Galleri

Høstens kapittel

Han kommer gående langs stien, blå i blikket og med et par grå hår i skjegget, han som er høsten. Han har noe velkomment kjølig ved seg. Når han legger hånda på skuldrene våre, når han tar oss i hånda og hilser, ærbødig, føles det som å dyppe fingrene i isvann. Først kaldt, så varmt, så hudløst, ærlig og nakent. Sommerdisen synker til jorden, gjemmer seg blant halvfrosne blåbær og blir sakte borte. Luften er klar rundt ham. Vi puster inn, senker skuldrene, tankene sveiper til heten, tørken, svetten, solstrålene som krøllet huden sammen som et gammelt matpapir, puster ut, glemmer. Kjenner rimet som vil legge seg i halsen. Synet vårt blir klart. Gjennom hans blå blikk ser vi sommeren som har vært,  vinteren som kommer, og fargene som er. 

Ulsrudvannsbekken. Foto: Roger Pihl

Et øyeblikk tror vi han vil tilby oss det vi ønsker, en hurtig barfrost, løv som knaser og blir til støv under støvlene en solsøndag, en horisont med is i kantene, et bål med innebygget røykvender. Og kanskje får vi det, men først har han gitt oss kastevinder, piskende regn, kvasse dråper som sniker seg inn under skjortekraven, mykt regn som diamanter på øyevippene, mysende, hvite skyer i sylskarp morgensol, og illrøde og lilla solnedganger. Han har gitt oss floker i håret som balsam ikke ville få bukt med. Han har frosset svetten på huden vår. Vi har sett at blikket ikke bare er blått, men har også glimt av sinna rødoransje, for sommeren ga ham en skog som var altfor stille, en skog i uorden. Han må rydde. Han har kastet store trær i bakken. Han har fylt vann i tørre bekkefar. Nå gjør han planter og dyrs øyelokk tunge, og rister løvet av grenene. 

Willi møter høsten. Foto: Stefanie Reinhart

«Aksepter meg,» sier han til oss og setter solstrålene i spiss vinkel.
«Aksepter dere selv,» fortsetter han, og øynene har fått en jevn, skarp blåfarge som vi myser mot. «Vi vandrer sammen uansett, og vinteren er i hælene våre.» 

Han har et smilehull i høyre kinn, og dype smilerynker rundt øynene. Vi ser det når han går forbi. Vi legger termosen i sekken og følger etter, hjelper til med å synge skogen i søvn og stolte skriver vi ferdig denne høstens kapittel. Hvem han er neste år, hvilke øyne vi ser ham med etter neste sommer, kan bare tiden gi oss svar på. Imens skal vi leve i hans blå blikk, vi skal ha tynne ullsokker i støvlene og vi skal ikke fryse, for det er nok å kjenne ham nå. 

Høsten speiler seg. Kan du se hans blå øyne? Foto: Roger Pihl

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.