Galleri

Sommerfugler i magen

Så du en gjeng på seks som småløp rundt i Maridalen lørdag 29. juni, tilsynelatende helt uten mål og mening eller med blikket stivt festet i veikanten, kan du bare slappe helt av, det var bare oss. Vi var på sommerfugltur, og vi hadde gledet oss lenge! Igjen hadde vi selskap av fineste Martin Kvist, blogger på fantastiskemarka.no. Han har et spesielt godt øye til sommerfugler, særlig blåvingene, og kan identifisere de fleste kun ved å kaste et blikk på dem. 

Å velge riktig tursted krever en del fundering. Sommerfugler trives aller best i kulturlandskap, steder hvor blomster som er like fargerike som dem vokser. Derfor valgte vi å gå fra Kjelsås til Hammeren, et variert område med mye å by på, og som Martin hadde gode erfaringer med fra i fjor. 

Å komme i sommerfuglmodus

Det eneste du kan være sikker på når du skal på sommerfugltur, er at du ikke kan være sikker på noe. Men vær så forberedt som du kan være. Ikke dra når det regner eller blåser. Ta med nok å drikke. 

Vi hadde pugget litt på forhånd, med denne fine lista over 10 vanlige sommerfugler i Oslomarka, som Martin har laget: https://fantastiskemarka.no/2018/06/05/10-vanlige-sommerfugler-i-oslomarka/

I tillegg hadde vi forsøkt å identifisere alle sommerfugler vi kom over i ukene før turen. Det resulterte i minst en mistet buss, en god del rare blikk fra forbipasserende, mange nysgjerrige barn som ville være med, og svært mange mislykka mobiltelefonbilder. Men det gjorde ikke oss noe. Om identifisering krever litt akrobatikk er det helt greit. 

Forberedelsene innebar også å øve på å slenge kameraet på skulderen lynraskt, med fingeren klar på avtrekkeren. Dette kombinert med sniking, lydløst og smidig, ingen knasing i grus eller rasling i løv, er avgjørende når det virkelig gjelder. 

Vi har noen regler for denne type tur, og de er som følger: Vi bruker ikke noe for å lokke til oss sommerfuglene. Vi fanger dem ikke. Vi tar bare bilder. Da kan vi nemlig være venner også neste gang vi sees. 

Det er flere som skjuler seg i vegetasjonen

Det første vi lærte på sommerfugltur er at det kan lønne seg å holde øynene åpne for andre insekter også: 

«Hvor mange år er den?» Marihøna krøp oppover Mikas arm. «Den er sju år! Eldre enn meg!» Sjuprikket marihøne, Coccinella septempunctata, er et svært vanlig syn. Og et kjærkomment et, marihøna spiser nemlig bladlus og holder denne bestanden nede. Og litt rart å tenke på: De overvintrer i store kolonier under bakken, og holder hverandre varme.

Dette er en gullbasse, men hvilken av de to artene vi har i Norge dette er, vet vi ikke. De tilhører skarabidfamilien, og dette er kanskje den vanligste typen, Cetonia aurata. Sjansen er størst for det. Gullbassene kan fly med lukkede dekkvinger, da flyvevingene føres ut gjennom en åpning langs siden. Kanskje den blir mer aerodynamisk da?

Dette er en humlebille, Trichius fasciatus, også i skarabidfamilien. Den er vanlig over hele landet, oftest ser du den som her, lykkelig, med nesa i en blomst.

Dette er nok en humle av noe slag. Men hvilken? Vi er ikke så gode på humler. Kan noen hjelpe oss?

Hallo, herr Tor Divel! Geotrupes stercorarius er nok dette, en vanlig tordivel. De er også i skarabidfamilien. Navnet tordivel kommer fra norrønt, hvor det første leddet betyr møkk/gjødsel, og det andre bille. Dette viser til at tordivelen legger egg i underjordiske ganger som den fyller med dyremøkk. Vi synes særlig om det latinske navnet, som vi freidig oversetter til sterk og rar. Det er jo også helt sant 😉

Som en skotsk klanshøvding har bærtegen, Dolycoris baccaraum, sitt eget våpenskjold, men er ikke av den grunn lett å kjenne igjen, synes vi. Det finnes 451 arter av tege i Norge, og over 70 000 i verden. Disse to var ganske opptatt, og lot seg ikke merke med oss.

Gulløye har øyne som skinner som ekte gull, derav navnet. På latin kalles de Chrysopidae, og tilhører ordenen egentlige nettvinger. Her har vi nok funnet den vanligste av de 14 artene i Norge, Chrysoperla carnea. Den har dere kanskje sett innomhus, for den synes at våre stuer er fine å overvintre i.

Stikkord: Mislykka! 

Vi tok godt over 150 bilder til sammen. Kun en brøkdel ble brukbare. Vi så keiserkåpe, stor kålsommerfugl, sitronsommerfugl, blåpraktvannsnymfe og en av perlemorvingene, men de forsvant før vi fikk sukk for oss. 

Vi klatret og bommet og snublet rundt for å få de beste bildene. Vi kan si dette: Sommerfuglturer er hardt arbeid. 

I krattet her sitter den en tistelsommerfugl. Ser du den? 7 av 8 bilder blir sannsynligvis slik når dere forsøker å ta bilde av sommerfugler. Men innimellom blir det bra. 

Stikkord: Vellykka! 

En vakker tistelsommerfugl med underbitt – på en skogkløver! Kløveren har samme samme farge som tistelen, men kan en tistelsommerfugl ta så feil? Neida. Tistelsommerfugler trives på mange planter, de. På latin heter de Cynthia cardui, og de er imponerende små vesener med et vingespenn på 5,2-5,9 cm. De flyr hvert år i stort antall fra Nord-Afrika mot Eruopa, og i år er det særlig mange av dem. De legger egg som utvikles til voksne sommerfugler samme sesong. Det kan ta seks generasjoner å komme til Norge, og de kan fly så fort som 45 km/t!

Denne satt pent og stille. Med all sannsynlighet er det en rapssommerfugl, Pieris napi. Hadde den vist oss undersiden av vingene hadde det vært lettere å artsbestemme den. Nå måtte vi stole på Martins instinkt. Rapssommerfuglen er en av de vanligste sommerfuglene våre med et vingespenn på 3,7-4,9 cm, og selv om den kan virke beskjeden er den veldig vakker bare du ser nærmere på den.

Denne bergringvingen lekte med oss en lang stund før den lot seg avbilde. Den likte seg på baksiden av autovernet langs veien ved Bakken, og vi klatret og kløv og bøyde oss dobbelt for å få den i riktig vinkel, og da fløy den en runde før den satte seg bak oss og lo. Til slutt lyktes vi. Ser du det rampete blikket?

Bergringvinge heter Lasiommata petropolitana på latin, og har et vingespenn på 3,4-4,2cm.

Her er den hardføre, standhaftige, stolte admiralen! Den kalles Vanessa atalanta på latin, og har et vingespenn på ca. 6 cm. Admiralen overvintrer ikke i Norge, men den er å se her mellom mai-oktober. Det sies at den kan fly svært høyt i atmosfæren. En har til og med blitt funnet da den tok en pause på en oljeplattform midt ute i havet. Det sies også at den er vanskelig å fotografere fordi den er en urolig sommerfugl med svært korte stopp. Det kan vi skrive under på. Katja havnet et godt stykke bort fra stien – men til slutt måtte admiralen erkjenne at Katja var hakket mer standhaftig enn ham, og hun fikk ta dette bildet.

Den minner oss litt om en tiger, neslesommerfuglen, Aglais urticae. Kanskje er det fargen og stripene på vingene. Kanskje er det smidigheten. Å ta dette bildet var også en tålmodighetsprøve, men til slutt satte den seg ned for å se på oss. Neslesommerfuglen er mellomstor, med et vingefang på omkring 5 cm. Den overvintrer som voksen, og er derfor blant de tidligste vi ser om våren. I slutten av juli klekkes neste generasjon – se etter den da! 

Vi døpte ham Bustebartepinn, denne fine gullringvingen, da vi fikk sett litt nærmere på ham på dataskjermen hjemme. Gullringvinger, Aphantopus hyperantus, er ikke blant det største sommerfuglene våre, vingespennet er 2,8-4,2 cm, men de er blant dem som blir vakrere jo lenger du ser på dem. Vingene likner på skimrende, myk panterpels. Den er ikke like rask som andre sommerfugler, men den er til gjengjeld en mester i å gjemme seg i gresset og bli fullstendig usynlig.

Lærdom og glede

Dette var vår første ordentlige sommerfugltur. Vi har tatt bilder av sommerfugler før, men da bare hvis de tilfeldigvis har krysset vår sti og sittet stille lenge nok til at vi har kunnet ta bilde. 

Læringskurven var bratt. Vi måtte forbedre listeteknikken vår drastisk. Ta bilde, ta et skritt nærmere, ta bilde, ta et skritt nærmere… I fremtiden må vi også pugge hvilke blomster de forskjellige sommerfuglene foretrekker. Det vil kanskje gjøre identifiseringen lettere. 

Mest av alt koste vi oss. Vi opplevde mange magiske øyeblikk, men det aller beste ventet nesten helt til slutt. Midt i engene rundt Kirkeby flakset plutselig en bitteliten sommerfugl ut foran oss. Den var nesten brun, men hadde noe blått ved kroppen, og en tydelig, hvit linje langs vingekanten. Den gjorde oss varm om hjertet og blodet bruset – særlig hos Martin. Det var nemlig en blåvinge, dagens første og eneste. Og den var så veloppdragen! Den fløy i små sirkler rundt oss, og poserte på forskjellige planter. En lettelse for fotografene, etter å ha klatret og løpt nesten hele dagen. Det finnes ni typer av blåvinge i Oslomarka. Martins prosjekt, vel et av dem, er å ta bilder av dem alle sammen. I dag fikk han for første gang et bra bilde av en engblåvinge. 

Det er litt av et minne å ta med seg.

Kilder: 
Martin Kvist – fantastiskemarka.no 
artsdatabanken.no 
snl.no

One thought on “Sommerfugler i magen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.