Galleri

Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

Begynnelsen

Vi dukket inn i skogen bak rekkehusene i Unnarennet. Det er som å gå gjennom en portal, et øyeblikk er du i suburbia med stasjonsvogner med skibokser på rekke og rad langs veien og fargerike akebrett stablet utenfor inngangene, epletrær med fuglematere hengende fra greinene i hagene, du hører småkrangling over frokosten om dagens aktiviteter fra et kjøkkenvindu på gløtt. Det lukter nybakt brød. Den brå overgangen fra en verden til en annen er påtagelig. Store, tykke, høye grantrær danner en mørk, magisk skog med markante dalsider. Og i midten finnes den som har skapt denne dalen, den som vi har kommet for å møte, på ordentlig, denne gang: Trolldalsbekken. Vi vet ikke engang om den har et navn, for bare deler av den er merket av på kartet. Men vi vet jo at den er der. Og vi vet at den begynner i myra i den bratte Trolldalen, som er som et øksehogg i fjellet. Vi vet at en arm kommer fra Skøyenputten. Lenger ned får den et annet navn: Bølerbekken. 

Poenget med et mikroeventyr er å begynne sted sted du har vært mange ganger før. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har begynt turene våre akkurat her, ved den fine bekken og rotvelta vår i bakgrunnen. 

Idet vi lot oss forsvinne inn mellom trærne løp et ekorn over stien foran oss. Bekkens vokter, kanskje. Det berørte nesten ikke snøen, så raskt var det, og med muskler spent som en buestreng satset det og forsvant opp i et av de største grantrærne. Det er rart å tenke på at alle levende vesener, store som små, uavhengig av levetid, har omtrent like mange hjerteslag i løpet av et liv. Halvannen milliard. Vi syntes vi kunne høre dunkingen i ekornets bryst. Så dalte et kongleskjell sakte ned på et vindpust. 

Dette hadde vært minusgrader om natta, og lufta var skarp og frisk. I løpet av de mørke timene hadde kulda skapt en isglorie til steinen som må være en god bekjent. 

Fortsettelsen 

Begynnelsen var kjent, men hvor skulle vi gå videre? På hvilken side av bekken? Vi valgte den østre, den mest åpne, sannsynligvis også den mest myrete, og gikk nordover mot Trolldalen. Vi stolte på at frosten ennå ville holde oss oppe. For Mika var det ikke noe problem, han danset over snøen som ekornet gjorde, hoppet og spratt hit og dit med forstørrelsesglasset i hånden, og fant noe spennende hver gang han snudde seg. Vi gjorde vårt beste for å følge, men snøen var dypere enn vi hadde trodd. Vi tvilte et øyeblikk på om det ville være mulig å følge planen vår. 

Hjelpen kommer noen ganger fra uventet hold. Denne gangen kom det fra en ensom vandrer med en stor hund. Han hadde gått langs bekken der vi skulle gå, men for flere dager siden, kanskje en uke eller mer. Vi regner med at det var en mann, hvis vi skulle dømme etter størrelsen på støvlene, men vi vet jo at spor utvider seg med været og tiden. Sporenstreks døpte vi ham Plumpemannen. For han hadde plumpet så vi ikke trengte det. Men vi gjorde det likevel iblant. 

Her har Plumpemannen plumpet, rett og slett. 

I vår takknemlighet skrev vi en Ode til Plumpemannen, helt uten korrekt struktur.

Takk, o du mann med hund
Som gikk først og alene
Du prøvde deg frem
Med retning hjem
I dine fotspor fulgte vi
Delvis og i blant
Og en lang stund

Takk, o du mann med hund 
Sokkene må ha luktet myr en stund
Du mann med hund
Veiviseren. 

Det lille av bekken som finnes på kartet er en rett strek. Vi fant at det overhodet ikke stemmer. Den bukter seg og snor seg gjennom myrlandskapet. Meander var dagens ord for oss, det kommer fra elven Maiandros som ligger i det nåværende Tyrkia. Nå heter Den Büyük Menderes. 

Selve navnet meander forteller lite om hva som skjer når en elv eller en bekk finner ut av den vil ta en sving. Vannet velger minste motstands vei, og da var det vel det en gang. Landskapet er perfekt for meandere, det er svakt hellende, og det er dekket med løsavsetninger. Buktningene bekken lager blir forsterket fordi vannet får større fart i yttersvingene, derfor graver det der. I innersvingen legger bekken fra seg materiale. En meander forandrer seg hele tiden. Hadde vi kunnet filme over år ville vi sett bekken vår sno seg som en slange nedover dalen. Den har et annet tidsperspektiv enn oss. Den er ikke begrenset av et visst antall hjerteslag, slik som ekornet og vi er. Det skulle vi få bevis for senere. 

Bekken bød på vaskeekte isroser, skapt i nattens løp. De kan ikke plukkes, ikke settes i en vase, de kan ikke blomstre annet enn akkurat her, slik vannet har skapt dem. I sin flyktighet reflekterer de årtusener med vintre. 
Det sies at vannet renner vekselvis til høyre og venstre her hvor bekken fra Skøyenputten møter Trolldalsbekken. 

Grana trives svært godt her, langs bekken vår. Den strekker seg høyt, høyt mot sola, ingen andre trær i Norge kan bli så høy som den. Den krummer tærne i fuktig myrlandskap, med et lykkelig sukk av velvære. Grana kom som en gjest for kun et par tusen år siden, og har flyttet inn permanent, har den utkonkurrert de andre tresortene til matfatet. Her langs bekken får den leve hele sitt liv, og døden får være en del av livet. 

Bekken snirkler seg mellom et flertall av grantrær, men også noen bjerk og osp innimellom. 
Vi sa at grana lever også etter sin død, og her er et bevis på det. «Noen har skrevet på treet!» ropte Mika. Det er nok heller granbarkbillen som har danset sin boogie og skapt hieroglyfer ingen av oss helt kan tyde. En granbarkbille lever sitt liv bokstavelig talt mellom barken og veden på et dødt grantre. Den kommer bare ut i friluft i noen timer av sitt liv, da for å utøve kurtiseringens kunst. 

Langsomt begynte landskapet å løfte seg. Dalsidene kom tettere på oss der vi gikk, og vi forlot Plumpemannens sti og fulgte vår egen vei, som også viste seg å være veien til et rådyr. Til Mikas store fornøyelse hadde dette rådyret ikke bæsjet bare en gang, men mange, og også tråkket i det etterpå. Når landskapet løfter seg blir det også mer liv i bekken, den surkler og hisser og småprater. 

Der vi gikk lurte vi på – hvor lang er egentlig bekken? Den er jo ikke på kartet, og det lille som er på kartet viser ikke en eneste meander, ikke en eneste humørsvingning. Er en side lenger enn den andre, selv om bekken begynner og slutter på samme sted? Vi kan ganske greit måle en distanse fra a til b, men det er ikke så lett når meander og avstikkere skal regnes inn. Historisk sett har elver og kystlinjer blitt lenger og lenger, fordi geografenes målemetoder har blitt bedre. De som virkelig kan dette snakker om den polskfødte matematikeren Benoit Mandelbrot og hans fraktaler, men det er så komplisert at vi ikke våger å begi oss ut på en forklaring. Vi har vår styrke i andre fag. 

Fjellet hadde en gave til Mika: Dagens lengste istapper, skinnende klare, med solstråler i. 

For i det hele tatt å komme frem til målet måtte vi noen ganger krysse bekken. Det er en kunstform å finne riktig plass. Det skal ikke være for langt over, det skal ikke være for dypt under, det skal ikke være for hardt og ikke for bløtt å lande. Det krever samarbeid. Logisk tenkning. Prøving. Og feiling. Og til slutt er det egentlig bare viktig å satse som en gaupe, sveve som en kjøttmeis og lande som en… potetsekk. Lett som en plett. 

Vi har lang erfaring i å hoppe over bekker, faktisk. Og det er moro. Vi må gjøre det mange ganger. 
Trolldalsbekkens største gave til oss denne dagen var istappene. Det hadde de utroligste former. Alle typer istapper har naturligvis latinske navn, slik alle planter og dyr har. Her er en hengedinglus carotus. 
Det er viktig å ha riktig utstyr når istapper skal studeres på nært hold. Forstørrelsesglasset har en forstørrelse på 3,5 ganger, og det er ordentlig glass og ordentlig metall, akkurat som Sherlock Holmes hadde. Her studerer Mika en hengepinnus kvistus tåfisus. Den er ganske sjelden, så vi vurderte å legge den inn på artsobservasjoner.no

Et sted måtte vi bare stoppe. Det var ikke så langt fra der vi fant hengepinnus kvistus tåfisus. Dette stedet, dette røpet hvem Trolldalsbekken virkelig er, og det er en stayer. En med uendelig tålmodighet. En som vil være her lenge etter at vi er borte. Vi følte oss med ett ganske små og ubetydelige. Hvilken rolle spiller det vel at vi kjenner Trolldalsbekken slik den er akkurat på denne marsdagen i 2019? Mika studerte noen barnåler, og sa «De likner på sånne raske noter.» Raske noter, ekornets raske hjerteslag, våre tilmålte åndedrag. Så ramlet perspektivet ned i hodene våre. Vi har på sett og vis vært her før, og vi har kjent denne bekken før, fordi vi er levende. 

Dette er stedet. Her, vel åtte-ti meter over dagens bekkeleie, har Trolldalsbekken, lenge før den hadde noe navn, og lenge før det bodde noen mennesker her, gravd seg inn i fjellet og avsatt sitt spor for ettertiden. Kanskje bergarten var mykere akkurat her. Det ser ut som yttersvingen i en meander. 

Hver gang vi puster, puster vi omrking ti tusen milliarder milliarder atomer. Et helt uforståelig tall. Det er et ettall med 22 nuller bak. Fordi vi lever, bytter vi hele tiden ut atomene vi består av. Vinden, fugler, alt som beveger seg blander atomene i atmosfæren hele tiden. Så hver gang vi puster, puster vi, for eksempel, et atom som har vært i kroppen til Djengis Khan. Eller Kleopatra. Eller Heftye på Sarabråten. Eller rådyret som gikk samme vei langs Trolldalsbekken noen timer før. Eller ekornet som voktet portalen. Da følte vi oss ikke så små likevel. Faktisk er størrelsesforholdet mellom et atom og oss lik størrelsesforholdet mellom oss og en planet. Da er vi enorme. 

Det er mange som er større enn oss langs Trolldalsbekken. Dette grantreet, for eksempel. Vi måtte holde hender alle tre for å rekke rundt det. 

Avslutningen, som egentlig bare er begynnelsen

Hva har vi så lært om bekken vår? Den snor seg i vakre meandere i det slake landskapet, den har små fosser og stryk i bakkene. Den er så variert og så forskjellig som vi mennesker er. Men kan vi gå langs den samme bekken to ganger, slik Heraklit sa var umulig? Både ja og nei, kanskje, for det er akkurat det at vanne renner forbi som gjør at bekken fortsatt er en bekk. Bekken er den samme, fordi den ikke er den samme. I fjor sommer, i den verste tørkeperioden, rant det ikke en dråpe her. Ingen ville vel da kalle det en bekk, snarere et uttørket elveleie. Som ikke er det samme. 

Da vi gikk var det mye vi ikke kunne se, mye Trolldalsbekken ikke ville røpe. Vi vet ikke hva som er under snøen, selv om vi kan gjette. Vi vet ikke hva som er under isen. Vi vet ikke hvor klart vannet er om våren, eller hvor mange fugler som bader, hvor mange rådyr som drikker, hvor mange ekorn som hopper over den via greinene høyt der oppe. 

Men vi vet mer nå enn vi gjorde da vi begynte. Og det er en begynnelse. 

Det spiller ingen rolle at bekken ikke er på noe kart vi har klart å finne. For den er der. Her graver den seg under buldreveggen den har skapt.
Den hadde en siste overraskelse til oss før vi forlot den med løfter om å komme tilbake med vadestøvler: Helt ekte blomus kålus steinmosus. Har du sett noe så nydelig? 

Et par spørsmål helt til slutt: 
Har du et mikroeventyr som bare venter på å bli utforsket? Tips oss! 
Er det du som er Plumpemannen? Tilkjennegi deg, så får du en klem 🙂 

6 thoughts on “Mikroeventyr: Langs ville, vakre Trolldalsbekken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.