderne kart, og gamle kart, og vi bestemte oss for å gå inn fra sørsiden. Det ville nok ha vært veien tyvene kom også, siden de hadde lusket rundt på Nordstrand og Ljan. Og kartene viser at det gikk stier her da også. 

Dette kartutsnittet fra 1915 viser tydelig to stier som går mot sørsiden av Skraperudtjern (eller Skraperudvand, som det står her). Det er svært sannsynlig at tyvene gikk langs disse til sitt skjulested på østsiden av vannet. Legg forøvrig merket til at Hullet-plassene er plassert for nærme tjernet. 
Vi møtte mange hindringer på vår vei – men heldigvis går det an å klatre over, og det går an å krabbe under. Frem skulle vi. Skjulestedet skulle finnes! 

De avla straks en visitt i hytta. Denne var ganske sindrig laget med en dør paa hver side og ved hver dør var der et lite kikehul, saa beboerne kunde holde utsikt med om nogen skulde komme og saa fordufte den motsatte vei. Men nu hadde beboerne øiensynlig følt seg trygge, for der stod ingen paa utkik, saa betjentene kom aldeles overraskende paa hyttens beboere. Inne i hytten stod to kvinner og kokte havrevelling i en stor bøtte og kaffe i et spann, og tre mannfolk lea og strakk sig paa hyttegulvet og ventet paa frokosten. Men da betjentene kom inn og presenterte sig ble der liv i alle hyttens beboere. 

En sindrig barhytte med to dører – alltid en fluktmulighet. Det betyr at vi måtte finne et sted som var flatt nok og stort nok til ei hytte i det kuperte terrenget. Og det måtte være rett nærheten av et sted det er godt å fiske, selv om mannen som fisket neppe hadde fått noe, for kvinnene lagde tross alt havrevelling. Havrevelling var ikke mye til frokost; den er som en tynn havregrøt. I oppskriftsboken vår fra 1888 står det en halv liter havregryn på fire liter vann. Men den var i hvert fall varm. Og kaffen også. September hadde vært ganske kald, med en middeltemperatur på omkring ti grader, og regnet falt annenhver dag. Skydekket lå lavt. Akkurat som da vi gikk, 101 år senere. Selv om det nå er desember. 

Mika fant dette, et gammelt fiskeredskap kanskje brukt til pilking? Vi kan ikke så mye om fisking, men vi er ganske sikre på at dette ikke er hundre år gammelt. 

Betjentene underkastet saa hytten en nærmere granskning og fant der forskjellige slags klær og andre saker, som skrev sig fra tyverier i omegnen. Utenfor hytten blev der ogsaa foretatt undersøkelser og har fantes, gjemt under mose eller stukket inn i sprekker i fjellveggen, en hel del mat- og drikkevarer, riktige delikatesser og utsøkte vine og brennevine, som selvfølgelig var tyvegods. Dessuten ble der funnet forskjellig slags verktøy. 

De seks tyvene må ha vært på storgårdene for å finne så mange godsaker. I umiddelbar nærhet i retning Nordstrand og Ljan lå Dal-gårdene, Mortensrud, Bakkeløkken, Leirskallen, Stenbraaten og Munkerud, blant annet. Kanskje hadde de også avlagt en visitt på Skullerud? Vi lurte veldig på hvorfor i alle dager de spiste havrevelling hvis de hadde så mye god mat? Vi kom til at de nok hadde planer om å selge maten, sammen med alt det andre tjuvegodset. Men ikke uten å ta en liten smak først. 

Vi fant stedet hvor tyveleiren var! Det er vi ganske sikre på. Det var flatt nok, det var nærme nok vannet, det var mange sprekker i fjellvegger og masse mose. Vi lette og lette – kanskje politiet hadde oversett tyvegods? Kanskje en gammel ost eller en flaske vin? Eller et diamantsmykke? Kanskje det lå noe her som tyvene hadde tenkt til å komme tilbake for å hente ved en senere anledning? 
Vi lette enda mer i steinrøysa, men vi fant bare plast som moderne mennesker hadde stukket vekk. Vi plukket tre poser fulle. 

Alt de fundne tok saa betjentene vare paa, hvorpaa de rev ned hytten og jevnet hele tyveleiren med jorden. Derpaa inviterte de de to kvinner og de tre menn, som var inne i hytten, og han, som sto og fisket, som ogsaa hørte til selskapet, med sig til «Nr. 19.» 

Møllergata 19. Den berømte adressen til hovedpolitistasjonen. Bygget på gamle Vaterland kirkegård, sto bygningen ferdig i 1866. I 1876 ble en etasje lagt til. Fronten mot Youngstorvet kjenner vi godt, men det var mer: Fengselet hadde to fløyer og luftegård mot Grubbegata. Det var høye murer mellom bygningene, og fra midten av politi- og rettsbygningen gikk en bro rett inn til fengselet – kalt sukkenes bro. 

Nummer 19, bakgården. Forsiden var lekker, men for dem som kom dit, var nok dette synet som møtte dem. Dystert. Uten håp og uten farge. 

De knurret endel de gode damer og herrer, men det nyttet ikke, saa de gav sig snart. Der blev kommandert opstilling og saa marsjerte hele følget avsted og tok trikken til byen. 

Trikken! Vi måtte smile. 6 politibetjenter og 6 tyver tok trikken sammen. I 1919 var det til Sæter de måtte gå, en distanse på litt under 4 kilometer. Den raskeste veien var den gang, som nå, å følge Ljanselva til Skulleruddumpa og gå rett oppover åsen langs Nordstrandveien.

Sæter i 1917. Sæter var endeholdeplass for Ekebergbanen frem til 1941. 
De 6 tyvene kunne nyte utsikten på vei til byen – men mest sannsynlig la de ikke så mye merke til den. De var nok mer opptatt av hvor de skulle og hva som nå skulle skje.

Den ene kvinne og to av mannfolkene, som er straffet flere ganger før, ble derpaa innsatt i varetektsarrest, mens de andre slapp løs mot meldeplikt. 

Politiet hadde en identifiseringssentral som ble etablert omkring 1910. I 1919 hadde de teknisk utstyr til blant annet å fotografere etter Bertillons system. Bertillon (1853-1914) var en fransk antropolog og kriminolog, og han lagde en metode for å identifisere forbrytere og gjenkjenne kriminelle gjengangere. Før fotografiet kom målte han karakteristika som ikke endrer seg hos et voksent menneske, for eksempel høyde, lemmenes lengde, øyefarge, skalleform og vinkler på øre og nese. Fra 1883 ble to fotografier inkludert, ett «en face» og ett i profil. Fra 1906 ble fingeravtrykk offisielt innført i Norge, og det helt sikkert at gjengangerne nevnt i artikkelen var inkludert i politiets arkiver.

Eksempel fra forbryteralbum fra Oslo Botsfengsel. Albumene er tilgjengelige på digitalarkivet. Vi må understreke at dette ikke er tyvene som ble tatt ved Skraperudtjern – vi vet rett og slett ikke hvem de var.
Vi fant ikke noen av tyvenes skatter, men vi tror vi fant hvor de holdt til. Så avsluttet vi dagens jakt med en helt annen type gull: Solgull fra Rustadsaga. Og Solo. 

Her er linken til artikkelen – side tre, midt på: https://www.nb.no/items/0f69030ccfa883eb26c8b60518466651?page=1&searchText=politi%20østre%20aker

3 thoughts on “En røverhistorie

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.