Det hele begynte med en forsvunnet vei og en nysgjerrig mann ved navn Espen en gang i mai i år. Espen er fotograf. Han hadde vært på en av sine sedvanlige turer Østmarka og var på vei nedover mot Ødegården da han så veien, dekket av vårgrønn mose, der den fulgte konturene av landskapet rundt en sving. Han rynket brynene der han sto. «Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått her før. Hvorfor så jeg ikke denne gamle veien før nå?»
Dette kjennetegner Østmarka, det kjennetegner samfunnet vårt – landskapet blir brukt, levd i, elsket, sørget, ledd i, og forlatt. Veier forsvinner hele tiden. De blir rett og slett glemt, som personlige effekter på støvete hittegodshyller.
Espen forstod en ting: Veien måtte dokumenteres. Han kjenner oss og vår kjærlighet for alt gammelt, særlig marka-gammelt, og inviterte oss med. «Ja, så kan vi ta en tur innom et par hoppbakker mens vi likevel er der,» smilte han. Vi tok en gledesdans, og tenkte at det ikke er så rart han er fascinert av hoppbakker, han heter jo Bratlie, bratt li, til etternavn, nesten et synonym for hoppbakke.
Det er rart, før var det hoppbakker omtrent overalt, små, store og mellomstore. I Oslo alene har det vært minst 350. Nå er det omkring et dusin. Vaklevorne trestillas ble revet ned for fote etter at ett raste midt under Bækkelagsrennet i 1960. 16 hoppere ble skadet, men deres skader grodde. Hoppsporten fikk en varig knekk. I tillegg ble tidtaking lov i langrenn samme år, etterfulgt av utstyrsrevolusjonen, hvis det går an å kalle den det. Spesialiseringen. Det ble bråstopp for solide turski som kunne brukes til alle former for skisport. Leken forsvant.
Vår ble sommer og sommer ble høst før vi kom avgårde. Omriss av menneskeskapte byggverk kommer lettere til syne når blader har falt og blomstene har visnet. Denne søndagen fikk vi i tillegg selskap av frosten. Skogen var hvit, vakker og forførende. Vi var klare til å lære hva den skjulte.
Mange har sittet på denne tronen av stein. Det var visstnok noen i Bymiljøetaten som fant denne ved opprydning, og var klok nok til å sette den opp langs veikanten. Du finner omtrent midt mellom Rustadsaga og Katisa.
I dalen mellom Ødegården og Bremsrud ligger det som en gang var Frambakken. Dens opprinnelse er noe mystisk, men sannsynligvis var det Sportsklubben Freidig fra Nordstrand som begynte å hoppe her omkring 1900. Klubben hadde en avtale om overnattingsmuligheter på Bremsrud, som lå like ved. På Facebook har ivrige Østmarkabrukere fortalt at de har brukt denne bakken frem til 60-åra. Østmarkaforfatter Even Saugstad har fått låne et gammelt bilde av Frambakken, tatt i 20-åra en gang. Dette bildet hadde Espen med seg, og det gjorde det lettere å identifisere bakken.
Her er bakken slik den så ut – er den ikke fantastisk? Bildet er utlånt av Helge Oskarsen.
Slik ser Frambakken ut i dag. Den er merket av på det nyeste Østmarkakartet. Vi finner den ikke igjen på særlig mange historiske kart, kun fra et fra 1934. Even Saugstad sier at det er nærliggende å tenke at det var Sportsklubben Fram som først brukte denne bakken, men han har ikke funnet noe i klubbens jubileumsbøker om aktivitet i Østmarka. Klubben holdt dessuten til på Skillebekk, så det ville blitt lang reisevei.
Rett ovenfor Ødegården ligger veistumpen som Espen fant da skogen var maigrønn. Nå ser skogen annerledes ut, men veien ligger der, tålmodig.
Vi har sett på fem historiske kart – fra 1802, 1883, 1887,1915 og 1934 – og veien ved Ødegården er aldri avtegnet likt. Vi tar ikke med alle her, men viser dette fra 1883, som viser en vei på feil side av Ødegården, kun en sti til husmannsplassen Høyås, og – noe de fleste kartene har felles – ingen veiforbindelse over åsen til Guldsmeden. Hvis noen vil se de andre kartutsnittene, si ifra, så skal vi legge dem ut.
Ødegården er en av de få Østmarkaplassene som fremdeles er bebodd. Her tar Espen bilde av noen fine staur og en mosegrodd låvevegg. Han er en fantastisk turkamerat. Han er kunnskapsrik, morsom, nøyaktig, glad i sang og innebandy, og som fotografer flest har han en tendens til å plutselig stoppe opp og forsvinne fra stien hvis han ser et motiv, gjerne midt i en setning. Han er tilsluttet NTB Scanpix, har vandret svært mange mil i Østmarka, og bildene hans kan dere finne på facebook.com/ostmarkapaveggen
Et av Espens detaljrike fotografier med tema rim. Foto: Espen Bratlie
Ved Skogsbråten, husmannsplassen som lå halvveis opp i bakken mot Høyås, er det nå en nydelig bjerkelund. I britisk folketro kalles bjerka «The Watchful Tree» fordi barken danner øyne som ikke slipper deg av syne. Hvis du har følt deg overvåket i en bjerkeskog er det sannsynligvis fordi du er det.
Høyås er, som navnet sier, høyt oppe, på toppen av åsen, før veien slynger seg ned mot Guldsmeden. Det er et yndet pausested – her har vi kost oss mange ganger, og vinket til andpustne joggere og skiløpere som har gitt alt på vei opp bakkene. Det er også fine benker og bord her, men Mika foretrekker mer solid underlag. Silja har medbrakt.
Da vi ble kalde på fingrene og nesetippen dro vi videre til tuftene etter Oslo Skiklubs skihytte, kun et steinkast fra Høyås. Den er kjentmannspost for tiden, så det leder en sti direkte dit som ikke var så veldig synlig sist vi besøkte tuftene. Hytta ble bygget i 1931, og hadde én etasje med grunnflate på omkring 60 kvadratmeter.
Dette flyfotoet fra 1937 viser tydelig både hytta og hoppbakken. Her ble det hoppet 25-30 meter. Det var flere klubber som brukte bakken, og det var mange hopprenn for gutter her. På den tida var det servering på Guldsmeden, så det var kort vei til varm toddy.
Vi finner igjen hytta på flyfoto fra 1956. Da er hoppbakken borte. Men unnarennet er her ennå, og det er bratt! Før Oslo Skiklub kom til Finfallåsen hadde de hatt hoppbakke i Båthusbakken ved Sarabråten, en enkel bakke som utnyttet det bratte terrenget: Stillas var ikke nødvendig for å få god fart.
Rimfrosten forandrer skogen. Espen fortalte at sønnen hans balanserte på akkurat denne stammen da han var liten. Nå var den glatt og hvit, all barken hadde falt av. Snart er den glemt den også, som veien og hoppbakkene, bortsett fra i Espens minner (og hvis vi kjenner ham rett, fotografier).
Men kanskje, med dette bildet av noe enda mer flyktig enn hoppbakker, har du noen minner du vil dele med oss om akkurat disse stedene? Ta kontakt på pihlsostrene@gmail.com
Kilder Espen Bratlie og Even Saugstad og deres utømmelige kunnskap. Henriksen, Lise (2009), Skihytter og skiløping i Østmarka i «gamledager,» Nytt fra Østmarka nr 4/09. Kirkebøen, Stein Erik (2016), Det har vært 350 hoppbakker i Oslo. Nå er det 15, Aftensposten, 5. februar Saugstad, Even (2012), Østmarka fra A til Å, 2. utgave, Frie Fuglers Forlag
2 thoughts on “Ensom og forlatt: En gammel vei (og to hoppbakker)”
Flott fortelling. Jeg har fulgt dere på kartet Fint område der ved Ødegården, både nordover, Slettfjellet og mot Bremsrud og sørover fra Høyås. Det er så mye fint der ute i marka vår.
Flott fortelling. Jeg har fulgt dere på kartet Fint område der ved Ødegården, både nordover, Slettfjellet og mot Bremsrud og sørover fra Høyås. Det er så mye fint der ute i marka vår.
Takk! Det er absolutt mye fint der, og vi har planlagt flere turer til området Ødegården/Høyås – der er det nemlig flere mysterier som venter!