De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på.
To tapre istappjegere, Mika (6) og Oscar (5), venner og lekekamerater så lenge de kan huske, gikk i front med nådeløs presisjon. Ikke en istapp unngikk dem, hver eneste ble beundret med lykkelig barneblikk.
«Det er en teknikk for å finne istapper, skjønner dere! Se etter fjell! Bratt fjell!»
Rett bak fulgte vi voksne, pakkeslene med sekkene fulle av klementiner, julekaker og kakao, vi som liksom ikke skal fryde oss over vinterens kunstverk, vi som burde snakke politikk og økonomi og ikke hvine av glede over frosset vann i loddrett form. Vi både hviner og sukker henført. Med god samvittighet og skuldre som slapper av.
Hvor mange istapper fant vi, når istappjegerne ledet oss på kryss og tvers, opp og ned? En million trillion. Sånn omtrent. De liker å bli jaktet på, istappene, de elsker å vise seg frem, elsker å la solstrålene skinne på seg. Da krøller de tærne i velvære.
«Kanskje vi kan bruke istapper som pølsepinner?» undret istappjegerne. Ja, kanskje det? I morgen skal vi forsøke. Da skal vi tenne årets siste bål, og vi skal gå inn i det nye med lukten av røyken i håret og flammene fremdeles blafrende i øynene.
Takk for det gamle, alle sammen. Det nye vil, det vet vi allerede, bringe mange spennende eventyr. Vi kan nesten ikke vente. Vi gleder oss til å dele det med dere.
