Blåsbortmandag på myra

Det føltes nesten litt ulovlig å pakke sekken, snøre på oss støvlene og legge i vei ut i skogen på en mandag. Det føltes deilig å tenke på at de fleste andre vi kjenner var på jobb, mens vi var på vei mot en høy himmel og trær som beskyttet oss mot en isnende sno. 

Det føltes litt ulovlig å gå inn i skogen og vite at det nesten bare var oss her, at vi slapp morgenrush, eksos og stress. Det føltes deilig å høre ekkoet etter søndagsturene, etter latter og samtaler som en hvisken mellom trestammene. Vi undret oss over menneskenes higen etter å lage vindtunneler ved hjelp av høye hus med skarpe hjørner, tett i tett, busker der det burde vært trær, og ingen steder å gjemme seg. Bare trærne, erfarte vi i dag, kan ta imot en vindkule som det var en ball, omfavne den og løse den opp.

Vi våget oss ut på myra, ut av trærnes le. Vi håpet å finne tranebær, kanskje plukke litt pors med hjem. Mandagssola var blek, men et par minutter slapp den til gjennom skylaget og kastet så lange skygger den bare kunne, over harespor og skispor. Noen spor hadde frosset, noen hadde gått her før frosten virkelig satte inn, en mann med støvelstørrelse 46, minst, og ved siden av ham, en hund som nok tittet opp på ham som bare lykkelige hunder kan. Vi er ganske sikre på at de gikk her på en mandag. 

Ute på myra gravde vi i snøen for å finne tranebær. Med sitt naturlige konserveringsmiddel er de like fine om vinteren som om høsten, og lettere å komme til når isen har lagt seg. De ligger som røde trafikklys mellom snøfnuggene. Men vi lyktes ikke i dag. Temperatursvingningene hadde laget en sørpe som nå var frosset. Vi kunne se tranebærene, men vi kunne ikke få tak i dem. 

Ute på myra stoppet vi i stillhet. Det er jo sånn det er mesteparten av tiden her ute. Stille. Dyra får leve sitt liv, naturen fortsetter med sine krumspring. Det er bare iblant, og med størst hyppighet i helgene, selvfølgelig, at menneskene er her. Noen skal trene og løpe fortere enn vinden, og de suser forbi tranebær og dyrespor og dunkjevler, opptatt av å sette sine egne avtrykk i denne kalde skogen. Andre skal prate og løse problemer, eller kanskje skape dem, og heller ikke de hører alltid etter. Men mange gjør det. De er her ute for å lytte. For å kjenne. For å se mot en vintersol med mysende øyne. Kanskje på en mandag. Kanskje på en tirsdag. 

Om denne historien, denne lille stemningsrapporten, har en moral, er det dette: Grip muligheten når du får den. Bruk avspaseringstiden når du kan, et par timer på morgenen, eller en hel dag. Uansett vær. Det er ro i skogen på hverdager. Vi kan ikke anbefale det varmt nok.