Galleri

Sporsafari i vinterskogen

Det var en av disse perfekte vinterdagene. Snøen lå akkurat passe dyp, det var akkurat passe med minusgrader, sola skinte og viste med optimisme at den snart vil klatre over tretoppene og gjøre ettermiddagene lyse og fulle av vårblomster. Men mye skal gjøres før den tid. Vi skal drikke mange kopper med kakao, vi skal tenne bål som varmer, vi skal ake i små og store bakker, vi skal beundre istapper og isroser, vi skal ha ull under jakka og brodder under støvlene, vi skal ha «is på vippan og roser i kinnan,» og ikke minst skal vi utnytte dette været til å kjenne nærskogen vår enda bedre. For vi er aldri alene her. 

Det er så vakkert at vi får gåsehud av mindre. 

Så mye vet vi etter å ha ferdes i skogen siden vi var små: Dyra ser oss oftere enn vi ser dem. Føler du at du blir sett på noen ganger? Du har nok helt rett. 

Snøen gir oss en mulighet, dog ikke i sanntid, til å ta litt igjen. Dette hvite teppet avslører hvem som har gått i skogen vår. Som revespor i melet. 

Hakkespettboka har vært populær siden den først ble utgitt i 1969 – ikke mange bøker kan slå det! På side 14 og 15 står det om dyrespor. 

Mika hadde med seg forstørrelsesglasset sitt – det må en sporjeger ha! Det er rart å tenke på at forstørrelsesglasset er en mer enn 1000 år gammel oppfinnelse, omtrent uforandret gjennom århundrene. Først ble det kalt en lesestein, og var en avkappet glasskule som kunne legges på pergament for å forstørre bokstavene. Dette var til stor hjelp for langsynte munker som kunne fortsette å lese og skrive i høy alder eller i dårlig lys. Mikas fungerer til flere formål, både som detektiv og forsker, og har en forstørrelse på 3,5x.

Det er ikke alltid lett å skille revespor fra hundespor.

Det første sporet vi fant var fra en rev. Det ledet rett inn i skogen. Vi listet oss etter gjennom buskaset, så stille som det er mulig med bobledress og snø som knaker med potetmellyd under støvlene. Plutselig rørte noe på seg. Det drysset kaldt fra greinene og ned i nakken. Vi holdt  pusten. Noe stort nærmet seg! Og der, brasende frem fra buskene, kom en sprudlende Gordon setter med is i bartene. Der og da lærte vi forskjellen på revespor og hundespor. Revesporet vi hadde fulgt var ikke så vimsete og lykkelig som setterens, det gikk målbevisst inn i skogen, som om den var på en kontrollrunde.

Det er rart med det, fotsporene menneskene etterlater seg røper også mye om hvem som har gått der. Noen tar faste, lange, målrettede skritt, noen korte og nølende, noen stopper ofte for å se eller vente, noen blir dratt etter hunden. Kort sagt, hele følelsesregisteret og hele bevegelsesregisteret. 

Det er verre å tolke disse sporene. Her er vi nok nødt til å se skiløperen for å tolke humør. Men vi kan se forskjell på brede turski med stålkant og tynne racerski. Det er enda noe. 

Etter mange reve- og hundespor fant vi endelig haren! Den er aldri lett å se, for den største styrke er kamuflasje. Den hører oss lenge før vi kan se den. Om vinteren er den like hvit som snøen, og den spiser kvist og bark. Dens evne til å gjemme seg har vært opphavet til mange myter. I følge Bibelen var harens kjøtt urent, så norske bønder har aldri spist harekjøtt. Det var forbeholdt byfolk, som kanskje hadde mangel på annet alternativ. Folketroen sa at hvis en gravid kvinne så en hare, ville hun føde et barn med hareskår. Historier fantes også i bygdene om trollharer som kuler og krutt ikke bet på. Vi tror ikke på slikt nå lenger heldigvis, men vi er sikre på at naturen har andre mysterier til oss i hundrevis av år fremover, hvis vi bare tar oss tid til å lete etter dem og til å forsøke å løse dem. 

Ingen vet hvor haren baser.
Selv tapre sporjegere må ha pause! Her, på vårt hemmelige sted, rett ved vår hemmelige edelløvskog, satt vi og drakk kakao og spiste matpakke mens vintersola skinte. Bare en eneste en hadde gått her siden snøen falt, kun ett sett med støvelspor, og ved siden av disse, sporene til en lykkelig hund bærende på en pinne like lang som hunden selv. 

Noen spor synes ikke. De høres. Vi hørte en banking, omtrent som en nabo som vil låne et egg og det haster litt, fordi panna er allerede varm og han vil ha omelett til lunsj. Da visste vi at det var en gammel kjenning: Flaggspetten. Den trommer raskt, kort, og med en brå avslutning. En svartspett, som jo er mye større, kan høres på fire kilometers avstand. Men flaggspetten, den trommer hele året. Derfor var det bare om å gjøre å finne ut hvilket tre den satt i. Vi spisset ørene og peilet ut retningen. Fant to døde trær i umiddelbar nærhet. Og ganske riktig . der satt den, flaggspetten! 

Ser du flaggspetten i motlyset?

De fleste hakkespettene lager nytt reirhull hvert år. Og det er det mange andre som er takknemlige for. Gode bosteder er mangelvare i skogen. Kaie, stær, kvinand, skogdue, perleugle, spurveugle, kattugle og de aller fleste av meisefuglene er alle sekundære hullrugere, så det så fint heter, og bosetter seg i hullene hakkespettene lager. 

Hakkepettene våre er også fine indikatorer for mangfoldet i skogen. Tetthet og variasjon reflekterer kvaliteten på habitatet, blant annet alderssammensetning og innslag av løvtrær. Det effektive skogbruket vi i dag har virker negativt på hakkespettene, og dermed også, som direkte konsekvens, flere andre arter. 

“Oj, her er det gjennomtrekk,” sa Mika.

Da vi kom inn i granskogen kom vi inn i musenes rike. Hva slags mus vet vi ikke, sporene er ganske like. Vi fulgte dem over snøen, så lette at de nesten fløy. Det er ingen mus som går i dvale etter som vi vet, og de er avhengige av å finne, og hamstre, føde hele vinteren. En spissmus kan spise sin egen kroppsvekt hver dag. 

I gamle Hellas la de ut høflige små brev til musene i hagen og tilbød dem et bedre oppholdssted. Kanskje det er derfor det er så mange mus akkurat her, kanskje det var bonden på Ulsrud som tilbød dem dette? 

Musa synker nesten ikke nedi snøen.
Her har det skjedd noe! Men hva? Vi studerte det nøye. Lenge. Men det var nok en hund som hadde luktet noe spennende, ikke en rev som hadde vært på musejakt. 
Hvem har vært her? Det likner på ekorn, men vi er jammen ikke sikre. 

Vi hadde håpet å finne spor etter rådyr og elg, men de foretrekker kanskje andre stier om vinteren. Vi hadde håpet på grevling, eller mår. Den store drømmen er gaupe- og ulvespor. Men vi så trollspor. Vi så huldrespor. Og slangespor som nok var sånne lange hundelenker i oransje. Vi så spor etter fugleføtter som forsvant med et vingeslag. Vi så rimfrost formet som sommerfuglvinger. 

Hvem bor her, tro?
Vi rakk også litt istappjakt. Vi har alltid tid til det. Visste du at istapper kan forsvinne uten å sette spor etter seg? 

Kilder: 
Foss, Arild S (2003) Klart syn i 700 år, forskning.no
snl.no og naob.no – våre favorittsider.

2 thoughts on “Sporsafari i vinterskogen

  1. “Ingen vet hvor haren hopper” sa mannen, han satte snaren i ovnsdøra. Dette lærte jeg da jeg var liten. Ikke at vi satte snarer, altså.
    Alltid like koselige og/eller spennende historier fra dere. Mika er jammen heldig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.