Det var navnet som lokket: Kongeskogen. Kanskje ville vi høre kong Karl Johans latter mellom trærne, han som hadde en visjon om Bygdøy som utfluktsområde som Boulogneskogen? En liten bit av Paris i kalde Norge? Senere konger delte hans visjon der de promenerte blant høye trær – de tok vare på og kjøpte opp løkker, og lot dette være en himmel på jord for allmuen. Kanskje ville vi se skyggen av den siste unionskongen – kong Oscar II, som to år etter unionsoppløsningen lot sine samlinger av gamle bygninger bli en del av Norsk Folkemuseum? Ville vi møte selveste kong Harald V rundt svingen på en av de fine stiene?
Men det var ikke det kongelige vi fikk øye på først, det var det ytterst menneskelige.
Det var alle turistene vi delte 30-bussen med, alle de som skulle videre til museene for å gå i kø. De snakket livlig og høyt på mange språk – aller best hørte vi italiensk og fransk, og vi lærte dem å uttale æ, ø og å mens vi humpet forbi Frogner kirke. Det var bare vi som gikk av på Kongsgården og la kursen mot trærne.
Vi vandret mot Paradisbukta, og så alle typer mennesker på vår vei, men mest skilte de seg ut, de som i våre øyne påfører seg et frivillig handikap: Enten så hører de ikke fordi de har ørene fulle av musikk, eller så ser de ikke fordi de gjemmer seg bak mørke briller, og felles for dem er at de alle er opptatt av å måle hvor fort de beveger seg med dette handikappet. De har telefoner slurpelåst fast i armer og ben, de har opptil flere klokker på armen, og de har sekker med fancy drikkesystemer så de skal slippe å bruke unødig tid på livsviktig påfyll av væske. Vi ristet litt på hodet og tenkte at i dag, i dag måler vi vår bevegelse i hakkespetter, stein, fossiler og bølgeskvulp, og for oss er det best sånn. Vi kan ikke tenke oss å gå glipp av fuglesangen, ekornsnatringen, hviskingen fra maurtuene eller solstrålene gjennom løvet.
I begynnelsen var Bygdøy ikke en øy, men hav: Bildene som kommer her er fra vår vandring i slow motion langs stranda: Stripete fjell! Lys kalkstein som opprinnelig var skall fra dyr og alger, mørk skifer av forsteinet leire som danner perfekte steiner å kaste smutt med. For lenge siden var dette havbunn, og lå flatt – 450 millioner år har gått siden den gang. En centimeter av dette fjellet tok 1000 år å avsette. Så kolliderte Nord-Amerika og Grønland med Norge og dette er resultatet – stein foldet som et trekkspill. I dette perspektivet blir vår sakte vandring ubetydelig. Våre fotspor forsvant med bølgene.
Likevel – et sted stoppet vi lenge. Ute på en liten odde, der det er tykke lag kalkstein. Denne steinen skjuler noe forunderlig – en tidsreise. Fossilet til en blekksprut fra perioden ordovicium. Vi lot fingrene gli over avtrykket av det som en gang var skall, og hilste ærbødig. Tenk om vi har satt et slikt avtrykk på en av våre vandringer. Ascics, størrelse 38.5. Litt slitt mønster som viser en smule overpronasjon.
Vi fant også noe som Mika mente var høyst levende fossiler, blåskjell, sandskjell og den vakre, skotskrutede nettsneglen. Og Mika er ikke den første til å undre seg over liv som er og har vært – for nesten to hundre år siden dro Johan Sebastian Welhaven og Michael Sars hit for å samle fossiler. Som oss gitt de med store øyne langs stranden, og de fant flere nye trilobittarter. Waldemar Brøgger og Victor M. Goldschmidt besøkte for 150 år siden, og de fant en forløper til koraller kalt graptolitter. Og enda mer fantastisk: Selveste Einstein besøkte Bygdøy, han var nemlig en venn av Goldschmidt.
Etter tusenvis av år under vann og is steg Bygdøy sakte opp av havet, og var så en øy, derav navnet: Eyin Bygda: Fra norrønt, den bebodde øy. Øya var frodig, varm, perfekt for mennesker.
En gang på 1200-tallet fikk dronning Eufemia den bebodde øya i morgengave av kong Håkon V. Deres datter Ingebjørg ga den tilbake til Hovedøya kloster, for det var munkene som tidligere hadde eid den. Og munkene eide den lenge, helt til en tysk teolog hang opp 95 teser på en kirkedør, og omdefinerte Gud, himmel og helvete. Munkene mistet Bygdøy, og ladegården som nå lå her kom under Akershus slott. Øya ble døpt Ladegaardsøen, og beholdt dette navnet til 1877.
Vi forlot vannkanten, og med den salte vinden på tungen lot vi oss omfavne av kongelig skog. For den er virkelig rojal – og annerledes enn vi er vant til. Vi så hasselskoger i sørhellingene. Vi så barskog og furuskog, vi så eiketrær, alm, selje og lind, vi så asal og rogn og ask. Vi så gråor, osp og spisslønn, vi så bjørk og rognasal og hegg. Vi fikk en bestemt følelse av at mye av dette er plantet, for de står i såpass avgrensede områder. Mange av trærne er gamle – de er høyreiste og med tykke stammer. Det er godt å være tre på Bygdøy. Det var også godt å være oss tre på Bygdøy, Sara, Katja og Mika, i time etter time, med opptil flere lunsjpauser. Og ennå er det mye igjen å oppdage.