En gang var den en del av en hage, eikeskogen. Kanskje det sto eik her allerede da Søndre Tåsen gård ble eid av nonnene på Nonneseter kloster på 1400-tallet. Ganske sikkert er det, da det vakre våningshuset sto ferdig i 1818, at bergråd Christian Collett sto i hagen med en stokk med sølvhåndtak og en hånd på ryggen, som Poirot, og drømte om en slik lund. Det ble de neste eierne som anla lunden tyve år senere: Morten Huseby og hans sønn Christopher.
Det var vanlig å anlegge slike lunder i nærheten av hage og hus på 1800-tallet. Vi vet dermed med sikkerhet at de store eikekronene vi i dag vandrer under i hvert fall er 200 år gamle. Kanskje er noen eldre også, hvis vi skal vurdere dem etter størrelse. Forøvrig bør vi lære av Oslos beboere på 1800-tallet og anlegge flere slike lunder som gir skygge, luft, og tak over hodet til hundretusener av små, verdifulle innbyggere.
Det sies at en eik lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det er de siste fem hundre årene treet er mest verdifullt for naturen. Da tar det inn opptil 550 billearter og 169 sommerfuglarter.
Christian Collett og far og sønn Huseby er forlengst borte, de fleste husene på Søndre Tonsen er borte, men våningshuset står. Og skogen står. En sjelden eikeskog, en av de nordligste i Norge. En vernet perle i en liten, stor by.
4 thoughts on “Lunden eikeskog”
Fine bilder men soppen er en svovelkjuke og ingen eikemusling?
Fine bilder men soppen er en svovelkjuke og ingen eikemusling?
Tusen takk! Vi har ikke veldig god greie på sopp, og da er det bra å ha lesere som deg! ?
Flotte bilder og fortelling. Hva dere finner fram til er bare imponerende.
Takk! Innimellom har vi litt flaks, andre ganger får vi tips. ?