Galleri

Lunden eikeskog

En gang var den en del av en hage, eikeskogen. Kanskje det sto eik her allerede da Søndre Tåsen gård ble eid av nonnene på Nonneseter kloster på 1400-tallet. Ganske sikkert er det, da det vakre våningshuset sto ferdig i 1818, at bergråd Christian Collett sto i hagen med en stokk med sølvhåndtak og en hånd på ryggen, som Poirot, og drømte om en slik lund. Det ble de neste eierne som anla lunden tyve år senere: Morten Huseby og hans sønn Christopher. 

Det er rart å tenke på at dette er midt i Oslo. Her er ikke bare eik, vi fant også alm, ask, hassel, lind, bøk og spisslønn og morell. Grunnen er kalkrik og akkurat passe fuktig, og lufta er passe varm.

Det var vanlig å anlegge slike lunder i nærheten av hage og hus på 1800-tallet. Vi vet dermed med sikkerhet at de store eikekronene vi i dag vandrer under i hvert fall er 200 år gamle. Kanskje er noen eldre også, hvis vi skal vurdere dem etter størrelse. Forøvrig bør vi lære av Oslos beboere på 1800-tallet og anlegge flere slike lunder som gir skygge, luft, og tak over hodet til hundretusener av små, verdifulle innbyggere.

Det sies at en eik lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det er de siste fem hundre årene treet er mest verdifullt for naturen. Da tar det inn opptil 550 billearter og 169 sommerfuglarter.

Christian Collett og far og sønn Huseby er forlengst borte, de fleste husene på Søndre Tonsen er borte, men våningshuset står. Og skogen står. En sjelden eikeskog, en av de nordligste i Norge. En vernet perle i en liten, stor by. 

Dette kartet er fra 1881. Søndre Tåsen her har navnet Huseby, og Lunden ligger på kollen sørøst for gården.

Slik så Søndre Tåsen ut i 1972. Lunden i bakgrunnen til høyre. Om du vil vite mer om livet på Søndre Tåsen, titt på nettsiden til Sogn Historielag, sognhistorielag.no.

I Lunden får døde stammer ligge. Det er få eiketrær i Norge som har fått lov til å bli gamle – oftest ble de hugget og brukt i skipsbygging.

Bakken var full av grønne eikenøtter som hadde blåst ned i stormen. Under 2. verdenskrig ble eikenøtter brukt til å mate hønene.

På bakken fant vi også gamle murstein og takstein, som Frank Alm Haugen har hjulpet oss med å datere til, sannsynligvis, andre halvdel av 1800-tallet. De kan kanskje stamme fra låven på Søndre Tåsen som brant i 1927?

Rett over bakkenivå fant vi denne – det er en sopp som heter eikemusling – trodde vi. Der tok vi feil. En særdeles observant leser rettet det til svovelkjuke. 

Denne eika har et øye som ser på deg. Det er vanskelig å ikke stirre tilbake.

Trekronene bærer preg av en svært tørr og varm sommer. Ask før eik gir steik, eik før ask gir plask, sier farmor alltid. Og vi glemmer å sjekke hvilken som får blader først. I år må det ha vært asken.

Ekte kjærlighet.

En ekte gromsti. Å vandre her var en fryd. Og tenk, om våren blomstrer hvitveis og liljekonvall her.

Byen har sin måte å fortelle på. Eikene har sin. De utfyller hverandre riktig så godt. Vi må ta vare på mangfoldet.

4 thoughts on “Lunden eikeskog

    1. Tusen takk! Vi har ikke veldig god greie på sopp, og da er det bra å ha lesere som deg! ?

Legg igjen en kommentar til Ellen T Bøe Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.