Vi elsker nærskogen vår. Den har en helt egen plass i hjertene våre, et skikkelig stort kjøkkenskap med dybde 60cm og mange hyller hvor vi plasserer tempurstiene våre, lenesteinene våre, gromtrærne våre, gripegreinene, sklirøttene, plumpemyrene, klukkebekkene, istappestedene, de bunnløse tjernene, vannene med dobbel bunn, åsene med færre enn syv blåner, nedoverbakkene, oppoverbakkene, lyset om høsten, vårblomstene, fuglesangen, ekornsnatringen, hakkespetthakkingen, lyden av revelabber, Ola Dilt-poster, ulvespor, harebæsj, ja, alt det den er får plass.
I dag var vi der igjen, i nærskogen vår. Den som både er gull og grønn. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har gått der, men vi skjønte dette: Noen må det ha vært, for vi planla turen vår helt uten å bruke et eneste navn som står på kartet.
Hør bare her: Vi møttes ved elefantstatuen, gikk derfra til rotvelten, pi(h)letreet, så til let’s twist again-treet, til furua vår som vi har døpt Furuth, så til moseskogen, Solveigvann, juletreet, Donald Trump-furua, lagkakesteinen, hvilestedet, steinbrua, den forsteinede rota og til dobbeltrotvelten.
Rett bak elefantstatuen skjuler det seg en portal til skogen. Den er forskjellig for hver som trår igjennom den. Nærskogen gir deg nemlig nøyaktig det du trenger den dagen. Den er aldri lik, akkurat som du aldri er det.
Rotvelten er en av de største vi vet om. Det er nok en stund siden grantreet falt, men det har røpet at det heter Tor og likte å se på Senfredag og LørDan den gang han sto oppreist og hadde utsikt inn i stua i rekkehusene i Unnarennet. Nå kan han ikke se så mye, men han er venn med en rev som bor like ved, Mikael heter han, og han refererer fra Stjernekamp, blant annet.
Pi(h)letreet er i Skøyenputten, og vi har tatt mange, mange bilder av det. Det er egentlig ei bjerk, men den står slik i vannet at det lager en refleksjon så det blir en pil. I dag oppdaget vi at pi(h)letreets liv går mot slutten, rota har sluppet taket nede i vannet og det lener seg mot et annet tre i en vinkel vi ikke tør å anbefale til noen. Snart faller det, det vet vi, og vi vil sørge. Sånn er livet.
Magiske Skøyenputten.
Dette er Nøkken. Litt bustete på sveisen, og det virker som om skiløypa har gått over ham i vinter, men han er alltid i godt humør der han flyter rundt og putrer for seg selv.
Vakre skogen oppover mot det hemmelige istappstedet som vi selvfølgelig ikke kan si hvor er (langs den blåmerka stien øst for skiløypa mot Katteputten). Humøret steg da vi kom til let’s twist again-treet (som vi glemte å ta bilde av, aiai). Det har vridd seg flere ganger rundt seg selv, og det sier det er fordi det ville lære å danse. I stedet lærte det at det er vanskelig å gjøre om på ting som allerede er gjort, særlig når du er et tre. Vanskelig, men ikke umulig.
Furuth har en gang blitt truffet av lynet, så hun er kortere enn den gjennomsnittlige furu. Til gjengjeld har hun greiner som krøller seg, og hun gjør seg særlig godt når vi går turer med hodelykt. Da blir hun skikkelig skummel – helt til vi hører at hun fniser.
Nytt liv.
Moseskogen ligger sør for Solveigvann (som egentlig heter Solbergvann). Og Solveigvann er oppkalt etter en av våre lesere, som vi traff på benken i nordenden av vannet en vinterdag. Hun kom gående over isen.
Og is var det i dag også, i sørenden av Solveigvann. Den ser ut som frosne vingeslag.
Mika målte krefter med trollet, og vant!
Juletreet kjenner mange til. Vi skal pynte det første søndag i advent kl. 13-15. Og vi skal ha bål og synge julesanger! Bli med, da vel!
Lagkakesteinen er perfekt å sitte på når du vil spise matpakke i skyggen en sommerdag. Og hvert lag har forskjellig smak! Det midterste laget er det beste – det smaker akkurat det du ønsker deg mest.
Hvilestedet ligger rett ved Solveigs istapper. Barn hviler best her. Voksne har en tendens til å falle ned.
Dette er den forsteinede rota. Kan noen fortelle oss hvilken bergart det er?
Høst i fascinerende Trolldalen.
Her er dobbeltrotvelta! Ikke småtteri! Vi regnet oss frem til at de er fem meter høye!
Når vi kommer til gamle Hellerudbakken vet vi at vi snart er hjemme. Og for deg som har lest så helt hit: I dag hadde vi med oss journalist André Kjernsli fra Vårt Oslo på tur – og hva som kommer ut av det får dere snart se! Vi gleder oss, i hvert fall 🙂
4 thoughts on “Kjær skog har mange navn”
Åh, så fantastisk denne nærskogen vår er. Jeg ser jo hvor alle bildene er tatt. Jeg gleder meg over Solveigvann og nå kan vi kanskje snart glede oss over istappene mine. Takk for alle hyggelige fortellingene.
Åh, så fantastisk denne nærskogen vår er. Jeg ser jo hvor alle bildene er tatt. Jeg gleder meg over Solveigvann og nå kan vi kanskje snart glede oss over istappene mine. Takk for alle hyggelige fortellingene.
Vi tenkte oss at du kom til å kjenne deg igjen, ja – og kjenne samme gleden som oss! 🙂
Har Trump-furua hentesveis??
Ja 😊