Galleri

Istappjegernes nyttår

De hadde ventet så lenge! De hadde ventet på at rimet skulle legge seg på trærne med tynne iskrystaller i hamret sølv, de hadde ventet på at himmelen skulle være blå og solen skulle være lav, de hadde ventet på netter med minusgrader, og nå, endelig, endelig! skulle de finnes, istappene. Endelig skulle de telles, kjennes på, smakes på. 

Hamret sølv så tynt som spindelvev

To tapre istappjegere, Mika (6) og Oscar (5), venner og lekekamerater så lenge de kan huske, gikk i front med nådeløs presisjon. Ikke en istapp unngikk dem, hver eneste ble beundret med lykkelig barneblikk. 

«Det er en teknikk for å finne istapper, skjønner dere! Se etter fjell! Bratt fjell!»

I skyggefulle daler finnes de, istappene, naturens klokkespill.
Vi fant større istapper enn dette, altså!

Rett bak fulgte vi voksne, pakkeslene med sekkene fulle av klementiner, julekaker og kakao, vi som liksom ikke skal fryde oss over vinterens kunstverk, vi som burde snakke politikk og økonomi og ikke hvine av glede over frosset vann i loddrett form. Vi både hviner og sukker henført. Med god samvittighet og skuldre som slapper av. 

Andektig.
Vi lot oss distrahere av mørke huler. De kan også ha istapper, forøvrig, men disse er svarte.

Hvor mange istapper fant vi, når istappjegerne ledet oss på kryss og tvers, opp og ned? En million trillion. Sånn omtrent. De liker å bli jaktet på, istappene, de elsker å vise seg frem, elsker å la solstrålene skinne på seg. Da krøller de tærne i velvære. 

Vi gikk medsols og motsols, nordover, sørover, østover og vestover.

«Kanskje vi kan bruke istapper som pølsepinner?» undret istappjegerne. Ja, kanskje det? I morgen skal vi forsøke. Da skal vi tenne årets siste bål, og vi skal gå inn i det nye med lukten av røyken i håret og flammene fremdeles blafrende i øynene. 

Det vil bli tunge stunder i 2019 også. Som alle andre år. Da hjelper det å ha slike minner.

Takk for det gamle, alle sammen. Det nye vil, det vet vi allerede, bringe mange spennende eventyr. Vi kan nesten ikke vente. Vi gleder oss til å dele det med dere. 

Istappjakt er slitsomt. Det er viktig med pauser.
Oscar og pappaen hans, Erik.
Silja (1) var også med. Hun satt på pappa Håkons skuldre hele turen, og storkoste seg!
Og det er kanskje ikke rart, med slik utsikt? Godt nytt år, alle sammen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.