Det er slik en sang begynner, ordløse toner i en stillhet. Første ord på et blankt ark, en blyant skraper mot papir. Det er slik et kjærlighet begynner, første følelse strekker seg mot deg og rører deg forsiktig ved kinnet. Du blunker. Det er slik et eventyr begynner og alltid har begynt: Det var en gang i går, i dag og i morgen.
Lutdalens sang begynte før verden var bevisst. Berget er gammelt, kanskje eldst i landet. Gneis som kneiser stolt med nakken. Men det er ikke dette verset vi vil skrive nå. Det kommer. Verset om berget kommer, og det gjør også verset om fuglene, om dyra, om insektene, om plantene og trærne, om setervangen og om husmannsplassen i denne dalen, som for oss er et eventyr, en historie som ikke slipper taket før vi har utforsket hver eneste bokstav, hvert eneste ord, hver eneste setning.
Dette verset handler om en elg i middelalderen. En staselig elgokse med mangetakket gevir og skinnende pels.
Han hadde levd i ganske mange år nå, han visste ikke helt hvor mange somre han hadde sett, men han kjente igjen lukten av regnskyer, han kunne føle den første høstvinden, han visste hvor bladene med den søteste smaken vokste til enhver tid, han visste hvilke trær det var best å klø seg på, og alt dette kan en ikke lære på en-to-tre. Du trenger noen år på å skaffe slik erfaring.
Akkurat nå nøt han våren, han nøt å kjenne kreftene komme tilbake etter en lang vinter, han nøt å spise alle de velsmakende plantene han kunne finne. Han vandret steder han ikke hadde vært siden før snøen kom, han gikk langs sprudlende bekker og over åpne myrer. Utpå ettermiddagen kom han til en smal dal, den menneskene etter hvert ville kalle Lutdalen. Den var mørk, sola kom ikke ofte ned hit, men elgen gikk langs dalsiden i et tråkk han hadde gått mange ganger før – det var en av hans favoritter. Mosen var myk under klovene.
Brått stoppet han. Noe var annerledes. Noe ubestemmelig. En lukt som kilte i nesen. Den var ikke ubehagelig, den var… den var ukjent. Sakte gikk han fremover, med hodet høyt hevet, på sporet av dette spennende, dette fremmede.
Han hadde aldri falt før. Han hadde aldri mistet fotfestet. Ikke som han kunne huske. Og nå skjedde begge tingene på en gang. Han tråkket i luft, og deiset ned i et hull.
Det neste han husket var redsel, så panikk. Han kom ikke opp igjen. Så husket han utmattelse. Overgivelse. Det siste han så var et ansikt. Mørke øyne smilte, stemmen skar i ørene, i et slags signal, han så noe skarpt i hånden, han så møkkete negler, han så røde dråper og syntes de så ut som kveldssolen.
2 thoughts on “Lutdalens første vers”
Takk igjen for en flott fortelling og flotte bilder. Lutdalen er helt magisk. Trolsk og vakker og dere får det frem på en spennende måte.
Takk igjen for en flott fortelling og flotte bilder. Lutdalen er helt magisk. Trolsk og vakker og dere får det frem på en spennende måte.
Takk, Solveig! Du må bli med oss på tur dit en gang 🙂