Galleri

En kongelig tidsreise

Det var navnet som lokket: Kongeskogen. Kanskje ville vi høre kong Karl Johans latter mellom trærne, han som hadde en visjon om Bygdøy som utfluktsområde som Boulogneskogen? En liten bit av Paris i kalde Norge? Senere konger delte hans visjon der de promenerte blant høye trær – de tok vare på og kjøpte opp løkker, og lot dette være en himmel på jord for allmuen. Kanskje ville vi se skyggen av den siste unionskongen – kong Oscar II, som to år etter unionsoppløsningen lot sine samlinger av gamle bygninger bli en del av Norsk Folkemuseum? Ville vi møte selveste kong Harald V rundt svingen på en av de fine stiene? 

Hassel vokser i edelløvskogen, og var et av de første trærne som etablerte seg i Norge etter istiden for mer enn 9000 år siden. En periode vokste det store hasselskoger i Norge – kanskje Bygdøy engang var dekket av hassel?

Men det var ikke det kongelige vi fikk øye på først, det var det ytterst menneskelige. 

Det var alle turistene vi delte 30-bussen med, alle de som skulle videre til museene for å gå i kø. De snakket livlig og høyt på mange språk – aller best hørte vi italiensk og fransk, og vi lærte dem å uttale æ, ø og å mens vi humpet forbi Frogner kirke. Det var bare vi som gikk av på Kongsgården og la kursen mot trærne. 

Sollys i blandingsskog. Hvor mye frister ikke denne stien?

Vi vandret mot Paradisbukta, og så alle typer mennesker på vår vei, men mest skilte de seg ut, de som i våre øyne påfører seg et frivillig handikap: Enten så hører de ikke fordi de har ørene fulle av musikk, eller så ser de ikke fordi de gjemmer seg bak mørke briller, og felles for dem er at de alle er opptatt av å måle hvor fort de beveger seg med dette handikappet. De har telefoner slurpelåst fast i armer og ben, de har opptil flere klokker på armen, og de har sekker med fancy drikkesystemer så de skal slippe å bruke unødig tid på livsviktig påfyll av væske. Vi ristet litt på hodet og tenkte at i dag, i dag måler vi vår bevegelse i hakkespetter, stein, fossiler og bølgeskvulp, og for oss er det best sånn. Vi kan ikke tenke oss å gå glipp av fuglesangen, ekornsnatringen, hviskingen fra maurtuene eller solstrålene gjennom løvet. 

Paradisbukta er for alle. Heldigvis.

I begynnelsen var Bygdøy ikke en øy, men hav: Bildene som kommer her er fra vår vandring i slow motion langs stranda: Stripete fjell! Lys kalkstein som opprinnelig var skall fra dyr og alger, mørk skifer av forsteinet leire som danner perfekte steiner å kaste smutt med. For lenge siden var dette havbunn, og lå flatt – 450 millioner år har gått siden den gang. En centimeter av dette fjellet tok 1000 år å avsette. Så kolliderte Nord-Amerika og Grønland med Norge og dette er resultatet – stein foldet som et trekkspill. I dette perspektivet  blir vår sakte vandring ubetydelig. Våre fotspor forsvant med bølgene.

At stein kan være så vakkert!

En interiørarkitekt ville sikkert tenkt at her er det inspirasjon til tapet.

Likevel – et sted stoppet vi lenge. Ute på en liten odde, der det er tykke lag kalkstein. Denne steinen skjuler noe forunderlig – en tidsreise. Fossilet til en blekksprut fra perioden ordovicium. Vi lot fingrene gli over avtrykket av det som en gang var skall, og hilste ærbødig. Tenk om vi har satt et slikt avtrykk på en av våre vandringer. Ascics, størrelse 38.5. Litt slitt mønster som viser en smule overpronasjon. 

Ser du blekksprutarmen? Blekkspruten var kanskje kongen av Bygdøy-havet.

Denne vet vi ikke hva har vært. Noen som kan hjelpe oss?

Sebrafjell av kalkstein og skifer.

Vi fant også noe som Mika mente var høyst levende fossiler, blåskjell, sandskjell og den vakre, skotskrutede nettsneglen. Og Mika er ikke den første til å undre seg over liv som er og har vært – for nesten to hundre år siden dro Johan Sebastian Welhaven og Michael Sars hit for å samle fossiler. Som oss gitt de med store øyne langs stranden, og de fant flere nye trilobittarter. Waldemar Brøgger og Victor M. Goldschmidt besøkte for 150 år siden, og de fant en forløper til koraller kalt graptolitter. Og enda mer fantastisk: Selveste Einstein besøkte Bygdøy, han var nemlig en venn av Goldschmidt. 

Fossilletepositur. Den mest effektive vi forsøkte denne fine søndagen. Kanskje gikk Einstein også slik?

Etter tusenvis av år under vann og is steg Bygdøy sakte opp av havet, og var så en øy, derav navnet: Eyin Bygda: Fra norrønt, den bebodde øy. Øya var frodig, varm, perfekt for mennesker. 

Dette kartet er fra 1816. Det er det siste kartet hvor Bygdøy fremdeles er en øy, adskilt fra fastlandet med en kanal.

En gang på 1200-tallet fikk dronning Eufemia den bebodde øya i morgengave av kong Håkon V. Deres datter Ingebjørg ga den tilbake til Hovedøya kloster, for det var munkene som tidligere hadde eid den. Og munkene eide den lenge, helt til en tysk teolog hang opp 95 teser på en kirkedør, og omdefinerte Gud, himmel og helvete. Munkene mistet Bygdøy, og ladegården som nå lå her kom under Akershus slott. Øya ble døpt Ladegaardsøen, og beholdt dette navnet til 1877. 

Vi forlot vannkanten, og med den salte vinden på tungen lot vi oss omfavne av kongelig skog. For den er virkelig rojal – og annerledes enn vi er vant til. Vi så hasselskoger i sørhellingene. Vi så barskog og furuskog, vi så eiketrær, alm, selje og lind, vi så asal og rogn og ask. Vi så gråor, osp og spisslønn, vi så bjørk og rognasal og hegg. Vi fikk en bestemt følelse av at mye av dette er plantet, for de står i såpass avgrensede områder. Mange av trærne er gamle – de er høyreiste og med tykke stammer. Det er godt å være tre på Bygdøy. Det var også godt å være oss tre på Bygdøy, Sara, Katja og Mika, i time etter time, med opptil flere lunsjpauser. Og ennå er det mye igjen å oppdage.

Vi fant kongemaur. De hadde alle kongelige navn. Vi møtte minst femti Harald, tyve Olav, førti Håkon og bare en Maud.

Kongelige bommer er ganske lave.

Mika sjekker Hengsengens maishøst. Hengsengen var privateid fra 1796, men i 1883 ble den kjøpt av kong Oscar II og innlemmet i Kongsgården. Hovedbygningen er fra 1848-49, oppført for daværende eier, fagbokhandler C.A. Dybwad. I 1921 var det flyvestevne her, og den svenske flygeren Carl Gustaf von Segebaden styrtet fra 300 meters høyde og omkom. 25.000 publikummere ble vitne til ulykken.

På vei hjem måtte vi teste broa ved Parasollen grundig. Her var det serveringssted og utsiktspunkt. God utsikt er det fremdeles.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.