Galleri

Fra Oslo Stein og Jord har du kommet, til Lyseren Strandpark skal du bli

En halvtimes kjøretur fra Oslo ligger det som en gang var et feriehjem. Nå er det et sted i forvandling, i transformasjon – gamle hytter skal rives, nye skal bygges. Gamle minner forsvinner med maling som flekker av hyttevegger, med huskestativ og vennskap som ruster, med utedoer med is på. Snart kommer gravemaskinene og tar med seg de siste, gamle hyttene, og erstatter dem med det som skal skape nye minner, hytter med strøm, innlagt vann og wifi og et fargespekter i grått og hvitt. Noen hytter har allerede måttet vike. Men ennå er det mulig å vandre her, et sted hvor Oslofolk en gang kom for den friske luften, for nye vennskap, for å kjenne på følelsen av en høy himmel over hodet, langt fra byens mørke fargepalett. 

Velkommen til den vakre innsjøen Lyseren. Velkommen til en tidsreise, både i fortid og fremtid. 

Dette skiltet møter deg når du nærmer deg.
Vi gjetter at de laftede hyttene er blant de eldste på Nosa. Alle hyttene har stedsnavn. Oscarsborg og Strandheim, for eksempel. 
Mormor og Silja synes det er mange fine, gamle hytter ved Lyseren.

Kamp for lønn og arbeidsforhold – og fri

Ferie er et nyord, i hvert fall slik vi kjenner det. Egentlig kommer det fra latin feriae og betyr «religiøse festdager da man ikke drev forretninger.» I Norge er det bare litt over hundre år siden arbeidere fikk ferie inkludert i tariffavtalen. 

Da de første fagforeningene ble dannet i Kristiania på 1870-tallet var det lønn som sto i sentrum. Arbeidsgiverne tjente store penger, mens for arbeidsfolk steg prisene fortere enn lønningene. Etter hvert ble fritid og ferie en del av kampen for en verdig tilværelse for arbeidere. Først i 1907 ble ferie en del av en tariffavtale – Norsk litografisk forbund fikk én ukes betalt ferie. I 1914 hadde 24% av de fagorganiserte i Norge bestemmelser om ferie i sine tariffavtaler. Ferieloven ga rett til tre ukers ferie først i 1947, og den femte ferieuken kom ikke før i 2000. 

Dannet i Kristiania i 1895 som Graasteinmurernes og Grundarbeidernes forening, ble de slått sammen med Cementarbeidernes forening i 1900. Kristiania Sten-, Jord- og Cementarbeideres forening så dagens lys i en byggeboom som satte 1980-tallets jappetid i skyggen. Foreningen er nå en del av Oslo Bygningsarbeiderforening i Fellesforbundet, og på deres nettside står det stolt: En fagforening som ikke slåss er naturstridig

Her har noen drømt søte drømmer, her har noen lekt, her har noen lest Donaldblader til solen sto opp. 

Feriehjemmets begynnelse 1920-1945

Fagforeningen Oslo Stein-, Jord og Sementarbeideres forening var tydelig på at de hadde et ansvar for at medlemmene deres fikk et best mulig utbytte av ferien. I 1920 hadde det akkurat kommet en ordning med to ukers ferie, og tidlig samme år fikk fagforeningen greie på at en arkitekt ville selge eiendommen Nosa ved Lyseren i Ytre Enebakk. Forslaget om å kjøpe ble fremlagt på et medlemsmøte, og det skapte stor debatt. Et av argumentene mot Nosa var reiseveien. Enebakk lå fire mil utenfor byen. For å komme hit måtte familiene reise med tog til Tomter stasjon og derfra måtte de gå femten kilometer. Likevel gikk flertallet inn for kjøp, og den 20. mai 1920 sto fagforeningen som eier av 85 mål hvorav 40 var dyrket mark. Eiendommen hadde en hovedbygning med peisestue, et kjøkken og et lite kammers i første etasje og to rom i andre etasje. Dessuten hørte en forfallen låvebygning, et stabbur og et lite uthus til tomta. Kjøpesummen var kr 25.000, og kr 15.000  av disse måtte betales kontant. 

Feriehjemmet lå midt i tradisjonsrikt jordbruksområde. Dette er et kartutsnitt fra 1797, og Næset (Nosa) og Lyserbråten, som foreningen senere kjøpte, er tydelige her. Akershus fylkeskommune har i en undersøkelse i 2015 funnet to steinalderbosetninger og en førreformatorisk rydningsrøys på stedet, som trekker linjene for menneskelig bosetning enda lenger tilbake i tid. 

For å få råd til å sette eiendommen i god nok stand til utleie, arrangerte medlemmene et lotteri der de samlet inn over to tusen kroner. I tillegg viste flere av de største entreprenørene velvilje for prosjektet ved betydelige bevilgninger. I de første årene ble de eksisterende bygningene satt i noenlunde stand, og hvert år ble det i gjennomsnitt bygget en ny hytte. 

Likevel klarte de ikke å dekke behovet. Hvert år var det fullt belegg i den beste sommersesongen, og det var rift om de beste hyttene. I tillegg hadde bussen begynt å gå til Enebakk, så reisen var mindre strevsom. I 1935 hadde foreningen 18 hytter, og trengte mer plass. Det gjorde de ved å kjøpe den 208 mål store naboeiendommen Lyserbråten for 10.000 kroner. For å knytte de to sammen ble i 1940 den berømte hengebroa bygget. 

I 1939 fulgte Christiania Spigerverk Oslo Stein-, Jord og Sementarbeideres forening, og kjøpte et eget feriested til sine ansatte ved Lyseren med 16 laftede tømmerhytter. Dette flyfotoet er fra 1978. 

Etterkrigstid – ny tid

Etter krigen sto feriehytter langt nede på myndighetenes prioriteringsliste, og foreningen fikk ikke byggeløyve før i 1952. Med en bevilgning på 20.000 kroner fra Statens Feriefond satte de i gang med en storstilt plan som innebar et vannverk, et nytt forsamlingslokale med peisestue, spiseplass for 100 og vaskerom, og 35 hytter med nødvendige uthus og veier. Dette hadde ikke vært mulig uten medlemmenes dugnadsinnsats. Og få fagforeninger kunne skilte med mer kompetent dugnadshjelp. I tillegg passet de samme medlemmene på at hvis noe «ble til overs» i de store utbyggingene i byen, ble det fraktet til Lyseren. 

I 1953 og -54 ble det fullført femten hytter. Forsamlingshuset sto ferdig i 1956. Ved inngangen til 60-tallet hadde foreningen i alt 64 hytter, men det hjalp lite når opp til 187 familier søkte om å få leie en hytte i fellesferien. 

Hovedhuset var feriehjemmets knutepunkt, og ser ganske likt ut ennå. Foto: Ørnelund
Flaggstanga er tatt ned, slåene slamrer når vinden blåser gjennom knuste vinduer. 

Ferieparadiset

Mange barnefamilier tilbrakte hele skoleferien sammen med moren her ute ved Lyseren. Faren kom ut i fellesferien og i helgene. Mange har stilt spørsmålet om mødrene egentlig hadde ferie her ute, og om ikke de, bare under mer primitive forhold, gjorde akkurat det samme som hjemme. 

Roy Jacobsen skildrer det slik i Seierherrene

«Vi gutta derimot, vi likte oss på Feriehjemmet, det var bedre enn på Hudø, for her hadde vi muttern og vi var fri og kunne leke med ungene i de andre hyttene, spille fotball på grusbanen oppe ved Hjemmet, bade og fiske og ro rundt i en blå og orange pram i solsteika, ete pølser og fiskeboller ute i graset og sove når det passa oss. Når jeg skal være helt ærlig, så trur jeg forresten ikke muttern hadde det så verst heller, hun lo ihvertfall mer her ute enn inne i borettslaget i byen, for også der var det en eller annen drittsekk som hun var redd for og stadig måtte ta hensyn til eller be om noe. Gikk i store kjoler gjorde hun også, og likte å snakke med folka i nabohyttene, stoppe opp på hengebrua og spørre småungene om de fikk noe, mort som de fisket med små loffbiter som de hadde sugd på og tygd på og rullet sammen inni handa til en liten hvit kule før de trædde den på kroken. Eller sette seg ved vannkranene sammen med mora til Jan Carlsen som bodde i Fagerlia det året og ta en røyk og le og glemme både middagen og vaska og feiebrettet uten at det gjorde noe, for vi gutta glemte det også – kanskje bortsett fra middagen.»

Det var dans på forsamlingshuset, det var fiskekonkurranser, det var forhindringsløp med poster og det var Barnas Dag hver onsdag. Det var forandring, noe annet, noe som skapte minner og bestevenner som en kunne leve på og lengte etter gjennom en lang høst og vinter. 

Bare idyll var det ikke. Vi skal ikke skrive så mye om det her, men alkoholkonsumet var svært stort blant norske arbeidere i den første halvdelen av 1900-tallet. Det bedret seg etter krigen, da det ble vanligere med bil. 

Her har kanskje en mamma stått med en kopp glovarm kaffe en morgen, med radioen på, og sett på ungene ta morgenbadet. 
Husker du dette? Husker du noe annet om feriehjemmet? Del det med oss i kommentarfeltet. 
Her satt jeg og dreit 13/2-95 – takket være denne inskripsjonen i rød tusj vet vi at det i hvert fall var folk på ferie her så sent som i 1995. 

Fra Oslo Stein og Jord har du kommet, til Lysern Strandpark skal du bli

Etter hvert begynte fagforeningens medlemmer å dra andre steder i feriene. Med bilen økte bevegelsesradiusen enormt. Med en reallønnsvekst som var god på 60- og 70-tallet, fikk flere råd til egen hytte. De trengte ikke leie lenger. Og på 80- og 90-tallet ble verden enda mindre: Charterreiser ble populært, og folk dro til syden med alle dens tolkninger av lys og varme. I dag lar vi oss ikke stoppe av landegrenser. Ingen løfter et øyebryn når noen tar en ferie i Thailand eller Australia for å ha rett brunfarge på kontoret når september kommer. 

Feriehjemmet ved Lyseren ble lagt ut for salg for 32 millioner kroner i 2009, med 73 hytter, en hovedbygning og flere minner enn noen kan telle. I 2011 kjøpte Merkantilbygg AS denne drømmen for 23 millioner, og de vil gjenskape fordums prakt. De to brohyttene blir etter sigende stående, og forhåpentlig beholdes også navnene på hyttene. Men ennå kan du altså gå deg en tur der, titte inn i hyttene, høre ekkoet av latter og av plask fra barn som stuper fra hengebroa. 

Her er den altså, fremtiden.

Kilder

Hänsch, Kai Ole (2011), Nytt liv på Nosa, Enebakk avis
Jacobsen, Roy (1991), Seierherrene, Cappelen Damm
Ryggvik, Helge (1994) Oslo Stein,- Jord og Sementarbeideres Forening gjennom 100 år – 1895-1995, gitt ut av fagforeningen. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.