Galleri

Møkkavær i godlune

Søndag ettermiddag. 10. februar. Tre timer til solnedgang. Gatene på Oppsal hadde blitt til strie elver. Iskalde regndråper pisket mot ansiktet. Vi skulle ut. Vi gledet oss, for vi hadde høyt og tydelig utfordret værgudene. Vi var klare til å takle det verste Østmarka kunne kaste etter oss.

Snøen hadde krympet. Bekken hadde fått en farge som minnet oss om whisky. 

Først og fremst er møkkavær typisk. Dette er et etablert faktum. 
Det er typisk at det kommer akkurat når du skal hjem fra jobb på en fredag, og du vet at du må handle for en hel uke og dra alt med deg på bussen. 
Det er typisk at du har glemt vantene hjemme. 
Det er typisk at skiføret regner bort og blir skarpt og isete og du må finne frem broddene (hvorfor har ingen tenkt på ski med brodder, egentlig?). 
Det er typisk at ingenting blir som planlagt. Du har vasket feil turklær, for du forventet silkeføre. Du har kjøpt feil pålegg til matpakka, for smak og humør forandrer seg med været. Du har glemt å kjøpe kakao. 
Det er typisk at møkkaværet varer hele helga og det blir strålende, gnistrende vakkert igjen på mandag når du sitter med frokosten og ikke kan gjør annet enn å lukke øynene mot sollyset og tenke «neste helg, da blir det bra, da.»

Men mot normalt? Nei, det er det ikke. Det er helt normalt. 
Gjør det noe at det er møkkavær en helg? Gjør det egentlig det? 
Det var spørsmålet vi ville finne svar på. 

Vi er gode kandidater sådan. Denne helgen hadde vi planer som gikk i vasken og forsvant i en malstrøm av sukk og stønn og alle de triste ordene i ordboka. 

Dette var det vi fant i våre iskalde, våte og interessante undersøkelser. 

Full fart fremover, ingen vits i å se seg tilbake! 

Møkkavær i skogen har følgende ulemper

Den første ulempen er at det drypper fra trærne. Store dråper. De finner veien helt ned i sokkene via armhulene. Uansett hvor godt du har pakket deg inn. Uansett hvor vanntett jakka er. Når du ser opp får du vann i øynene, og mascaraen flyter utover og du likner på en grevling. 

På plussiden er grevlinger er fine dyr, og det er mye lettere å bli kjent med en når antallet i skogen brått øker. Du trenger dessuten ikke å ha med deg drikke på tur i møkkavær, det er bare løfte blikket mot tretoppene og gape. Det er praktisk. I tillegg blir trærne veldig vakre når de pynter seg med dråper, og blekt møkkaværlys leker seg i dem. 

Møkkaværet blir forvandlet når du ser gjennom en vanndråpe.

Den andre ulempen er at snøen blir våt og antar en form som bare kan beskrives som gjørmesirup. 100 små menn henger i støvlene dine når du forsøker å gå. Og går du utenfor stien drar de deg nedi et dypt hull og putter så mye snø i støvlene dine som det er plass til. Våt snø er også glatt snø, uansett hvilken stigningsprosent du forsøker deg på og om du velger å gå med tyngdekraften eller ei.

På plussiden er alle dyrespor veldig tydelige når snøen er våt og kram. Vi så rådyrspor som fulgte stien et langt stykke. Vi så sporene etter en mann med størrelse 44 i støvler som hadde løpt rett ut av stien fordi det var så glatt. Vi fikk praktisert vår sikksakknedoverbakketeknikk. Den duger også i oppoverbakke, faktisk. Og våt snø er god snølykt- og snøballsnø. Og snømannsnø.

Thou shall not pass! Eventuelt: Thou shall gå rundt! 

Den tredje ulempen er vinden. Hvis den ikke liker hva du sier blåser den en grein eller kongle inn i munnen din. Den forandrer kalde vanndråper til isnåler, og den rister hundrevis av gangen ned i hodet ditt når du går forbi. Den sniker seg inn under jakka og oppover langs ryggraden. Den gjør makrofotografi svært utfordrende.

På plussiden blir du ikke for varm. Og lyden av vind mellom trærne er som å lytte til skogens sjel. Og det finnes le. 

Ved denne grubleveggen (jada, vi vet det heter buldrevegg) finner du le. Du finner også en bekk vi døpte for Bayerbekken. 
Lav, som før har hengt høyt, ligger nå på bakken. 

Egentlig hadde vi tenkt å ta med vannet som den fjerde ulempen. Men på denne turen var det ingen ulempe, det var en glede. Det sildret og rant og sprutet der det aldri har vært bekker før. Og våre vanlige, kjente bekker hadde gått over sine bredder og blitt elver, for de har en såle av is. 

Vi møtte en koselig dame ved Skøyenputten. Hun hadde en liten valp som ikke likte den høye vannføringen, og hun sa til oss at bekken litt bortenfor rett og slett var oversvømt. Hun trodde vi var tullerusk da vi jublet, smilte takket for informasjonen og småløp bortover. 

Trolldalsbekken har sorte hull. Vi kom på en ny sport da vi sto og lurte på hva som befinner seg på den andre siden av disse hullene: Bekkesvømming. Bekkesvømming har ingenting med sorte hull å gjøre, men ville vært veldig moro, særlig når forholdene er som nå. Bekkehopping er en annen variant, som handler om å komme seg over bekken så stilfullt som mulig. Se instagramkontoen vår for video! 
Denne isfossen ser ut som den alltid har vært der. 

Vi har kommet til en konklusjon

Det finnes dårlige klær. Det finnes dårlig vær også, men det har vi lite av. Litt regn og våt snø stopper oss ikke, skogen er for spennende til det. Den forandrer seg hele tiden, og litt møkkavær gjør den bare enda mer interessant. Å være ute i møkkavær gir en velfortjent følelse av mestring. Møkkavær lar kreativiteten blomstre. Møkkavær gir våren en dytt. Vi fant gåsunger og knupper som bare venter på det rette øyeblikket. Møkkaværet er et tegn, en følelse av at skogen er i ferd med å våkne. Og vi vet alle hva som skjer da. 

Snart braker det løs. 

2 thoughts on “Møkkavær i godlune

  1. Dere er noen tøffinger. Jeg holdt meg inne med lang frokost på senga og bok og kryssord, både lørdag og søndag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.