Galleri

I skyggen av bøketrærne

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvordan kom de hit?
Hvem da? De tålmodige trærne eller de flyktige menneskene? Det bodde mennesker her lenge før bøkeskogen. De hadde andre trær rundt seg da, denne høyden var full av hassel og eik. Disse menneskene brukte stein til redskaper, stein til våpen, og de malte sine liv på den. De ligger her ennå, noen av dem, de som kanskje var viktigst da de levde,  de ligger i gravhaugene sine, ved siden av dem mye senere tok med seg bøketrærne: Vikingene. 

Stolt storebror Mika triller Silja på de fine stiene. Bøketrærnes røtter stikker dypt og gjør trilling lett.

Vikingene seilte de syv hav og kom hjem med bøkenøtter. De så nytte i bøketrærne, for grisene likte nøttene og veden lot seg lett forme til drager og intrikate mønstre. De plantet dem og hogde dem, og lot hestene dra dem ut av skogen langs stier som skulle bli brukt i tusen år. De er her ennå, stiene, som fordypninger, grøfter, i landskapet. Og de er her ennå, noen av vikingene. De går langs de gamle stiene om natten. 

Raveien – den gamle hovedveien fra Oslofjorden gjennom Vestfold. Den er en hulvei, og er formet omtrent som et trau, etter at folk og fe har gått denne veien i mer enn tusen år.
Her hviler vikingene.

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem gjeter dem?
Hvordan blir de så høye? Hvorfor vokser de så rett? De kan bli 400 år gamle, bøketrærne. De kan bli nesten femti meter høye. Det er ikke mye sammenliknet med gjeteren, som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. I utkanten av skogen finner du meg. Eika. Gjeteren. Legg merke til dette: I skogen vokser bøken rett og strekker seg langt. Står den fritt og alene strekker den seg utover, blir så bred som den kan. Den trives godt her, bøkene, for de står i sandblandet jord her på raet, det er fuktig nok og kalkrikt nok. De liker skygge, men ikke frost. De er nykommere til landet, men sprer seg nok når miljøet blir fuktigere og varmere. 

Rett ved en av de gamle hulveiene, i utkanten av skogen, trodde vi at vi fant en gammel bøkekjempe. Men det var en eik. De trives i utkanten, eikene. Derfor kaller vi dem gjetere.
Se der, ‘a! Det treet! Det var rett det! sa Mika. Vi forsøkte å finne de eldste trærne, og de høyeste trærne.

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem lever her nå?
En ensartet skog som denne er ikke ensartet likevel. Riktignok vokser få planter i det beskjedne lyset som slipper gjennom de tette kronene. Om våren blomstrer hvitveisen i rasende fart, og dekker bakken som nysnø. Men det finnes mer fascinerende, permanente beboere. Om natten flyr sjeldne flaggermus mellom trestammene, bredøre og skjeggflaggermus, i tillegg til nordflaggermus og dvergflaggermus. Derfor er de gamle trærne viktige, for der finnes insekter de kan spise. Den like sjeldne fireflekkvedsoppbillen er en som passer seg for flaggermus når det mørkner. Den deler sitt hjem med spennende sopper som porselenshatt, ankerkjuke og bøkekreftkjuke, og med lavarten pyrenula nitida, som liker seg best på løvtrær, men som bare finnes noen få steder i landet vårt. Bøkeskogen er et fantastisk sted for bøksanger, kjernebiter, bokfink, munk, løvsanger og tyrkerdue. De har egne fuglekasser, så de slipper å dele med flaggermusene. Om dagen roter de rundt i skogbunnen og leter etter mat, og later som de er ganske mye større enn de er, selv om det ikke finnes rovdyr her, det eneste de bør være redde for er hunder og mennesker. 

De har flaggermuskasser på trestammene, festet med aluminiumsspiker som ikke skader trestammene. Det er bolignød blant flaggermus, og det er ikke så mye mat i en bøkeskog heller.

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hvem har gått i trappa?
Hundrevis av år etter vikingene, i 1881, da industrien og fremtidshåpet og motet kom med toget, kom de moderne, celebre menneskene ikke for å bruke skogen og tjene penger på den, men for å nyte den for helsens skyld. De promenerte, nøt den friske luften, nøt båtlivet på Farrisvannet, kom seg vekk fra hverdagens kjas og mas på Larvik Bad. Og på toppen av denne trappen sto en utsiktspaviljong hvor det ble servert forfriskninger. Kanskje satt selveste Bjørnstjerne Bjørnson her under de store trekronene. 

Her har Bjørnstjerne Bjørnson gått, det er ganske sikkert.
Her var det to hoppbakker fra 1880-årene og til ca. 1950. De het Store Myra og Lille Myra. Vi er ganske sikre på at Bjørnstjerne Bjørnson ikke hoppet.

I skyggen av bøketrærne vandret vi fem, og vi undret: Hva nå?
De flyktige menneskene har organisert seg i Bøkeskogens og Kilens venner. De hjelper gjeteren med det daglige vedlikeholdsarbeidet, de rydder og holder stiene pene. Skogen er litt syk – den har fått Phytopthora cambivora, en mikroorganisme som later som den er en sopp, og angriper trærnes vev. Den spres med sporer, så det er bare lov å ferdes på stiene i bøkeskogen, selv om det er aldri så fristende å løpe inn mellom trestammene for å virkelig føle at du lever. Bøkeullus finnes også, den samarbeider med sopp om å lage hull i barken og trenge inn i treets sjel. Men dette stopper ikke skogen. Det stopper ikke skogvokterne. Det stopper ikke befolkningen og gjestene, som siden 1845 har hatt festplass her. Den er i gode hender, bøkeskogen.

Nøttene blir modne i oktober. Bøkehamsen ble ofte brukt til dekorasjon – vår farmor Lilli Anita tok med speiderflokken sin, Ulvungene, til Slottsparken for å plukke hams. Alle måtte lage julepynt i gave til sine foreldre.
Vi avsluttet dagen med is på Bøkekroa, etter å ha tatt en tur opp på Utsikten. Og hvordan den ser ut? Ta turen selv, da vel 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.