Galleri

Det siste slippet

Natt til 24. april 1945. Engelske fly er på vei til slipplassen «Akeleie» på Enebakksiden av Østmarka. «Akeleie» er ei myr, høyt oppe i kupert terreng. Få mennesker legger veien hit etter at Kåterudseter ble fraflyttet tidlig på 1800-tallet. Få stier går hit. Milorg gruppe 121 har brukt lang tid på å finne og velge dette stedet, på folkemunne kalt Kåterudmåsan etter Kåterudseter. Milorg vet at krigen går mot slutten. Men mot hvilken slutt, er det ingen som kan si med sikkerhet. 

Kåterudmåsan er vill, høytliggende og vakker.

Kåterudmåsan ligger tilstrekkelig langt fra de tyske luftvernstillingene på Ekeberg og Kjeller. De engelske Royal Airforce-flyene, firemotors bombefly av typen Short Stirling eller Handley Page Halifax, flyr nordover i ly av mørket. 

Det er kaldt, temperaturen er rundt null grader. Nede på myra har 20 Milorgkarer tent bål som skal vise pilotene hvor lasten skal slippes. 

Dette minnesmerket ble satt opp i en høytidelig seremoni 12. august 2006.

De visste at slippet kunne komme når som helst. Den endelige meldingen fikk de i kode over nyhetssendingen fra London. Hvis de meldte «Spedbarnet går på skøyter» i morgennyhetene – og dette ble gjentatt i kveldsnyhetene – var det bare å forberede seg på å motta slipp på avtalt sted den påfølgende natten. Pilotene peilet seg inn mot området i mørket, uten særlig mye hjelp av lys eller andre signaler underveis. Desto viktigere var det at selve slippstedet var godt markert med en serie av bål eller fakler. 

Flyene kom som avtalt og slapp sin last. Folkene slukket umiddelbart lysene for å redusere faren for å bli oppdaget. Det de ikke visste, var at flyene hadde mer de skulle levere. Noen minutter senere kom de derfor tilbake, men da i stummende mørke. Likevel klarte de det kunststykket å slippe lasten i nøyaktig samme område. 

Alf Stefferud (2006), Strømmen, historier om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850

Mika fant rester av en kontainer.

Selve turen innover var svært strabasiøs for Milorgkarene: 

En fredag kveld lød meldingen ut over eteren: «Spedbarnet går på skøiter.» Styrkene ble trommet sammen søndag kveld og mønstret mellom Østbyputten og Åmotdammen. Derfra gikk marsjen sørover mot dropp-plassen i ly av mørket, surt var været og verre skulle det bli: På barmark begynte turen, men snart begynte det å snø og i alt falt det mellom 10 og 15 cm nysnø. Strabasene ble nesten umenneskelige. Alt på turen innover fikk mange problemer. 

«Noen som var dårlig trena fikk magekrampe allerede på vei inn mot slippet, og noen måtte sendes hjem. På slipp-plassen ble vi stilt på geledd og spiste, mens sekkene våre ble lasta. Et lag på 12 mann hadde gått seg bort, og vi som var igjen fikk veldig tunge bører. I utgangspunktet var det beregnet bører på 10-15 kilo, men det ble nok så mye som 20 til 25 kilo på oss som var i god form. På veien hjem husker jeg godt at flere fikk kramper, og deres bører ble også lasta på oss som fortsatt kunne gå oppreist. Tilsammen må vi på slutten ha hatt bører på 35 til 40 kilo. Etter mer enn fire timers marsj tilbake var vi fremme i åttetida om morran. Det røynet på selv for gamle, vante skogsarbeidere; de sa i ettertid at det var det verste de noengang hadde vært med på,» fortalte Kaare Larsen.

Alsvik, Ola (1995) Lite samfunn møter stor krig: Lørenskog 1940 til 1945

Mønstringsstedet var ved det nordlige krysset avtegnet på kartet. Det sørlige viser Kåterudmåsan. Vi kjenner ikke ruten karene gikk, men vi vet at det er svært kupert.

Til sammen ble det sluppet 27 containere den natten, med 4,5 tonn våpen og utstyr. Ikke rart det var tungt. Ikke rart det var en komplisert prosess. 

Uten våpen var militær motstand en illusjon. Milorg samarbeidet med Secret Intelligence Service i Skandinavia og avtalte de første slippene i midten av januar 1942. Da januar kom fantes det ikke noe apparat til å motta slipp i Oslomarka. Derfor ble Buvannet nord for Sokna utpekt som droppsted. En motstandsgruppe fra Hønefoss skulle motta slippet. Men det kom aldri noe slipp, noe hadde sviktet. Først i slutten av mars, drøye to måneder senere, kom et slipp som trolig var beregnet på Buvannet, men det havnet på jernbanestasjonen på Sokna. Piloten kan ha forvekslet togsignalene med slipplys. Skuffelsen var enorm, motivasjonen lav. 

En tegning av et slipp, laget av våpensjef Odd Øyen.

Resten av året 1942 ble brukt til å planlegge nye slipp. Men når beskjed om slipp kom, måtte motstandsbevegelsen, med Gunnar Sønsteby i spissen, gi beskjed om utsettelse – de hadde fremdeles ikke nok utvalgte og opplærte folk til å ta imot. 

Først 5. februar 1944 kom det første slippet over Oslomarka, ved Langpiperen på Romeriksåsene, øst for Harestua. Heller ikke dette gikk smertefritt: Flyet passerte fire ganger før det slapp lasten, enda signallysene var tent. En kontainer hang seg fast i flyet, så det måtte komme tilbake en femte gang, og en skjerm åpnet seg ikke, så en kontainer gikk gjennom isen. 12 kontainere og tre pakker ble mottatt. I løpet av våren kom fire nye slipp – et til ved Langpiperen og tre i Finnemarka.

Av alle land i Europa, beskrev de britiske pilotene Norge som det vanskeligste landet å fly til. Fjellene gjorde lavtflyvning veldig komplisert, og mye dårlig vær gjorde at mange flyvninger ble avbrutt. I tillegg var kartene upålitelige, og nedising var en reell fare. Fra august 1944 til nyttår samme år mottok Milorg syv slipp – men fjorten måtte snu og fly tilbake. 

Det var vått og glatt da vi gikk til Kåterudmåsan.

Det snødde den dagen vi gikk til Kåterudmåsan også, den 10. mai. Gradestokken viste bare en 3-4 grader, og vi hadde ulltøy og Goretex og varm kaffe og matpakke i sekken. Vi valgte ikke Milorgkaras rute – den er for lang og komplisert, særlig når Mika (7) skal være med. Vi gikk heller inn fra Flateby, de første kilometerne på vei. 

75 år hadde gått siden engelske fly raste over Kåterudmåsan og slapp kontainerne med våpen. Den umerkede stien opp til Kåterudmåsan er det ikke mange som går. I dag er det naturreservat, vakkert, urørt, folketomt – i hvert fall denne kalde dagen. Frosne og våte på beina sto vi på Kåterudmåsan og kunne omtrent høre lyden fra flymotorene, vi kunne se for oss bålene som ble tent, vi kunne føle spenningen. Og hjemover, på kompasskurs gjennom et landskap som er ganske så kupert, kjente vi bittelitt, men bare litt, på slitet – og på respekten for dem som ofret så mye for Norge. 

God 17. mai, alle sammen. 

Dette var vår rute vestover fra Flateby.

Kilder

Alsvik, Ola (1995) Lite samfunn møter stor krig: Lørenskog 1940 til 1945, publisert av Lørenskog kommune
Christensen, Trygve (1993), Marka og krigen, eget forlag
Saugstad, Even (2012), Østmarka fra A-Å, Frie Fuglers Forlag
Stefferud, Alf (2006), Strømmen, historier om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850
lokalhistoriewiki.no 

3 thoughts on “Det siste slippet

  1. Snust på å sjekke ut Kåterudmåsan lenge, og tok endelig turen i går.. Studerte iMarka på om det gikk an å sykle lengst mulig, men konkluderte med at ca samme «løsningsforslag» som dere tok var enklest: parkerte ved StrEIFinn, syklet første biten ned til blåmerket sti, og rusla den bort til sør for Bøletjernet, og tok så av nordover på umerket sti etter det bratte partiet ned, rett forbi gjerdet. Veldig lett å finne frem, om noen andre skulle prøve seg – brukte litt i overkant av en time inn. Litt gjørmete noen steder, og vått der det vanligvis er vått i marka. En del kloppe-partier, og en trapp over et gjerde, og litt kupert terreng. Masse bittesmå frosker over alt 🐸

    Så ikke noe til containerene, men var litt usikker på hvor jeg skulle titte – leste «øst for myra». Er visst en Geocache der et sted og – sør i myra, tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.