Galleri

Med Askeladden langs Alnaelva

Det var en gang en lyslugget gutt på fem og et halvt år som akkurat hadde mistet to tenner oppe, og for litt lenger siden, to tenner nede. Det var han stolt av, og han smilte til alle og skrøt av at han hadde god plass til sugerør. Han ble kalt Askeladden, ikke fordi han rotet i askehaugen, men fordi han rotet alle andre steder, og samlet på små ting, helst myke, runde steiner, og glass med farge, og penger fra land langt avgårde, og pinner og perler og klinkekuler. Han begynte tidlig med belte, for lommene hans var alltid tunge. 

Denne lille historien handler om en helt vanlig søndag. Askeladden vandret langs Alnaelva, og han kom til Bryn stasjon: 

«Jeg fant, jeg fant!» ropte han. «Et tog!» Og javisst, der kom toget til Spikkestad. Det går en fin turvei langs gamle Drammenbanen – da må du ta toget helt til Spikkestad, og så kan du ta toget hjem fra Lier eller Drammen. Askeladden vinket til lokføreren, som vinket blidt tilbake. «Bryn stasjon er en gammel stasjon, en av de eldste,» fortalte mammaen til Askeladden. «Da toget kom, i 1854, stoppet det bare her for å skru på bremsene – bakken ned herfra og til byen er en av de bratteste i landet. I 1856 stoppet toget begge veier, for folk synes det var nyttig, og det kom fabrikker og mange folk hit. En stasjonsby, rett og slett.»

Er du heldig får du se både tog og t-bane.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden og pekte på et skilt. «Bryn bro,» leste han. «Det er en gammel bro,» sa tanten hans, «hele 127 år gammel, og herfra fisket de perler før i tida. Tenk det! Perler! Nå er det ingenting igjen, dessverre. Forskerne har funnet muslingskjell, men det var bare tomme skall. Kanskje de kan sette inn noen muslinger fra andre elver her, sånn at det går an å fiske etter perler her igjen. Margaritifera margaritifera, heter de.» Det skinte i øynene til Askeladden, og han stirret lenge ned i vannet før han klarte å rive seg løs.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden: «En dame med spyd! Og skjold!» Pappaen hans forklarte at dette var en fabrikk som vevde håndklær, duker og skjortestoff av lin, bomull og silke. Med dampvev! Det flyttet hit i 1889, og de jobbet her til 1974. Da var det ingen som ville ha håndklær, duker og skjortestoff lenger, enda veven var blitt elektrisk, og 83 arbeidere hadde ikke lenger en jobb å gå til, og Askeladden syntes det var trist. «Hva gjorde de da, pappa?» spurte han. «Jeg vet ikke,» svarte pappaen hans, «men jeg håper de fikk en ny jobb, på et nytt og moderne veveri, kanskje like i nærheten.»

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «Hva fant du?» spurte mammaen hans. «Jeg er ikke helt sikker,» svarte Askeladden. «Nei, her skulle det ha vært utsikt til elva, og her skulle det vært koselig, men her er det overgrodd og ustelt,» sa mammaen hans. «Det står på skiltet at du kan spise lunsj her, men jeg tror jammen vi går videre.»

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «En regnskog!» Tanten hans smilte. «En urskog er det i alle fall, det er helt sikkert,» sa hun. «Her i Svartdalen får trærne vokse, leve og dø uten at noen forstyrrer dem. Og da flytter fugler, insekter og dyr inn også. Hvor mange tror du bor i treet du sitter i nå?» Askeladden tenkte. «437?»

«Jeg fant, jeg fant!» Denne gangen var det pappaen til Askeladden som ropte. Ja, for Askeladden har jo arvet sin sans for oppdagelser fra noen. Men aller mest er det kanskje mammaen hans. «Et hvilested!» sa pappaen fornøyd, og la seg rett ned mens vannet klukket under ham.

Askeladden fikk også hvile litt. Og mens de satt der og dinglet med beina, snakket de om alle fabrikkene som lå langs elva i riktig gamle dager. Antagelig lå det en mølle ved elva, omtrent ved Kværner, allerede i 1290. Flere møller kom etter hvert. Og da maskinene kom, og ikke minst toget, da kom industrien. Her lå Bryn Mølle, Bryn Sag, Brynsdalens Chemiske Fabrik, Bryn Kultjærefabrik, Bryn Chokoladefabrik («Nam!» sa Askeladden), Brynsdalens garveri, mange teglverk helt fra middelalderen, faktisk, men det mest moderne var vel Bryn Teglverk, og kanskje Kristiania Teglverk, Lin- og bomullsvarefabrikken til Joh. Petersen, Akers bryggeri, A/S den kemiske Fabrik Norden som lagde all slags maling, lakk, ferniss og glasurer, Den norske Zinkhvidfabrik (som også hadde en tønnefabrikk), Norsk Surstof & Vandstof fabrik A/S, Savo Stanse- og Metallvarefabrikk… og mange, mange flere.

«Jeg fant, jeg fant! Et fint tre å klatre i!»

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «Trærne våre!» Ja, urskogen i Svartdalen er full av store, stolte pi(h)letrær. Vi er rent varme om hjerterøttene.

Mammaen til Askeladden sa: «I skogen finnes også andre treslag – jeg har sett ask, hegg, selje, spisslønn, osp, rogn, hassel, bjørk, lind, alm, furu og gran så langt. I trærne bor svarttrosten, bokfinken, kjøttmeisen og linerla. Og det er bregner her også, ormetegl og strutseving som rev, rådyr, og grevling kan gjemme seg i.»

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «Eh… jeg vet ikke! Et tog?» Ja, det lurer vi på. Kan det være rester etter kabelbanen som fraktet leira fra elva til teglverkene? Det lå skinner helt opp til Bryn, sies det.

Dette er definitivt hjul.

Togskinner fant vi også.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «En bro!» Og for en bro! Den snor seg gjennom en dyp og bratt dal.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. En hengebru og en foss!» «Ja,» smilte tanten hans. «Dette er nok Nygårdsfossen, det! Her var det husmannsplass for lenge siden, og her har det skjedd mye spennende! Her har de laget krutt, men de sluttet med det da toget kom. Her har det vært teglverk, og de laget masse murstein. Her har det også vært mølle og trevarefabrikk, i tillegg til hesteskosømfabrikk. Og hengebrua, den er ganske ny.»

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «En by!» For det er lett å glemme her du går, at du er midt i Norges hovedstad.

«Jeg ser, jeg ser!» hvisket Askeladdens pappa så høyt han kunne. Hva så han?

Jo, selveste fossekallen! Norges nasjonalfugl siden 1963! Den kan ikke forveksles med noen. Den badet og svømte og var opptatt med sitt, og bildet vi tok er dårlig. Kjært barn har mange navn, den kalles også for fosseskadde, elvekall, kvernkall og elveprest. Den kan være under vann i inntil et minutt, og den bruker vingene, ikke føttene, til å svømme. Den kan også gå under vann, mens den holder seg fast i bunnen med tærne. Den er større enn en spurv. Snakk om kul fugl!

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «En ovn!» Og jammen hadde han ikke rett. Vår venn Frank Alm Haugen tror den er fra omtrent 1920, og relieffet likner litt på stilen til Valentin Kielland. Vi fant den litt nord for Kværner, og Kværner brug leverte ovner. Ovnstøperiet ble skilt ut som Jøtul i 1916, og sådan passer året ganske bra.

Askeladden fant også murstein. Mange murstein. Så mange at han ikke orket å rope «jeg fant, jeg fant!» lenger.

«Jeg fant, jeg fant!» ropte Askeladden. «En… en vaskemaskin med pipe!» Det er nok ingen vaskemaskin, men akkurat hva det er vet vi ikke. Det har nok noe med demningen å gjøre, og det er helt sikkert en del av Kværner brug, som ble etablert her i 1853. De leverte ikke bare ovner som den over, men paraplystativer, bygningsartikler, og vaffeljern, etterhvert også utstyr for treforedling, hvaloljekoking, ubåtskrog, gassturbiner – men mest av alt var bruget kjent for vannkraft. På det meste var det 1250 ansatte her.

Dette er skattene Askeladden hadde med seg hjem. Det er nok til å trollbinde en hvilken som helst prinsesse. Men, denne Askeladden vil nok mye heller beholde skattene sine enn å trollbinde noen. For han fant mange gamle ting, biter av brent leire med glasur fra midten av 1800-tallet eller eldre, noe som likner dansk fajanse som vår venn Frank Alm Haugen har hjulpet oss med å identifisere. Helt sikkert er det: Alnaelva er en skattekiste. Måtte den fortsette å være urørt og vakker.

Kart over turen vi gikk – som det ville ha sett ut i 1797. Bryn til høyre, Kværner til venstre.

1844.

1881.

1913.

1938. Kartet sluttet dessverre ved Nygård.

10 thoughts on “Med Askeladden langs Alnaelva

  1. Øyne og ører åpne (alltid?) – i tillegg til interesse for nærområdet. Utrolig spennende å lese. Takk til de unge damene fra en innvandrer til byen vår.

    1. Nesten alltid, i hvert fall 🙂 Turene blir morsommere da! Hyggelig at du liker innlegget. Det er en veldig spennende tur nå som vannstanden er såpass lav.

  2. Takk for herlige bilder. For en som bodde på Teisen fra 1953 og besøkte ofte disse områdene, er dette «godis». Spesielt hyggelig å se at elva ikke lenger kan gis klengenavnet «Lort river»! Fine bilder!

    1. Tusen takk! Elva er en virkelig perle nå. Så mye spennende historie og natur på ett sted!

Legg igjen en kommentar til SostrenePihlDetErOssDet Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.