Galleri

Den sanne historien om Møkkamann

Det var en gang en lykkelig mann. Han bodde langt og lenger enn langt inn i Østmarka, i dette lille, røde huset som fremdeles bærer navnet Dølerud. Her bodde mannen sammen med kona si, som han elsket over alt i verden. Hun var så vakker som blomsterenga om våren, som sommersola gjennom løvet, som det første snøfnugget på nesetippen og som varmen fra et bål. I mange år bodde de her på Dølerud. De hadde rent vann i brønnen, ved fra skogen, de dyrket litt bygg, havre og poteter, og de hadde hele tre kuer utpå jordet, og en hest som hjalp mannen i skogen. Om kvelden satt de på trammen med en kopp kaffe og hørte på fuglesangen, og mannen spilte de vakreste melodier på fløyte. De hadde ingen barn, mannen og kona, men de hadde hverandre. 

En junimorgen sto sola på varmere enn normalt. Mannen strakte seg etter kona for å ønske henne en god dag, men hun lå ikke i senga. Han kunne se avtrykket etter kroppen hennes, han kjente at hodeputa fremdeles var varm. Han tenkte kanskje at hun hadde gått ut for å melke kuene, men hun var ikke i fjøset. Ikke var hun ved brønnen for å hente vann. Ikke var hun i enga for å plukke urter. Han ropte navnet hennes så høyt han bare kunne, mange ganger, reddere for hver gang. Men alt han fikk til svar var skjelvingen fra ospebladene. Selv snellene sto urørlige som om de holdt pusten.

Dette er Oscar, 5 år, og Mika, 6 år. De har kjent hverandre siden de var små. Nå er de store, og har egen spilleliste med musikk de liker. Og der, på Mikas liste, dukket historien om mannen opp, med et band som heter Plumbo og som i en 6-årings verden driver som rørleggere ved siden av spillinga. Sangen handler om mannen som fremdeles leter etter kona si. Om mannen som går rundt i skogen og spiller fløyte for å lokke henne tilbake til den fine plassen de en gang delte, for han elsker henne fremdeles og vet at hun finnes der ute et sted. Men tiden har gått fra ham, og han har blitt gammel og krokete og folkesky. Mang en kveld har Mika sittet ved soveromsvinduet sitt og tittet ut på skogen og spurt: «Mamma, er Møkkamann der ute nå? Er han ensom, tror du? Og hvorfor kalles han Møkkamann? Er han så møkkete? Hvorfor er folk redde for møkk?» Vinden som ulte rundt hushjørnene ble til en fløyte i Mikas fantasi, og skyggene trærne kastet var lange. 

En vakker junidag bestemte vi oss for å finne Møkkamann for å trøste ham, oppmuntre ham og gi ham en klem. Vi gikk stien som han så mange ganger har gått, den inn til Dølerud. Grantrærne står høyreiste og stolte, åsen kneiser bratt på østsida. Gjøken gol da vi gikk forbi, høyt og bestemt, som om den ville si oss noe. Mika plukket en bukett til Møkkamann, for kanskje han ville sette pris på noe som luktet godt. Men mest av alt, tenkte vi i følget, ville han sette pris på omtanken. 

Det var ingen spor etter Møkkamann på Dølerud lenger. Vi lette høyt og lavt etter fløyta hans, etter kaffekoppen hans, etter kuene og etter hesten, og etter kona, også. Men det var tomt. Det kom ingen røyk fra pipa, og ingen hadde pløyd jordene på mange, mange år. Men vi fant teppene av natt-og-dag som kona til mannen en gang plantet, og vi fant tuntreet som han stelte kjærlig med fra det ikke var større enn et frø. Han går nok forbi iblant ennå. 

Vi spurte herr Tor Divel om han visste hvor mannen befant seg, om han hadde hørt vakre fløytetoner på vinden i det siste. Han nikket og fortalte oss at vi var på rett spor, at vi bare måtte følge stien som først gikk nedover, så oppover, og så nedover igjen. Vi forsto akkurat hva han mente, takket for hjelpen, og løftet ham over stien så han ikke skulle bli tråkket på.

Vi fulgte herr Tor Divels råd, og ikke lenge etter fant vi bekken som mannen pleier å krysse. Her renner det lystig, klart og kaldt vann som glitrer, og det er ikke så rart, for bekken kommer fra Sølvdobla. Det er ekte sølv i dette vannet. Mika og Oscar forsøkte å krysse i mannens fotspor, men de må nok vokse litt til først. I stedet lot de vannet kjøle varme fingre, og sprutet litt på pappaene sine. 

Du kjenner den helt vidunderlige følelsen av å være i nærheten av noe? Når noe er like før, når spenningen stiger, blodet bruser, og bena blir fulle med spring? Vi hadde funnet et fotspor, et fotspor som var nødt til å være mannens! Et tydelig avtrykk av en gummistøvel ved en myr. Vi hadde luktet noe som ikke luktet så godt. Og stien bar opp, opp! Det stemte med det herr Tor Divel hadde fortalt. 
Stien ledet oss hit, til Gjersrudleiken, og det føltes som toppen av Norge. Vinden rusket oss i håret, furuene hadde bøyd seg etter vinden, akkurat som på høyfjellet. I følge sangen skulle mannen bo ensom oppå skogens høye tind, og nærmere enn dette går det vel ikke an å komme? 
Vi hadde riktig høyde. Vi hadde sett fotspor. Vi hadde luktet noe som var rart. Nå måtte vi finne nordavinden, og følge den. 

Nordavinden forsto hva vi ville, og hvorfor. Han ga oss et ekstra puff i ryggen, et rusket ekstra i trærne hvis vi sto fast i et stikryss. Han var ikke sint, som i sangen. Nei, han var medfølende, nordavinden, forståelsesfull. Han ledet oss til Møkkamannens leirplass. Det er neppe her mannen bor fast, men det er nok her han tilbringer lyse og varme sommernetter, og kanskje noen stjerneklare høstnetter også. Han kan se langt og lenger enn langt, her er masse tørr ved, og her en furu som er perfekt som benk. 

Her er den. Benkefurua. 

Åsen stupte bratt nedover da vi forlot mannens leirplass. Mika og Oscar fløy nedover som sommerfugler, hit og dit, lyttende, letende. Plutselig kom vi over en steinformasjon som var like stor som kongens slott, det som på folkemunne kalles Trollkjerka. Kunne Møkkamannen bo her? Kunne han det? Var det ikke for stort for ham, en enslig mann med fløyte? Vi så ham ikke. I åndeløs spenning listet vi oss sakte, sakte rundt, og plutselig hørte vi det! En enslig fløytemelodi som kom mot oss fra åssiden. Vi spisset ørene og gikk etter de skjøre tonene. Over steiner og falne trestammer, under greiner som lugget oss. 

Og der satt han og spilte så vakkert og lengselsfullt. 

Vi fikk lov å til å komme nærmere. Han vinket på oss. Vi gikk varsomt oppover mot ham. Vi hilste så pent vi kunne. Han nikket, men sa ingenting. Han spilte litt til. Toner med håp i. Siden vi hadde funnet ham, kanskje kona hans også ville finne tilbake? Tonene tegnet et lykkelig liv, og en drøm om gjenforening.

Femåringen og seksåringen som vanligvis har tusenvis av ord å si, var stumme.

Vi spurte om han hadde det bra. Han tenkte seg om, så nikket han. Vi spurte om han hadde ny fløyte. Han ristet på hodet. Mika og Oscar forsto at han hadde vært så lenge alene, i så mange år, at han hadde glemt ordene. Ingen hadde villet snakke med ham der han gikk og lette og lengtet. Ingen hadde villet hjelpe ham. Ingen ville dele kaffen fra termosen en vinterdag. Og hullet i hjertet hans ble bare større for hver dag som gikk, for hver gang han ble ignorert eller løpt fra. Og nå er det nesten ingen som ser ham mer, enda han kan stå rett foran deg. Men Oscar og Mika, de ser som barn ser. De ser et godt hjerte i en mann som har snublet, mistet, tapt. De så at han var trist. Og de spurte om han ville ha en brødskive. Da ristet han på hodet igjen, mannen, og bøyde seg ned. Med møkkete hender trakk han en sjokolade ut av hver gummistøvel. Og med ekte Østmarkagull hadde han skrevet: «til Moscar og Oika.» Han visste at de skulle komme, han visste bare ikke når.

Vi spurte om vi kunne komme tilbake en gang, og om vi kunne finne ham her. Han nikket. Så gikk han for å lete videre, for å spille flere vakre melodier fra toppene. Og lete enda mer. Og vi gikk hjem. Sånn er livet. Det er det. 

2 thoughts on “Den sanne historien om Møkkamann

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.