Galleri

Blåsbortmandag på myra

Det føltes nesten litt ulovlig å pakke sekken, snøre på oss støvlene og legge i vei ut i skogen på en mandag. Det føltes deilig å tenke på at de fleste andre vi kjenner var på jobb, mens vi var på vei mot en høy himmel og trær som beskyttet oss mot en isnende sno. 

I dag møtte vi ingen. Bare vinden og trær som knirket.

Det føltes litt ulovlig å gå inn i skogen og vite at det nesten bare var oss her, at vi slapp morgenrush, eksos og stress. Det føltes deilig å høre ekkoet etter søndagsturene, etter latter og samtaler som en hvisken mellom trestammene. Vi undret oss over menneskenes higen etter å lage vindtunneler ved hjelp av høye hus med skarpe hjørner, tett i tett, busker der det burde vært trær, og ingen steder å gjemme seg. Bare trærne, erfarte vi i dag, kan ta imot en vindkule som det var en ball, omfavne den og løse den opp.

Beveren bryr seg neppe om hvilken dag det er. Her inne ligger han, varm og god, og venter på vårens søtsmak skal komme med vinden. 

Vi våget oss ut på myra, ut av trærnes le. Vi håpet å finne tranebær, kanskje plukke litt pors med hjem. Mandagssola var blek, men et par minutter slapp den til gjennom skylaget og kastet så lange skygger den bare kunne, over harespor og skispor. Noen spor hadde frosset, noen hadde gått her før frosten virkelig satte inn, en mann med støvelstørrelse 46, minst, og ved siden av ham, en hund som nok tittet opp på ham som bare lykkelige hunder kan. Vi er ganske sikre på at de gikk her på en mandag. 

Den var ikke her i dag, haren, men den satte spor etter seg, vi vil gjette for en tre-fire dager siden. 

Ute på myra gravde vi i snøen for å finne tranebær. Med sitt naturlige konserveringsmiddel er de like fine om vinteren som om høsten, og lettere å komme til når isen har lagt seg. De ligger som røde trafikklys mellom snøfnuggene. Men vi lyktes ikke i dag. Temperatursvingningene hadde laget en sørpe som nå var frosset. Vi kunne se tranebærene, men vi kunne ikke få tak i dem. 

Her lette vi etter tranebær til vi ble ganske kalde på fingrene.
En blek, men skarp vintersol med et bittelite hint av varme. Kanskje var det innbilning. 

Ute på myra stoppet vi i stillhet. Det er jo sånn det er mesteparten av tiden her ute. Stille. Dyra får leve sitt liv, naturen fortsetter med sine krumspring. Det er bare iblant, og med størst hyppighet i helgene, selvfølgelig, at menneskene er her. Noen skal trene og løpe fortere enn vinden, og de suser forbi tranebær og dyrespor og dunkjevler, opptatt av å sette sine egne avtrykk i denne kalde skogen. Andre skal prate og løse problemer, eller kanskje skape dem, og heller ikke de hører alltid etter. Men mange gjør det. De er her ute for å lytte. For å kjenne. For å se mot en vintersol med mysende øyne. Kanskje på en mandag. Kanskje på en tirsdag. 

Myras perspektiv er annerledes enn vårt. Vinteren lar oss oppleve det. Vanligvis ville vi stått oppå denne knausen, og gått glipp av så vakker den er. 
Denne furua går sin egen vei her i livet. Vi beundrer den. 

Om denne historien, denne lille stemningsrapporten, har en moral, er det dette: Grip muligheten når du får den. Bruk avspaseringstiden når du kan, et par timer på morgenen, eller en hel dag. Uansett vær. Det er ro i skogen på hverdager. Vi kan ikke anbefale det varmt nok. 

Og pust.

6 thoughts on “Blåsbortmandag på myra

  1. Myra er bare så deilig. Kan ikke bli lei av å gå der og se de forskjellige endringer fra dag til dag og gjennom alle årstider, Er det pors der også?

  2. Hei søstrene Pihl! Godt nytt år. Fin blogg som jeg leser så ofte jeg kan . Gleder meg til å få den fast på mail😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.