Eventyret om julitreet

Det var en gang et lite furutre som sto i en skog. Det hadde funnet sine røtter i en bergsprekk, der hvor ingen andre trær ville vokse, ikke engang gresset trivdes der. Det lille furutreets søsken hadde funnet dypere jord, og de vokste raskere og høyere, de fikk tykke stammer og vide kroner.

Det lille furutreet strakte seg mot himmelen når solen tittet frem, det skuttet seg litt når regnet pisket, men det vokste, sakte, og det var rett og stolt i ryggen. Søsknene hvisket seg imellom: «Det finnes ikke håp, det får ikke nok næring, det vokser ikke som det skal, det er ikke riktig, det er ikke som oss, det finnes ikke håp.» 

Det finnes alltid håp. 

Håpet lå i stien som gikk forbi det lille furutreet, og i menneskene som suste forbi som skygger over skogbunnen. Trærnes tidsregning er ikke som vår, den er som stiens, som mosens og steinens – de forhaster seg ikke. Trærnes kommunikasjon er heller ikke som vår, de er knyttet sammen i et nettverk i bakken, et sammensurium av røtter og sopptråder som kan fortelle historier, trøste når noen er syke, advare mot fare, klemme rundt hverandre. 

Det lille furutreet vil alltid huske den dagen håpet ble tent, dengang det forsto at dets skjebne var en annen enn søsknenes. Et menneske stoppet og SÅ på det. Blikket var grønt som sensommeren, og øyeblikket varte bare et hjerteslag. Men så kom mennesket tilbake da snøen hadde begynt å falle, og satte en stjerne i toppen av treet. En annen kom med en engel, en tredje med et hjerte. Neste vinter kom noen med pepperkaker, noen med kongler av sølv og glitter, de stoppet og drakk kakao og spiste matpakke og… det lille furutreet var lykkelig. Og slik gikk årene. En vårstorm skylte nesten treet bort, men da kom menneskene og støttet det opp med steiner. Det lille furutreet hadde blitt et symbol på håpet. Et bilde på at alt er mulig. 

Så kom den kalde, lange vinteren, lengre enn noen kunne huske. Snøen holdt treets røtter varme, og menneskene holdt om hjertet dets med latter og hjemmelagde dekorasjoner. Etterpå fulgte en kort og eksplosiv vår, med regn og intense farger. Men så brant solen bort skyene, fordampet myrene, snurpet sammen blåbærene så de liknet rosiner,  og gjorde løvtrærnes blader brune. Alle var tørste. Ingen fikk vann. Det lille furutreet så bort på sine søsken, deres barnåler hadde begynt å falle av. De led. Røttene skrumpet inn og tørket ut. Noen ganger kunne de lukte brent skog, og føle de stille ropene om hjelp – men de kunne ingenting gjøre. De kjente igjen den skumle historien de hadde blitt fortalt som barn og ikke trodd på – først kommer den lange vinteren, etterfulgt den varme  og tørre sommeren, så brann, og så… død. 

I utkanten av skogen sto et tårn. Fra tårnet kunne du se byen hvor menneskene bor, men du kunne også se skogen. I dette tårnet bodde det en helt vanlig gutt. Han var glad i sykling og biler og t-baner, men aller mest var han glad i skogen. Han kunne kjenne på seg at trærne og buskene, mosen, fuglene, dyrene, insektene, ja alle, var tørste og hadde det vondt. En kveld fikk han ikke sove. Han tenkte på at han snart skulle begynne på skolen, og  han gruet seg nok litt. Plutselig banket noen på tårnvinduet hans. Det var en liten spurv. 

«Kan du hjelpe oss? Skogen dør!» hvisket spurven med hes stemme.
Gutten sa ingenting med en gang, men listet seg ut på kjøkkenet og hentet litt vann til spurven.
«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sa han. 

Ikke glem, kjære leser, at barn har en helt spesiell kommunikasjon med naturen. Det falt gutten naturlig å snakke med en spurv, like naturlig som å snakke med et annet menneske. 

Gutten lå våken hele natten. Han forsto at han ikke kunne vanne en hel skog alene. Men kanskje han kunne gi håp til resten av skogen? Ved frokostbordet neste dag sa han til mammaen sin: «Mamma, vi må vanne juletreet! Hvis ikke dør det!»
«Det har du jammen rett i!» sa mammaen hans, og tenkte på all den gleden juletreet hadde gitt henne gjennom mange år. Sporenstreks fylte hun mange flasker med vann, så mange hun kunne bære, og så dro de avgårde. 

Barnålene knaste under føttene deres der de gikk. Myrullen, som vanligvis står så rank, var redusert til ull. Solen stekte skuldre og nesetipp. De måtte ta mange pauser, men skogen ga dem skygge og styrke til å gå videre. 

For dette visste gutten: Han kunne ikke redde hele skogen, men han kunne vanne håpet og gi det grobunn. Og de han ikke visste, var at juletreet, det lille furutreet, holdt hele skogen sammen der det sto i bergsprekken. Det var knutepunktet. Og når det kjente at kjølig vann ble helt over røttene, når det så det kjærlige blikket til den lille gutten, hvinte det av fryd og sendte det videre til alle rundt seg, som igjen sendte det videre, og videre, og videre. 

«Nå heter du Julitreet,» sa gutten og strøk det over barken. «For du er viktig sommer som vinter. I morgen kommer noen andre for å vanne deg, jeg skal spørre dem som går på stien.» 

Og det skjedde.
Det finnes alltid håp. 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.